Troens blindveier

Over historien om den dypt religiøse Maria svever et høyst levende fundamentalistisk spøkelse.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Korsveien
Regi: Dietrich Brüggemann, 
foto: Alexander Sass.
  Dietrich Brüggemanns Korsveien er en stilisert studie av troens forskrudde avveier. Hovedpersonen er den 14 år gamle Maria, som vokser opp i et reaksjonært katolsk miljø hvor dans, musikk og alle typer fristelser er «infisert av satan», som presten som konfirmerer henne symptomatisk formulerer det. Etter hvert skal vi se at det er Marias mor som forvalter troen med hardest hånd.

I Pier Paolo Pasolinis Matteusevangeliet blir Kristusfiguren «kledd av». Pasolini toner ned det visuelle aspektet i Kristuslegenden, som mister tyngde når den autoritetsbårne billedkulturen reduseres. Filmen etterlater oss med mannen og handlingene alene: Pasolini, som selv var ateist, fjernet alle rekvisitter og livsfjerne ritualer fra det menneskelige dramaet. Selv om vi ikke tror på Kristus som guddommelig, kan det religiøse dramaet likevel gripe oss, mente Pasolini.
Slik er det også i Korsveien – men her uten noen Messias. Filmen forteller hvordan den unge Maria rives mellom tenåringens naturlige begjær og forvirring og familiens ultrastrenge religiøsitet. Underveis utvikles et sterkere drømmebilde, også dét med religiøst opphav: Marias forestilling om seg selv som helgen som ofrer sitt liv til Gud for at den stumme broren skal få taleevnen tilbake. Denne martyrfantasien er bare så vidt synlig ved filmens begynnelse, men overtar gradvis hele Marias forestillingsverden. Filmens utstuderte, stilistiske soberhet gjenspeiler hovedpersonens «ofringsfetisjisme»: enhver lystig og glad tilbøyelighet skal avvises for Kristus og troens renhet. Dette finner vi igjen i regissørens stillestående, enkle tablåer – og det er nettopp dette nedskårne uttrykket som gir filmen dens skjønnhet.
Denne skjønnheten er riktignok blek og anemisk, tilstivnet og hard – akkurat som Marias tro. Her er berøringspunkter med Lars von Triers Breaking the waves: Hovedpersonene i filmene befinner seg begge i uutholdelige situasjoner – og finner en pervertert frelse i en trosform som i utgangspunktet er ekstremt undertrykkende.
Bess McNeill, fremragende spilt av Emily Watson, hører kirkeklokker fra himmelhvelvingen på slutten av Triers film. I Korsveien befris kameraet fra bakken først i filmens finale, hvor det stiger opp mot skyene samtidig som det forsvinner i dem, lik en sjel som forlater jorden. Begge scenene markerer en transcendens, en overskridelse av det jordbundne – men sluttbildene løslates aldri fra tragedien de to kvinnene er drevet inn i. Kanskje finnes det en forsonende strime av håp i overskridelsesscenene likevel – i at Bess og Maria, tross alt, endelig får fred.
Dette er kvinner som finner en «vei ut» påført dem av en autoritetsperson. Autoritetene insisterer så sterkt på troens bestanddeler at kvinnene fratas evnen til å forestille seg en annen verden – en verden med opphav i dem selv. De er, kan man si, fanget i et religiøst dogme. Etter Marias død ser vi hvordan troens stivhet, som ledet til undergangen, ikke mykes opp av tragedien. Begravelsesagenten bemerker at «det er mange veier til Rom» (underforstått: mange versjoner av den kristne tro), mens moren fortsatt insisterer på at det bare finnes én riktig tro: «Det er ingen grunn til å være lei seg; vår datter døde som helgen,» som hun sier.
Det interessante med Marias radikaliserte selvbilde er hvordan det oppstår mellom ungdommens famlende, men sterke begjær og trosformen hun er integrert i. Kanskje det er i martyrfantasien Maria klarer å sammenføre det tilsynelatende uforenelige: troens krav til askese, avholdenhet og hennes eget utilfredsstilte begjær. I den umulige situasjonen gjenoppfinner Maria seg selv som et idealisert fantasivesen, en hybridisert versjon av motsetningene hverdagslivets virkelighet har fanget henne i. Om livet byr på dilemmaer som ikke lar seg løse i en felles virkelighet, må man finne opp sin egen, som Slavoj Zizek påpeker i Pervert’s Guide to Cinema. Først ved å dø kan Maria bli seg selv.
Brüggemanns uttrykk er minimalistisk og effekttomt. Menneskekroppens bevegelser i billedrammen, dialog og scenografi blir avgjørende. Korsveien har faktisk bare 14 kamerainnstillinger, og nesten ingen kamerabevegelser. Det er også lite klipping.
Med sin anvendelse av den begrensede billedrammen slekter Brüggemann på den svenske regissøren Roy Andersson. Denne kamerabruken gir kompositoriske muligheter. Hver sekvens bygges opp mot et klimaks før man, på teatervis, går til neste scene.
En slik visuell nakenhet vil ikke appellere til alle, siden den forenklede og renskårne regien tvinger betrakteren til å dvele ved hver enkelt scene. Dramaets bestanddeler synker dermed inn med større emosjonell intensitet enn det en mer konvensjonell regi tillater. Dette gir unektelig filmen en analytisk kvalitet, siden vi må studere det vi presenteres for grundig. Men også en kjølighet, nøytralitet og emosjonell distanse som insisterer på ikke å forføre tilskueren, men på at vi selv skal vurdere det vi ser.
Korsveien er selv bygget opp som et trosrituale. Tittelen henviser til «korsets vei» – en helt bestemt bruk av fortellingen om Kristi lidelseshistorie frem til korsfestelsen. Allerede tidlig i kristendommens historie meldte det seg et behov for å gjenskape denne så sentrale beretningen i religionen: Siden bare et fåtall kunne reise til Jerusalem, gjenskapte man den i kirkerom i form av skulpturer eller bilder, slik at de troende kunne meditere over hendelsene uavhengig av hvor de befant seg i geografien. Selve lidelsesferden – via dolorosa – er i denne praksisen delt opp i representative scener fra Kristi ferd mot korsfestelsen: «Jesus mottar korset», «Jesus faller første gang under korset» og, den mest avgjørende, «Jesus blir naglet til korset». Alle disse scenene gjentas i Korsveien, nå med Maria i hovedrollen.

Kanskje det er i martyrfantasien Maria klarer å sammenføre det tilsynelatende uforenelige: troens krav til renhet og avholdenhet og hennes eget utilfredsstilte begjær.

Noe av det mest interessante ved denne filmen er måten formen strukturer hvordan vi relaterer oss til innholdet på. Brüggemann forholder seg strengt til de tradisjonelle stadiene på «korsets vei» og bygger hele sin film rundt disse. Bruken av den ritualiserte billedrekken gjør noe med tilskueren: Den kjente gjennomgangen av Jesu vei til sitt endelikt speiler en lang tradisjon, hvor vi som vitner instrueres til å meditere både over bildene vi ser, og over Kristi siste dag. På samme måte, kan vi tenke oss, ber Brüggemann oss meditere over Marias lidelsesferd.
Bønn kan, som den kristne filosofen og mystikeren Simone Weil påpekte, være en øvelse i oppmerksomhet. Weil, som selv hadde en hang til askesen, mente det er en misforståelse at bønnen er verdensfjern og tom – tvert imot er det nettopp gjennom den gjentakende meditasjonen over det kostbare at bønnens gjenstand finner feste i tanker og følelser, hevdet hun. Weils påstand er at dersom troen tvinger deg inn i fantasiens verden uten mulighet til å bli korrigert underveis, kan effekten bli katastrofal.
Korsveien er en serie meditasjonsbilder, som ikke skal overbevise oss om troen som frelsende aktivitet, men få oss til å forstå hvor livsfornektende og destruktiv tro kan være. Den er en dypt tragisk film, men også en høyaktuell betenkning over troens avveier, som finner gjenklang også bortenfor den kristne forestillingsverdenen. I bakgrunnen svever et annet, fundamentalistisk spøkelse: den radikale jihadismen. Sayyid Qutb og andre, likesinnede koranfortolkere gir også en versjon av religionen der en fantasi om frelse legitimerer vold og selvoppofrelse. Sett fra denne vinkelen er Korsveien – selv om den ikke berører islam som sådan – en allegori over en pågående radikalisering av enkelte trosformer til det bestialske og verdensfjerne.
Men den handler også om å «ritualisere» verdier – om å gjøre det som er viktig i våre liv til en varig del vår person. Det regissøren først og fremst vil øve oss i, er å gjenkjenne religiøst hykleri . I Korsveien tar Brüggemann en trospraksis og vender den om til en sekulær, religionskritisk størrelse.

 

Kjetil Røed er filmkritiker i Ny Tid.
---
DEL