Tristhetens historie

Plastemballerte varer, slaps og opphørssalg. Hva er det for liv som leves? En av fjorårets store litterære begivenheter gir en motvekt av språklig fantasi og blottstillende dissekeringer – enda så trist det er.

Terje Dragseth
Forfatter, poet, musiker. Fast skribent i Ny Tid.

Hvis du har lyst til å bli trist, skal du ta en tur på landet, til en eller annen liten møkkaby, eller, som jeg nylig gjorde – jeg dro til provinsen i Danmark i desember for å handle til jul. Parker din Passat utenfor NETTO, slå av motoren, og følg bare dagliglivets gang inn og ut foran inngangen. Glassdørene fyker til siden, opp og igjen, ustoppelig, uansett om noen går ut eller inn. Folk virker slitne, desembergrå, giktskada, dårlige til beins, i gåstol, med dårlig kondis, unge som gamle, pensjonister, en og annen overvektig ungdom, i svarte boblejakker og sidrumpa bukser, middelaldrende kvinner, tynnkledde i lilla vindjakker og cowboybukser fra Modus, og med farget hår stivt av lakk.
«Godt kød til alle, altid mer end 70 slags kød, fisk og fjerkræ,» reklameres det på gavlen ved inngangen. Den allestedsværende vinden rusker i den stusselige, flaskegrønne, meterlange baldakinen, plastnett med appelsiner, det virker som de er tilfeldig slengt i kassa i hastverk – og folk og fe, humørløse, innadvendte, tankefulle, tanketomme, spaserer tomhendte inn, og ut, lastet med plastposer struttende av plastemballerte varer.
Det dugger på rutene i bilen du sitter i. Du blir ikke i bedre humør av det. Du prøver å få en stasjon inn på bilradioen, men det kommer bare sprakende støy og susing, som fra en annen verden, langt, langt bortenfor denne grå, triste parkeringsplassen foran NETTO.

En gyllenbrun labrador blir parkert inntil muren, og den sitter pent og glaner, med en besynderlig lærreim over snuten og langs siden av snuten. Alle labradorer har noe trist over seg, konstaterer jeg, mens jeg hvisker duggen bort fra vinduene med ermet på jakken. Fotografier med reklame rullerer fra noen innrammede bokser langs den okergule murveggen: «Insane Comfort,» står det, jeg klarer ikke å tyde hva det reklameres for. Et vaskemiddel? En hudkrem? Handlevognene står i to rader, koblet til og låst til hverandre med en kjetting av messing, eller hva det er.
Himmelen er grå, regndråper i lufta. Jeg tenker, hva er det for liv som leves? Jeg føler, i min tiltagende tristhet, jeg nedverdiger disse menneskene, med mitt blikk, skjult bak dugg i bilen, hvor jeg sitter, trist. Hvilke triste liv er det som leves, i provinsen av Europa, i utkanten av Danmark, i en gold, nesten menneskeforlatt småby, med opphørsutsalg i butikk etter butikk i gåtgata, manufakturer, optiker, en kiosk, en lampebutikk, gjenbruk, sportsutstyr. Opphør over alt. Trist.
Labradoren logrer oppvakt med halen og snuser til en forbipasserende, stusser over vinden som rusker overraskende hardt i appelsinkassene. En kvinne rygger ut fra parkeringsplassen med sin elektriske sykkel med tilhenger. Hun tar over seg hetta på vindjakken og napper til seg en sjokoladebit, før hun tråkker langsomt ut i den våte gaten.

Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet?

Du har kjøpt en pocketbok du fant i en lokal landhandel for bok og papir, som det heter. Bunny Monroes død, forfattet av Nick Cave, og som begynner sånn (min overs. fra dansk): «’Jeg er fortapt,’ tenkte Bunny Munro i et øyeblikks klarsyn, av den typen som er forbeholdt mennesker som snart skal dø.» Hvilke liv er det vi lever? Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet?

Den danske forfatteren Niels Frank ga ut Tristhedens historie (Gyldendal) i fjor høst. Det er en ytterst velskrevet bok, som i ti portretter tar for seg karaktertypene rikmannen, alkoholikeren, diktatoren, erotikeren, homsen, velferdsdansken, høyreekstremisten, den kulturkonservative, den erindrende og den triste. Storartet lesning, presist i et sjeldent klart språk: «Selv den triste må stå ud af sengen, medmindre han er så nedtrykt, at han bare vil blive liggende og forlise i sin søvn.» «Fælles for de portrætterede, er at de er fulde af skuffede drømme, nederlag, fejlslagne ideer og strandede håb. Ofte er drømmen løbet løbsk for dem, som når alkoholikeren skyller barndommens idyl bort i sprut, eller velfærdsdanskeren oplever sit trygge land, som et fængsel,» sier omslagsteksten. I et suverent behersket språk skildrer Niels Frank (tidligere leder av Forfatterskolen i København) vår samtids symptomer og dissekerer fenomenene så de fremstår blottet, nådeløst avkledde. Om høyreekstremisten skriver Frank: «(…) fantasmagori finder man i navnene på de blogs han frekventerer, Gates of Vienna, Stormfront, Thulenettet, hvis indlæg ofte lyder, som hvis et barn desperat forsøgte at advare sine forældre om, at det bliver mørkt om natten.» En annen beskrivelse som rammer presist: «Højreekstremisten viderebringer sine tanker i et sprog, der er nabo til propaganda, et falskt sprog baseret på enkelhed, følelsesladethed, gentagelser og korte beskeder, et sprog, der skal kunne opfattes på èt sekund, som en indsprøjtning med hurtigvirkende medicin.» Om rikmannsteologien skriver Niels Frank om budskapet som formuleres i religiøse dogmer, som: «Et budskab kunne lyde, at den rige har opnået sin position på grund af hårdt arbejde, og du kan gøre det samme! Et andet lyder, at høje lønninger og afkast til virksomhedsledere er et gode for alle, for det medfører større dynamik i samfundet! Et tredje lyder, at det frie marked skal forblive ubundet, ellers mindsker vi væksten og sænker levestandarden! Et fjerde lyder, at krav om gennemsigtighed for investeringer ikke blot vil være upraktisk, men også afsløre viktige forretningshemmeligeder! Mens et helt femte budskab lyder, at velstanden hos de allerrigeste ikke blot er til gavn for et fåtal af landets indbyggere, den drypper ned i samfundet og skaber fremskridt for alle!»
Niels Franks bok er en av fjorårets litterære begivenheter. Han analyserer samfunnets dårskap litterært, nesten som en H.C. Andersen, og åpenbarer svik i min egen tenkning om det banale og det konkrete i høyreekstremistens elendighet, erotikerens nevrotiske forhold til sex, familierelasjoner, naiv uskyld, og de komplekse, men på samme tid naive «sannheter» denne tristhetens historie består av.

Da jeg omsider kjørte og svingte Passaten ut fra snøslapset på parkeringsplassen, godt lastet med ribbesteik og kanel, syltede pærer og gorgonzola, var jeg lettere til sinns, for nå hadde jeg blitt belønnet. Jeg hadde det jeg trengte, og mer til. Måtte gudene være med oss alle, er min siste (og billige) trøstende ord til alt det triste.


Dragseth er forfatter, musiker og regissør., og skriver fast i Ny Tid.
ter-drag@online.no

---
DEL