Publisert: 01.11.2018
Forfatter: Charles C. Mann
Alfred A. Knopf, USA
Vitenskapsjournalisten Charles C. Mann er mest kjent for de to bøkene 1491 og 1493, som handler om Amerika før og etter Columbus – skildret som en kulturskapt økologisk transformasjon full av uventede sammenhenger. Blandingen av parasittologi, demografi, økologi og agronomi går igjen i den nye boken – som handler om fremtiden så vel som om historien.
Mann tar del i sin egen historie og trekker veksler på sin virksomhet som reporter verden over, der jordbruk og økologi har stått i sentrum. Boken innledes med et møte med den legendariske mikrobiologen Lynn Margulis, som dukket opp i hans eget nærmiljø i ungdommen, og som han siden møter som foreleser på universitetet. Med et distansert vitenskapelig blikk på menneskehetens situasjon – kanskje balansert av en varm kjærlighet til mikrobiota – viste hun en hurtigfilm av bakterier i en petriskål der de formerer seg rundt en klump med næring. Snart skyter bakteriebefolkningen enorm fart, stanger mot kanten av skålen, fortærer den siste næringen – og dør. For Margulis var sammenlikningen med menneskets situasjon ikke en løs analogi, men et ufravikelig utslag av de samme naturlovene.
Profetiske grensevakter
At vi lever under naturens absolutte begrensninger og må innrette oss deretter, er hovedbudskapet til «profeten» i boken, William Vogt, som i 1948 ga ut sin Road to Survival. Vogts advarsler ble ledsaget av urovekkende kampskrifter og skånselløse tordentaler, som Osborns Our Plundered Planet, Ehrlichs The Population Bomb og Roma-klubbens Limits to Growth. Hvilke opplevelser ligger bak miljøprofetenes kall?
Mann tar del i sin egen historie og trekker veksler på sin virksomhet som reporter verden over, der jordbruk og økologi har stått i sentrum.
Mann legger vinn på å beskrive Vogts vei fra hobbyornitolog til miljøverner, og utforskningen hans av økologiens subtile sammenhenger som avslører livets sårbarhet. I Vogts ungdom førte kampen mot malaria til at våtmarker over hele USA ble tørrlagt, også på hans elskede Long Island, med fatale konsekvenser for fuglelivet. Vogt førte kampanjer og protesterte, men ble stående som et forbistret vitne uten tilhørere: Menneskets interesser kom i første rekke – glem fuglene! Gjennombruddet kom da han undersøkte økologien omkring peruanske skarvkolonier, som «leverte» guano-gjødsel – som bokstavelig talt solgte som hakka møkk på verdensmarkedet – inntil overfiske i havet rundt skarvkoloniene knakk fuglebestanden. Blikket for slike åpenbare og dessuten mer intrikate sammenhenger hjalp Vogt til å snu om på budskapet: Også menneskets interesser rammes før eller siden av rovdrift og blindhet for naturens sammenhenger.
Vogt oppsummerer sin profetiske visjon i det geniale begrepet «bærekraft», som opprinnelig er hentet fra skipsfarten. Som Malthus påpekte, vokser befolkningen i fordoblinger, mens produktiviteten i jordbruket stiger i en slakere kurve. Vogts profetiske formaninger: «Lev mer beskjedent», «unngå sprøytemidler», «spis lavere på næringskjeden» – oppleves kanskje som nødvendige, men synes for mange umulige å gjennomføre i stor stil. Skuta er for stor til å snus raskt, fastslår Mann lakonisk.
Trylleri og illusjoner
Når vi ennå ikke har latt profetene skremme oss til måtehold, befolkningskontroll og unntakstilstand, er det mye fordi vi har lyttet til andre stemmer – særlig fra «trollmennene» iblant oss. Den andre figuren i Manns dobbeltportrett er nobelprisvinneren Norman Borlaug, mannen bak den grønne revolusjonen, som er blitt gitt æren for å ha reddet en milliard mennesker fra sultedøden.
Forfatterens oppglødde blanding av bekymring og nysgjerrighet blir drivkraften i boken.
Det Jesus-liknende mirakelet der brødet mangfoldiggjøres, fikk Borlaug til ved nokså prosaiske midler: en målrettet og intrikat kryssavl av hvete og andre kornsorter, som forent med kunstgjødsel fikk jordbruksproduksjonen til å skyte i været. Når verdensbefolkningens firedobling i det 20. århundre ikke førte til utbredt hungersnød, er det mye takket være agrarteknologisk «trolldom». Dette vitenskapelige underet blir også kroneksempelet for alle dem som vil avskrive dommedagsprofeter og selve budskapet om at veksten har sine naturlige grenser. «Vitenskapen finner nok en løsning på det,» sier trollmannens tilhengere med en lettere tvungen optimisme, og setter sin lit til at morgendagens teknologiske inngrep og innovasjoner vil la oss vinne spillet ved å endre reglene.
Vogts profetiske etterfølgere påpeker at slike trylleløsninger egentlig er illusjoner: Vi vil bli innhentet av naturens begrensninger, og med dobbel kraft, siden tekno-løsninger skaper nye problemer og presser naturen over bæregrensene på stadig mer ugjenkallelige måter. Overgjødsling utrydder for eksempel meitemarken, som hjelper jordens yteevne – og skaper dermed behov for enda mer gjødsel, som ytterligere utarmer jordsmonnet. Den grønne revolusjonens teknokratiske naturinngrep inkluderer i dag både genmanipulering og et vell av kjemiske sprøytemidler. Kritikere som Vandana Shiva har beskrevet det som å medisinere mot bivirkninger av medisiner – uten å innse at kuren er blitt sykdommen. Til dette vil typiske trollmenn svare som Borlaug: Vel er vi i en syk situasjon, men nettopp derfor er det for sent å snakke om forebyggende tiltak og hva som er sunt – kirurgiske inngrep og hestekurer må til om vi skal klare oss når vi snart blir 10 milliarder på planeten.
Uforenlige retninger
Så hvem har rett? Forfatteren selv tviler inntil fortvilelse, og hans oppglødde blanding av bekymring og nysgjerrighet blir drivkraften i boken: Med et vell av grundige eksempler, historiske gjennomganger av fakta og overveielser prøver han å megle mellom posisjoner som virker dypt uforenlige.
Men kan vi ikke blande strategier? Økologisk forsiktighet pluss oppfinnsomme effektiviseringer? Mann skildrer nabogårder i California der den ene dyrker et bredt spekter av økologiske matvarer, mens den andre dyrker genmodifisert mais i monokultur og høster inn maskinelt. De to grunneierne er venner, driver på hver sin måte og av ulike grunner – og selger til hvert sitt marked. På en større skala er motsetningen likevel en konflikt: «Grunnen» som skal deles av fremskrittsvennlige trollmenn og vekstkritiske profeter er jorden selv – et felles territorium. De trekker mot ulike fremtider og speilvender hverandres argumenter – i en dragkamp som er moralsk, politisk og vitenskapelig på samme tid.
«Trollmenn» som går inn for genmodifisering, kunstgjødsel og geoingeniørkunst ser mennesket som et unntak fra naturen som kan overliste omstendighetene og forandre spillet til egen fordel. Slik blir det mindre grunn til å begrense veksten – og vi får stadig nye midler til å fortsette menneskets ekspansjon. For «profetene» stiller situasjonen seg annerledes: Vi må skjønne at vi nettopp ikke er et unntak fra naturen, men som bakteriene i petriskålen vil vokse til vi utsletter vårt eget livsgrunnlag.
Selvsagt er analogien ufullkommen: I motsetning til bakteriene har vi bevissthet og kunnskap til å forutsi fremtiden. Vi kan korrigere oss selv før kollapsen finner sted. Også profeten håper dermed på at vi kan bli et unntak fra naturlovene – ved å forstå dem. Ut over våre mentale ressurser har vi tilgang på naturresurser som – i motsetning til bakteriefôret i laboratorieeksperimentet – kan fornyes hvis vi dyrker jorden på naturens premisser. Sett fra et slikt perspektiv er det jorden selv som bedriver den virkelige trolldommen – mens mennesket heller er trollmannens uvørne lærling.
