Tsjekkoslovakia, Norge og NATO

Vi har nokså utvetydig sagt vår mening om Sovjets politikk og invasjonen av Tsjekkoslovakia. Det kan være på tide å vende hjem for å rette søkelyset mot invasjonens konsekvenser for norsk politikk.

Kjell Cordtsen
Cordsen var tidligere redaktør av Orientering, og med ved navneskiftet til Ny Tid i 1975.

ORIENTERING 31. AUGUST

Det Sovjet i første rekke har oppnådd, er å styrke den primitive kaldkrigstenkningen innen vesteuropeisk opinion. NATO-pressen har endelig funnet et argument som slår, og den hamrer løs. Vårt lands medlemskap i NATO blir både moralsk og militært rettferdiggjort.

Typisk i så måte er Arbeiderbladet. Finn Gustavsen har basert hele sin politikk på teorien om Sovjet som en fredselskende nasjon, heter det på lederplass.

Men det er å snu saken på hodet. Det er Arbeiderbladet som har basert sin politikk på tanken om USA som en freds- og frihetselskende nasjon. Det tredje standpunkts tilhengere har alltid hevdet at blokkpolitikken hverken gir avspenning eller trygghet for de små land. Invasjonen av Tsjekkoslovakia bekrefter dette. Denne invasjonen betegner i all sin uhygge nettopp blokkpolitikkens siste ubønnhørlige konsekvens.

Vi kan gå ut fra som sikkert at det er hensynet til status quo og den spirende kritikk innad i østblokken som har diktert Sovjets brutale handlemåte. Det som har funnet sted, er i sikkerhetspolitisk forstand en konsolidering av blokken. 

I forholdet til den andre supermakten – USA – vil invasjonen neppe få konsekvenser. Den har økt spenningen innad i østblokken, men ikke mellom øst og vest. De to supermaktene har delt verden inn i såkalte innflytelsessfærer. Det som foregår innenfor rammen av Sovjets interesseområde, bryr USA seg ikke med – og omvendt. President Johnson ble underrettet om Sovjet-invasjonen av Tsjekkoslovakia før den fant sted. Han kunne trygt forvisse seg om at den ikke ville forrykke status quo. Sameksistenspolitikken mellom de to supermaktene ble overhodet ikke berørt; den vil ganske utvilsomt fortsette som om intet var hendt. Sikkerhetsrådet er i denne sammenheng bare en kulisse der de agerende parter spiller verdensteater. 

For USAs vedkommende betyr spenningen innen østblokken således lite annet enn større ro og utvidet handlefrihet i Vietnam.

For Norges vedkommende foreligger heller ingen trussel fra østblokkens side. Norge er gjennom sitt medlemskap i NATO med på å låse fast blokkpolitikken og status quo. Denne blokkpolitikken med gjensidig opprustning og mistenksomhet, årvåkenhet overfor motstanderens potensial og styrkeforhold, gir de to supermaktene et stadig sterkere grep på de små land innen sine respektive allianser. Intet må forrykkes i styrkeforholdet dem imellom. Vi kan derfor trygt si at blokkpolitikken ikke sikrer, men tvert imot truer de små land. Maktbalansen (som globalt sett vipper klart i USAs favør) er en primitiv styrkepolitikk som bidrar til å opprettholde stormaktenes dominans og lamme de små lands handlefrihet. Østblokklandene blir, som Tsjekkoslovakia, hindret i demokratisering og utvikling frem til en reell sosialisme. Vestblokklandene, som Norge, blir bundet til USA – og allianseforholdet brukes til å rettferdiggjøre og støtte opp om USA-imperialismen.

NATO-pressen begråter i dag Tsjekkoslovakias mangel på selvstendighet. Men er vi selv frie og selvstendige? Vil USA tillate Norge å gå ut av NATO? Vi skal få se.

Vi tror enigheten innen norsk opinion i dag om den nasjonale selvbestemmelsesrett, er en skinnenighet. Vi vemmes faktisk en smule over å demonstrere for Tsjekkoslovakias frihet sammen med NATO-tilhengere og all slags reaksjonære. Personer som i årevis har godtatt USAs krigføring i Vietnam, som ikke protesterte under invasjonsforsøket på Cuba eller mot invasjonen i Domingo-republikken, gjør nå krav på å tale frihetens og de små nasjoners sak. Det lyder ikke troverdig. Vi er derfor ikke synderlig imponert over dem som lar USA velte 2,2 millioner tonn bomber over Nord-Vietnam, som kan samarbeide med Hitler-generaler og gasskammereksperter, men nå plutselig spiller opprørt over begivenhetene i Tsjekkoslovakia.

Selv har de tiet eller godtatt resultatet hver gang USA har grepet inn innenfor sin «innflytelsessfære» – slik USA selv definerer den. Selv er de med i en terrorkjede beregnet på å stabilisere USAs maktmonopol, opprettholde undertrykkelse og utbytting av den tredje verdens folk og knuse sosiale frigjøringsbevegelser. De har nokså stilltiende funnet seg i mordet på 2 millioner mennesker i Vietnam, og først under Tsjekkoslovakia-krisen fant NATO-pressen sine største overskrifter frem.

Når aviser av VGs støpning nå hyller nasjonalkommunisten Dubcek som frihetshelt, men samtidig støtter opp om USA og raser mot dem som vil ut av NATO, da fortjener dette bare én betegnelse: hykleri.

Skillet vil derfor fortsatt gå mellom dem og oss, mellom dem som protesterer mot alle overgrep, og dem som stilltiende godtar overgrep i en del av verden: der USAs og derigjennom også NATOs brutale maktinteresser står på spill. 

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.