Trygghet eller frihet?

Truls Lie

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Jeg sitter blant 300 tilhørere på Grand Hotel i Oslo og hører Advokatforeningens leder tale om Det liberale grenseforsvar. Den påfølgende festmiddagen dropper jeg, og forlater heller salen full av ministre, politikere, advokater i mørk dress, kommunikasjonsrådgivere med makt i blikket og andre pent pyntede norske øvrighetspersoner. Til den eldre, spørrende garderobedamen forklarer jeg at jeg trenger litt klar vinterluft denne sene novemberdagen.

Advokat Jens Johan Hjort har snakket om trygghet og privatliv som to umistelige verdier og problematisert hvordan disse ofte står i motsetning til hverandre. De som kjemper for personvernet taper slag på slag, antydet han, noe jeg nikket til. Historisk ble eksempelvis lovforslag om romavlytting strengt avvist av Stortinget i 1984, og det neste forsøket på å legalisere slike politimetoder 13 år senere det samme. Men åtte år etter, i 2005, ble metoden godtatt av våre stortingspolitikere. Dette var jo etter 11. september. Behovet var «dokumentert» for at alt du gjør i din intimsfære og privatliv skal kunne avlyttes og lagres – om enn med begrenset anvendelse og godkjent av en dommer. Dessverre tok det bare ytterligere fem år før myndighetene fjernet denne begrensningen. Dessuten kunne politiet av effektivitetshensyn sette igang avlytting uten dommergodkjennelse på forhånd, noe som ble gjort i ett av tre tilfeller. Norge er riktignok en rettsstat, så politiets/etterretningens mistenkte fikk utnevnt en såkalt skyggeadvokat som kunne argumentere mot det påståtte overvåkingsbehovet. Hjort kunne imidlertid fortelle at skyggeadvokaten fikk medhold i bare to av 125 saker i 2015. Men politiet anket og advokaten ble satt til side av dommeren. I 2016 var antallet redusert til én.

Advokat Hjort gjør en lett grimase i talen der han kritiserer dette som «et naturlig resultat av systemet». For skyggeadvokaten har ikke engang rett til å kontakte den mistenkte for mer informasjon. Den mistenkte kan ikke ta til motmæle, og er overlatt «tryggheten» staten gir henne. Hjort kommer med et betimelig spørsmål: Hvilken dommer vil stå ansvarlig for å ha nektet overvåking av en person dersom dette siden skulle førte til terror? Den mistenkte borger ville jo aldri få vite om overvåkingen  – om han da ikke faktisk planla eller gjorde noe galt. Så heller et ja enn et nei for mye.

Enhver leser av NY TID må ha lagt merke til vår vedvarende kritikk av det nye kontrollsamfunnet, muliggjort av ny teknologi. For noen av oss er dette et radikalt spørsmål om frihet og solidaritet – om en åpen mentalitet og medmenneskelighet.

De nye «trygghetens velsignelser» har fått regjeringens til å fremme et forslag om digitalt grenseforsvar (DGF). Fedrelandets hemmelige tjenester vil kontrollere data over landegrensene. Men i realiteten gir dette også politi og etterretning full tilgang til alt vi skriver, leser og lagrer i ulike skytjenester, som eksempelvis Google. Digitalt grenseforsvar? Hjort avsluttet sin timelange tale med å avvise forslaget om DGF og heller be om en utredning på justisfeltet.

kan man stole på staten i ett og alt?

Men dessverre følger lover og kontrollønsker den rådende mentalitet i samfunnet. Slik sniker overvåkingssamfunnet seg innpå oss steg for steg. Både media og statsorganer tjener på frykten som spres – gjennom denne blir de selv legitimert. Dessuten har nyere teknologi gjort det mulig for markedsføringsgiganter som Google, Facebook og Amazon å spore nettaktivitet. Facebook har tilgang til din mobilmikrofon, for å fange opp stikkord som kan benyttes til målrettet reklame, dersom du da ikke nektet dette den gang du installerte programmet.

Folk er redde for terror, for overgrep, for avvikere. Men kan man stole på staten i ett og alt? Se vår forside om vår stats villighet til å desinformere våre borgerne om krigsinnsatsen i Afghanistan. Påvirkning fra USA bidro til å føre det norske folk bak lyset. Og hva med Libya? Og hvorfor ikke like godt si ja til en bevæpning av politiet, da det er jo så mange farer som lurer…?

I sin styringsmentalitet – governmentality – ønsker myndigheter seg alltid mer kontroll. I Kina har de nå iverksatt en storstilt overvåking av borgernes aktiviteter på internett. To millioner kinesere sitter daglig og samler inn folks mobil-, pengebruks- og nettdata og mater et system som kartlegger borgerne i detalj: deres nett- og butikkjøp, adferd på sosiale medier, bruk av nettspill, om noen går på rødt lys, om de betaler sine regninger i tide, og hvem de møter når. Det «naturlige systemet», som Hjort kunne ha sagt det, vil kunne gi lav «sosial kreditt» og automatisk begrense kinesernes jobb-, låne- og reisemuligheter. Kinesiske myndigheter er utrolig nok helt åpne med at de foretar en slik storstilt overvåkingsmanøver, og forventer lojalitet til staten og partiet.

Mens jeg rusler oppover mellom Karl Johans nye betongblomsterpottemastadonter med mobiltelefonens sporbare GPS i lommen, hjelper det å puste inn vinterkveldens klare luft. Jeg tenker at Lund-kommisjonen avslørte overvåkingen av 29 000 nordmenn under den kalde krigen. En av disse var en kvinnelig kommunist som først etter skilsmissen fikk høre at hennes upolitiske mann ble forhørt om henne. Kvinnen ble overvåket i 37 år.

Advokater blir avlyttet av myndighetene, og anbefales nå ikke å diskutere kriminelle forhold med klienter over telefon. Og datakryptering hjelper ikke, da etterretningen har sikret seg adgang til å «avlytte» både din skjerm og tastatur. Selv har jeg, som avisredaktør, begynt å sette meg oppå mobilen når jeg møter folk til fortrolige samtaler.

Kjære leser, takk for følget i året som gikk. God jul og godt nytt år!

---
DEL