Hamden, Connecticut: I kjølvannet av NATO- og Helsinki-toppmøtene har mange på den liberale fløyen tatt personlig avstand fra USAs president Donald Trumps oppførsel. Når han selv vender ryggen til Amerikas tradisjonelle allierte og latterliggjør landets sikkerhetstjenester mens han samtidig omfavner Vladimir Putin, er det åpenlyst at han er på dypt vann. Eller at noen andre trekker i trådene. Eller at han er mentalt ustabil. Eller at han helt og fullt er Russlands mann – en «forræder». Noen av eller alle disse påstandene kan godt være sanne. Men det finnes en dypere og langt mer urovekkende forklaring på Trumps oppførsel: Den skriver seg fra hans egne ideer, spesielt fra hans filosofiske overbevisning hva angår vår verdensorden. Disse overbevisningene vil vise seg langt vanskeligere å bekjempe.
Selvsagt er ikke Trump noen filosof. Likevel blir han instinktivt talerør for visse ideer, takket være sin evne til å fortelle historier for massene og gjennom sin dype mottakelighet for hvordan tilhørerne reagerer på ham rent følelsesmessig. For hver kampanje han gjennomfører, anspores han av et massepublikum til å raffinere sine ideer for å tilfredsstille det de oppfatter som sine emosjonelle behov, som han i neste omgang politiserer gjennom sosiale medier.
Det sier sitt når Trumps rådgivere kan beskrive byggingen av Mexicomuren som et politisk prosjekt drevet frem av «kjærlighet».
Schmitts liberalismekritikk Skulle man peke på en tenker som Trump blir et talerør for – og som kan hjelpe oss med å forstå tankegangen hans, særlig hans sterkt kritiserte moralske vankelmot overfor Russland – måtte være den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. Selv om Schmitt er beryktet for sin tilslutning til nazist-partiet i 1933, ville det være en feilslutning å avvise ham utelukkende av den grunn. Blant dagens akademikere, på både venstre- og høyresiden, er Schmitt kjent for sin skarpe kritikk av moderne liberalisme. Kjernen i Schmitts kritikk er hans avsmak for liberalismens ambisjoner om å representere noe universelt. Liberalere setter definitivt enkeltmenneskets rettigheter i sentrum for sitt politiske program og mener at disse rettighetene i prinsippet burde utvides til alle. Amerika er – som man sier – en idé.
For Schmitt er dette synet en oppskrift på katastrofe så vel hjemme som ute. Innenrikspolitisk fordi den liberale forståelsen av «folket» ikke ekskluderer noen og dermed blir uklar. Hvem er vi hvis «vi» kan inkludere alle? Schmitt var av den oppfatning at denne tankegangen gjør liberale stater sårbare for å bli overtatt av private interessegrupper innad og av utlendinger utenfra – en tanke Trump gjorde til selve hovedpunktet i sin valgkampanje. Schmitts kritikk av liberal utenrikspolitikk er basert på en liknende analyse. Som forsvarere av en ikke-eksklusiv, rettighetsbasert trosbekjennelse har de liberale en tendens til å blande seg opp i politikken til andre land der denne ikke stemmer overens med liberale verdier. Og når de liberale tar del i internasjonale militære konflikter, blir deres verdenssyn en oppskrift på total og evig krig, siden deres troskap til abstrakte verdier gjør motstanderne ikke bare til konkurrenter, men til «absolutte fiender». I motsetning til en «virkelig fiende», som rivaler kan lære seg å leve med, må en absolutt fiende med tiden enten ødelegges eller forvandles – for eksempel gjennom «nasjonsbyggingen» som Trump så ettertrykkelig avviser.
Politisk identitet på geografisk grunnlag
Istedenfor normativitet og universalisme byr Schmitt på en politisk identitetsteori basert på et prinsipp Trump uten tvil har en dyp sympati for fra sin førpolitiske karriere: land. For Schmitt oppstår et politisk felleskap når en folkegruppe erkjenner at de deler bestemte kulturelle trekk som de også mener er verdt å forsvare med livet som innsats. Dette kulturelle suverenitetsgrunnlaget er i siste instans forankret i den særegne geografien der denne folkegruppen bor – eksempelvis et kystløst innland eller et utadrettet kystlandskap. Det som her står på spill, er motsatte syn på forholdet mellom nasjonal identitet og lov. Ifølge Schmitt er felleskapets «nomos» eller dets selvforståelse som vokser frem fra geografien, de filosofiske forutsetningene for dets lover. For liberale, derimot, er nasjonen først og fremst definert av sine juridiske forpliktelser. Trumps presidentskap er en videreføring av de politiske konsekvensene av det schmittianske synet på innenriks- og utenrikspolitikk.
Da Trump sto ved Putins side og tok parti med ham og ikke med USAs etterretningstjeneste, levde han ut de logiske konsekvensene av Schmitts tankegods
Schmitts kritikk av liberalismen er på sitt tydeligste i den lidenskapen Trump og hans tilhengere legger for dagen i sine planer om å bygge en mur langs Amerikas søndre grense. Det sier sitt når Trumps rådgivere, som Stephen Miller, kan beskrive byggingen av muren som et politisk prosjekt drevet frem av «kjærlighet» – det vil si en kjærlighet for det amerikanske felleskapet, klart definert på et territorielt grunnlag. Mer indirekte, i Brussel og Helsinki, kom Trumps schmittianske politikk til uttrykk i hans opptreden overfor Amerikas tradisjonelle allierte og motstandere. Schmitt går inn for en verdensorden som gjør Monroe-doktrinen til en universell lov: Store nasjoner stikker ut ukrenkelige geografiske soner – et Grossraum – og fra disse kan de forholde seg til hverandre med gjensidig respekt. Trump går inn for en internasjonal orden der normativ pluralisme, ikke-intervensjon og overenskomster er gjeldende.
Fra et slikt antiliberalt perspektiv er det ingen grunn til å se Russland som en absolutt fiende. Og det er all mulig grunn til å underminere internasjonale institusjoner og kutte båndene til USAs tradisjonelle allierte. For antiliberale er verdensfredens virkelige fiender i dag de nasjonalstatene og institusjonene som prøver å skape ytre begrensninger for suverenitet og som forstår politiske felleskap i normativ snarere enn i territoriell eller kulturell forstand. Motsatt er fredens virkelige venner de nasjonene som er sterke nok til å etablere politisk homogenitet innen egne grenser og som klarer å opprettholde en verdensorden ledet av de viktigste uavhengige aktørene. Da Trump sto ved Putins side og tok parti med ham og ikke med USAs etterretningstjeneste, levde han ut de logiske konsekvensene av Schmitts tankegods. Og disse ideene vil følge oss lenge etter at Trump er ute av spillet.
