Tristhetens historie

Plastemballerte varer, slaps og opphørssalg. Hva er det for liv som leves? En av fjorårets store litterære begivenheter gir en motvekt av språklig fantasi og blottstillende dissekeringer – enda så trist det er.

Terje Dragseth
Essayist og filmskaper.

Hvis du har lyst til å bli trist, skal du ta en tur på landet, til en eller annen liten møkkaby, eller, som jeg nylig gjorde – jeg dro til provinsen i Danmark i desember for å handle til jul. Parker din Passat utenfor NETTO, slå av motoren, og følg bare dagliglivets gang inn og ut foran inngangen. Glassdørene fyker til siden, opp og igjen, ustoppelig, uansett om noen går ut eller inn. Folk virker slitne, desembergrå, giktskada, dårlige til beins, i gåstol, med dårlig kondis, unge som gamle, pensjonister, en og annen overvektig ungdom, i svarte boblejakker og sidrumpa bukser, middelaldrende kvinner, tynnkledde i lilla vindjakker og cowboybukser fra Modus, og med farget hår stivt av lakk.
«Godt kød til alle, altid mer end 70 slags kød, fisk og fjerkræ,» reklameres det på gavlen ved inngangen. Den allestedsværende vinden rusker i den stusselige, flaskegrønne, meterlange baldakinen, plastnett med appelsiner, det virker som de er tilfeldig slengt i kassa i hastverk – og folk og fe, humørløse, innadvendte, tankefulle, tanketomme, spaserer tomhendte inn, og ut, lastet med plastposer struttende av plastemballerte varer.
Det dugger på rutene i bilen du sitter i. Du blir ikke i bedre humør av det. Du prøver å få en stasjon inn på bilradioen, men det kommer bare sprakende støy og susing, som fra en annen verden, langt, langt bortenfor denne grå, triste parkeringsplassen foran NETTO.

En gyllenbrun labrador blir parkert inntil muren, og den sitter pent og glaner, med en besynderlig lærreim over snuten og langs siden av snuten. Alle labradorer har noe trist over seg, konstaterer jeg, mens jeg hvisker duggen bort fra vinduene med ermet på jakken. Fotografier med reklame rullerer fra noen innrammede bokser langs den okergule murveggen: «Insane Comfort,» står det, jeg klarer ikke å tyde hva det reklameres for. Et vaskemiddel? En hudkrem? Handlevognene står i to rader, koblet til og låst til hverandre med en kjetting av messing, eller hva det er.
Himmelen er grå, regndråper i lufta. Jeg tenker, hva er det for liv som leves? Jeg føler, i min tiltagende tristhet, jeg nedverdiger disse menneskene, med mitt blikk, skjult bak dugg i bilen, hvor jeg sitter, trist. Hvilke triste liv er det som leves, i provinsen av Europa, i utkanten av Danmark, i en gold, nesten menneskeforlatt småby, med opphørsutsalg i butikk etter butikk i gåtgata, manufakturer, optiker, en kiosk, en lampebutikk, gjenbruk, sportsutstyr. Opphør over alt. Trist.
Labradoren logrer oppvakt med halen og snuser til en forbipasserende, stusser over vinden som rusker overraskende hardt i appelsinkassene. En kvinne rygger ut fra parkeringsplassen med sin elektriske sykkel med tilhenger. Hun tar over seg hetta på vindjakken og napper til seg en sjokoladebit, før hun tråkker langsomt ut i den våte gaten.

Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet?

Du har kjøpt en pocketbok du fant i en lokal landhandel for bok og papir, som det heter. Bunny Monroes død, forfattet av Nick Cave, og som begynner sånn (min overs. fra dansk): «’Jeg er fortapt,’ tenkte Bunny Munro i et øyeblikks klarsyn, av den typen som er forbeholdt mennesker som snart skal dø.» Hvilke liv er det vi lever? Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet?

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here