Trygge gater – for hvem?

I juli fikk nazister fritt spillerom fra offentlige etater til å marsjere på gata i Kristiansand. Dette har etterlatt oss med en kvalm følelse. Hva skjer med landet vårt? Hva skjer med politiet vårt? Politiet sviktet oss da de ga nazistene tillatelse til å marsjere i Fredrikstad 29. juli. De sviktet oss igjen da de deretter bestemte seg for å trekke tillatelsen fordi mange av oss skulle demonstrere mot dem – og mente at vi var for godt organisert og potensielt voldelige.
Så det er slik vi skal ha det nå? Antirasister skal bli satt i håndjern, mens voldelige nazister skal få lov til å ta til gatene med beskyttelse fra politiet?

Ingen enkle løsninger. Det er politiets jobb å få oss alle til å føle seg trygge. Mange av oss føler oss imidlertid ikke trygge når vi vet at mennesker som truer vår sikkerhet får vifte med sine flagg og uttrykke sine ønsker om å utrydde oss. Vi føler oss ikke trygge når de sier at den hvite rasen er overlegen og at de vil ta til våpen for å bli kvitt oss som ikke er heterofile, hvite og lever etter deres premisser.
Jeg vet at jeg er et mål – som eneste ungdomspartileder uten norsk statsborgerskap, med mørk hud og et annet morsmål, og som stolt kan bære på et lhbtqia-flagg. Jeg er én av mange med liknende bakgrunn som ble vitne til at politiet gikk ved nazistenes side for å sørge for at det ikke ble noen konfrontasjoner.

Vi aksepterer ikke politiets argumentasjon for det som skjedde i Kristiansand.

Kjære politi. Det er allerede en konfrontasjon! Den forekommer hver eneste dag nazistene får lov til å organisere seg; hver gang de spytter på oss; hver gang de sender hatbrev; hver gang de tar på seg sine uniformer og hever flagget sitt. Kjære politi, hva med å endre ønsket om å «unngå konfrontasjon» til en gjennomgående målsetting om å unngå ekstremisme? Det er uakseptabelt at slike grupperinger tillates å misbruke ytringsfrihetskortet – og at de får gjemme seg bak demokratiskiltet. Skal vi plutselig være for et demokrati som setter sine innbyggere i reell fare?
Løsningen på dette problemet er ikke enkel. Når menn med slike holdninger tar til orde og får tillatelse til å marsjere gatelangs, dele ut flyere og rekruttere nye medlemmer, er det allerede en fare for spredning: De blir flere, de blir synligere og de blir farligere. Vi kan ikke fortsette å stå på sidelinjen og håpe at det går bra med oss.
For oss fungerer hverken politiet eller sittende regjering som noe støtteapparat. Det eneste støtteapparatet vi kan stole fullt og helt på, er våre egne organisasjoner og våre feministiske og antirasistiske kollegaer. Slik oppleves det i hvert fall i dag. Er det slik det bør være?

Nulltoleranse. Unge Feminister har nulltoleranse for rasisme, diskriminering og fascisme. Vi gjennomskuer den skjulte rasismen til sittende regjering. Vi aksepterer ikke politiets argumentasjon for det som skjedde i Kristiansand.
Nå må vi sørge for at den antirasistiske kampen står stadig sterkere, at den vokser. Vi kan starte med å rette kritikken dit den hører hjemme. Vi kan fortsette å ta gatene våre tilbake. Vi kan fortsette å arrangere motdemonstrasjoner. Slike sosiale tiltak er viktige, og helt grunnleggende for vårt arbeid. Vi kan ikke la frykten ta over – og vi må aldri gi slipp på solidariteten.Alle som stiller opp på markeringer er med på dette viktige arbeidet. Uten vold, men med kraft. Samtidig må vi kjempe på et strukturelt og politisk nivå. Vi må blant annet implementere FNs rasediskrimineringskonvensjon, og finne flere måter å stoppe utviklingen av nazistiske organisasjoner på. Vi må fortsette kampen mot legitimering av nazismen og nærliggende ideologier.
Ingen nazister skal marsjere i våre gater!

---

Legg igjen et svar