Trumpismens filosofiske utgangspunkt?

I hvilken grad kan Trumps politikk sies å være preget av Carl Schmitts filosofi?

Mark S. Weiner sitter i Niskanen Centers rådgivende organ. Fulbright-professorat i Amerika- studier ved Uppsala universitet i 2018–19.Copyright: Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org
Email: mark@nytid.com
Publisert: 2018-11-01

Hamden, Connecticut: I kjølvannet av NATO- og Helsinki-toppmøtene har mange på den liberale fløyen tatt personlig avstand fra USAs president Donald Trumps oppførsel. Når han selv vender ryggen til Amerikas tradisjonelle allierte og latterliggjør landets sikkerhetstjenester mens han samtidig omfavner Vladimir Putin, er det åpenlyst at han er på dypt vann. Eller at noen andre trekker i trådene. Eller at han er mentalt ustabil. Eller at han helt og fullt er Russlands mann – en «forræder». Noen av eller alle disse påstandene kan godt være sanne. Men det finnes en dypere og langt mer urovekkende forklaring på Trumps oppførsel: Den skriver seg fra hans egne ideer, spesielt fra hans filosofiske overbevisning hva angår vår verdensorden. Disse overbevisningene vil vise seg langt vanskeligere å bekjempe.

Selvsagt er ikke Trump noen filosof. Likevel blir han instinktivt talerør for visse ideer, takket være sin evne til å fortelle historier for massene og gjennom sin dype mottakelighet for hvordan tilhørerne reagerer på ham rent følelsesmessig. For hver kampanje han gjennomfører, anspores han av et massepublikum til å raffinere sine ideer for å tilfredsstille det de oppfatter som sine emosjonelle behov, som han i neste omgang politiserer gjennom sosiale medier.

Det sier sitt når Trumps rådgivere kan beskrive byggingen av Mexicomuren som et politisk prosjekt drevet frem av «kjærlighet».

Schmitts liberalismekritikk Skulle man peke på en tenker som Trump blir et talerør for – og som kan hjelpe oss med å forstå tankegangen hans, særlig hans sterkt kritiserte moralske vankelmot overfor Russland – måtte være den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. Selv om Schmitt er beryktet for sin tilslutning til nazist-partiet i 1933, ville det være en feilslutning å avvise ham utelukkende av den grunn. Blant dagens akademikere, på både venstre- og høyresiden, er Schmitt kjent for sin skarpe kritikk av moderne liberalisme. Kjernen i Schmitts kritikk er hans avsmak for liberalismens ambisjoner om å representere noe universelt. Liberalere setter definitivt enkeltmenneskets rettigheter i sentrum for sitt politiske program og mener at disse rettighetene i prinsippet burde utvides til alle. Amerika er – som man sier – en idé.

For Schmitt er dette synet en oppskrift på katastrofe så vel hjemme som ute. Innenrikspolitisk fordi den liberale …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.