I forrige utgave av Ny Tid skrev vi om den populære serien Chernobyl, som strømmes på HBO. Serien har utløst ny interesse for og oppmerksomhet om atomkraft og atomkraftens farer, og ikke minst – vakt til live minnene om Tsjernobyl, den største atomkraftkatastrofen noensinne.
Det tok to dager før det sovjetiske nyhetsbyrået TASS rapporterte om ulykken. Telefaksen fra TASS utgjør omslaget på boken The Long Shadow of Chernobyl fra 2014, som fortsatt er aktuell. Den prisbelønte fotografen Gerd Ludwig har besøkt Tsjernobyl flere ganger, første gang for National Geographic i 1993. Det gjorde så sterkt inntrykk at han senere startet en folkefinansiering for å gi ut boken.
© Gerd Ludwig
Fotografiene og de tilhørende historiene dekker alle aspekter av katastrofen: fra ofrenes historie – de som ble syke og lever med konsekvensene av strålingen de ble utsatt for resten av livet. De som døde. De som måtte forlate hjemmene sine i full fart og knapt rakk å ta med seg annet enn det mest nødvendige. Selv bilder av ens nære og kjære ligger igjen, dekket av radioaktivt spindelvev. I andre rom ligger dukker som aldri mer vil bli lekt med.
Reaktor 4
Gerd Ludwig er blant de få som har vært så langt inne i ulykkesreaktor 4 det er mulig å komme. Han har frivillig oppsøkt et av verdens mest helsefarlige områder. Hans motivasjon er ofrene for ulykken og deres historie. Han sier selv: «Jeg har møtt mennesker som har latt meg få vise fram lidelsene deres, i håp om å forhindre liknende ulykker i framtiden.» Det er hans drivkraft.
Ludwig dokumenterer også oppryddings- og sikringsarbeidet som pågår. Kjernekraftverket ligger midt i Exclusion Zone, der strålingen fortsatt er så kraftig at arbeidere ikke får lov til å jobbe mer enn et 15-minutters skift per dag. Likevel er skadevirkningene fra Tsjernobyl fortsatt omdiskutert.
Mange institusjoner som behandler Tsjernobyls ofre, er avhengig av støtte fra ulike hjelpeorganisasjoner mens forskerne krangler. Ludwig gjør en viktig jobb ved å dokumentere skadevirkningene. Fotografiene er nøkterne, dokumenterende og virkelighetsnære. Ludwig har ikke falt for fristelsen til å skjønnmale motivene med kunstnerisk koloritt. Virkeligheten er uhyggelig og skremmende nok. For å understreke alvoret har han inkludert et tillegg med sensurerte dokumenter fra CIA, kart og forklaringer i den trespråklige boken.
Å dø hjemme
I nærheten av reaktoren ligger «den røde skogen». Navnet har den fått etter rødfargen trærne får når de dør. Forskere måler strålingen der jevnlig. Mye av skogen er brent og begravet i store fyllinger kalt «søppelkirkegårder».
Kharytina Desja (92) er en av dem som har flyttet tilbake og bor i den inngjerdede og helsefarlige Exclusion Zone. Selv om huset hennes knapt henger sammen og er et lappeteppe av plankebiter og enkle reparasjoner, er det hennes hjem. Hun er omgitt av død og ødeleggelse og lever isolert, men det er her hun vil tilbringe sine siste dager. Hun vil dø på egen jord, som hun sier.
Andre lever i frykt for egen helse: «Kompisen min døde. Han ble stor, svær og feit som en tønne. Og naboen min, som jobbet som kranfører, ble svart som kull. Han skrumpet inn, og til slutt brukte han barneklær. Selv vet jeg ikke hvordan jeg kommer til å dø», sier Oleg Pavlov.
«Jeg har møtt mennesker som har latt meg få vise fram lidelsene deres i håp om å forhindre liknende ulykker i framtiden»
Gerd Ludwig
Kvinner som var små barn da ulykken skjedde, er i barnefødende alder nå. De er bekymret for barnas misdannelser. Ludwig er til stede på fødestuen. Han har besøkt utallige sykehus, og et eget kapittel er viet ofre og etterlatte. Det er sterke vitnesbyrd fra liv som er preget av sykdom og død: fra kreft til hudskader som skyldes direkte eksponering, sår som minner om brannskader. Det er syke barn. Barn som er født av foreldre som fikk kjenne kjernekraften på kroppen. Ludwig har fotografert barna som ingen vil ha. De som har så store fysiske og psykiske handikap at de ikke klarer seg selv.
Katastrofeturisme
Det var i Pripyat de ansatte ved kjernekraftverket bodde, de som levde av og med atomkraften. I dag står bygninger som barnehagen og den gamle skolen forlatt og øde: Pripyat er en spøkelsesby. Naturen har flyttet inn og tatt menneskeskapte strukturer tilbake.
«Turister reiser hit», forteller Ludwig. «Det mest populære motivet er en ødelagt dukke med en gassmaske.»
Katastrofen er god butikk. En turistguide bruker kontaktlinser med atomkraftsymbol og en caps som kan kjøpes som suvenir. Alt for å gjøre besøket til Exclusion Zone mer minneverdig. Bilder av turister med og uten vernedresser som lar seg avfotografere foran den forlatte fornøyelsesparken i Pripyat, utløser en vond bismak etter bilder av ofrene. «Skynd dere», maser turistguiden, som vil ha folk hurtig vekk når de trosser strålingsfaren og foreviges foran sarkofagen som huser reaktoren.
Like ved bor Anna, Eva og Vasily Artyusjenko: «Ingen kan lure oss, vi flytter ikke. Det finnes ikke butikker, ikke sykehus. Vi har ikke strøm. Vi har oljelampe og måneskinn. Og vi liker det! Fordi vi er hjemme.»
Se serien Chernobyl på HBO og les omtalen her.
Les vår reportasje fra Tsjernobyl november 2016
