Trioformatet

Vi har vært inne på trioformatet fra tid til annet i denne spalta, gjerne i forbindelse med konstellasjonen blåser/bass/trommer, som gir så stor åpenhet fordi den mangler akkordinstrument. De klassiske trioformat er imidlertid fundert på akkordinstrument, nettopp for å fylle ut lydbildet i et lite ensemble. Vi hadde først besetningen piano/gitar/trommer (f.eks. hos Art Tatum […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi har vært inne på trioformatet fra tid til annet i denne spalta, gjerne i forbindelse med konstellasjonen blåser/bass/trommer, som gir så stor åpenhet fordi den mangler akkordinstrument. De klassiske trioformat er imidlertid fundert på akkordinstrument, nettopp for å fylle ut lydbildet i et lite ensemble. Vi hadde først besetningen piano/gitar/trommer (f.eks. hos Art Tatum og Nat King Cole på 40-tallet, Oscar Peterson på 50-tallet), dernest den vanligste trioen piano/bass/trommer (f.eks. hos Bud Powell på 50-tallet, Oscar Peterson og Bill Evans på 60-tallet, senere Paul Bley og Chick Corea), og vi kjenner formatene gitar/bass/trommer og orgel/gitar/trommer.

Tre norske trioplater ligger uanmeldt på bordet mitt. Likhet i besetning, men svært ulike i uttrykk.

Anders Aarum

Anders Aarum er en av unge norske jazzpianister som har vakt berettiget oppsikt. Etter musikkstudier i Kristiansand, Göteborg og Helsinki (Sibeliusakadademiet) kom han 23 år gammel til Oslo i 1998, ble student ved Musikkhøgskolen og brått en ettertraktet solist i mange band. Flest plater har han gjort med The Sinatra songbook og Majken Christiansen (2001-03), men allerede i sommeren 2000 gjorde han en egen trioplate, The Lucky Strike. Den gang var han komponist på samtlige spor; på den nye plata, Absence in Mind (Jazzaway JARCD004), spilt inn 2002-2003, er han fortsatt den dominerende opphavsmann, men deler æren med medmusikerne på fire spor som låter mer som frie improvisasjoner enn konkrete komposisjoner.

Og den er en temmelig løs og fri omgang med det eventuelle melodiske grunnlag som preger plata. Med unntak av den raske impromptu «Minor frustrations» er alt holdt i en rolig og ballademessig stemning, det meste meget melodiøst. Jevnaldrende og dyktige medspillere er Mats Eilertsen med et eruptivt og klangfullt basspill, Thomas Strønen med et perkusjonistisk spill med likevektig bruk av hele trommesettet.

Jørn Øien

Jørn Øien er en litt mer erfaren pianist, opprinnelig fra Tromsø, og medlem av det statsdrevne landsdelsbandet «Jazz i Nord» fra 1992. Han flyttet noe senere til Oslo og har spilt inn plater med blant andre Knut Værnes (1998-99), Staffan William-Olsson (1998-2000) og Geir Lysne Listening Ensemble (1999-2001). Hans første trioplate i eget navn heter Short Stories (Resonant Music RM15-2) og har ferske opptak fra mai i år.

Øien beveger seg midt i den jazzhistoriske middelvei, det vil si «straightjazz», men med det samtidsmessige attakk som gjør ham «moderne» nok. Tempoet er over middels, og han har en evne til å bygge opp soli til et klimaks hvor det virkelig tar av. Fine eksempler er «Influences» og «JeeZee». Driftige medspillere er trommeslageren Roger Johansen, opprinnelig fra Bodø, og den rutinerte Terje Gewelt, med 25 års fartstid i amerikansk og norsk jazzelite. Et høydepunkt i melodisk basspill hører vi på «My one and only love», den eneste komposisjonen som ikke er signert Øien. På fire spor, tatt opp i forbindelse med Molde-engasjementet 2003, er trioen utvidet med tenorsaksofonisten George Garzone i en lys og reflektert post-Coltrane-stil.

Hallgeir Pedersen

Hallgeir Pedersen er et av de ferskeste navn på den nordnorske jazzscenen. Han er fra Øksfjord i Vest-Finnmark, begynte som heavyrocker, interesserte seg så for klassisk gitar – og fikk en åpenbaring da han 18 år gammel hørte en plate med den avdøde Narvik-gitaristen Thorgeir Stubø. Dermed var det gjort; ganske alene satt han der og utviklet en briljant gitarteknikk på den gamle måten: ved å høre og øve. Han ble kjent for et større publikum da Norsk Jazzforum sendte ham på Norgesturné høsten 2001 og han samtidig spilte inn sin første trioplate, West Coast Blues.

Oppfølgeren er fra november i fjor og bærer den melankolske tittel Wistful (Hot Club HCRCD2031). Foruten kjente melodier av Johnny Green, Kurt Weil og John Coltrane, er alt selvkomponert. Denne swingende virtuositet i beste senboptradisjon er ikke så mye «wistful», synes jeg, tvert imot er dette musikk til å bli glad av. Solid og elegant støtte får han av nestoren Bjørn Alterhaug på bass (opprinnelig fra Mo i Rana) og 40 år gamle Trond Sverre Hansen på trommer (opprinnelig fra Narvik). Sterk nordnorsk dominans i jazzspalta denne gang.

---
DEL

Legg igjen et svar