En tredjegenerasjonsflyktning vender hjem

Tross alle konfliktfylte følelser overfor sporene etter Nazi-Tyskland, er det i Berlin amerikansk-jødiske Deborah Feldman for første gang føler seg hjemme.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Du er jente i tenårene – blant ultraortodokse satmarjøder i Williamsburg, Brooklyn. All opplæring er patriarkalsk og handler utelukkende om forbud; sekulær utdannelse er utelukket, internett en styggedom, du har hverken radio eller tv. Ditt morsmål er jiddisk; engelsk er forbudt. Den som bryter lovene, blir fordømt til evig tid. Du bærer en standardisert parykk, da kvinnehår som flyr med vinden er en uanstendig seksuell invitt. Du har ingen kunnskap om kropp og kjønn. Du kan ikke berøre en mann. Du havner i et arrangert ekteskap og føder barn som nittenåring. Hva gjør du?

Du flykter, tjuetre år gammel, med din lille sønn, ut av miljøets tvangstrøye, vel vitende om at du aldri kan vende tilbake, selv om New York fremdeles er stedet du bor. Du lever på hermetiske bønner, uten barnetrygd eller annen offentlig støtte. Du skriver deg i hemmelighet inn på et college, der du studerer litteratur og lærer deg engelsk. Du skaffer deg fri rettshjelp for å komme deg ut av ekteskapet med omsorgsrett til barnet ditt. Nærmest på si skriver du ned historien din. Den blir publisert og kommer på New York Times’ bestselgerliste. Ditt navn er Deborah Feldman.

En person som på så kort tid tar et så dramatisk sprang ut i det ukjente, må nødvendigvis havne i sjelenød. 

Identitetsmaraton. Denne nærmest uvirkelige cv-en har Feldman utdypet i boken Unorthodox, som over natten slynget henne ut i berømmelsens kaos. Mot og begavelse var utvilsomt to gode grunner til suksessen, men like sannsynlig er en annen faktor: et «Anne-Frank-syndrom», der fortellingens pure innhold truer med å ta luven fra romanens form og stil. Påvirket både av suksessen og forlagets ønsker skrev Feldman oppfølgeren Exodus, som ikke oppnådde samme salgstall som debutboken. Nå var imidlertid eksiljøden Feldman i gang med et større livsprosjekt: Hvem er jeg? Hva er et «jeg»?

En person som på så kort tid tar et så dramatisk sprang ut i det ukjente, må nødvendigvis havne i sjelenød. Flere av forfatterens bekjente som har forsøkt den samme løsrivelsen, har endt med å ta sitt liv. For Deborah Feldman resulterte opprøret i et geografisk og mentalt langdistanseløp – og en 700 siders roman med den underlige tittelen Überbitten.

Boken er – som en litterær menora – delt inn i syv lange kapitler, ett for hvert år etter flukten. Den tyske tittelen henspiller på det jiddiske begrepet iberbetn, som kort kan oversettes med «forsoning». Boken foreligger på tysk, en språklig bekreftelse på det målet Feldman hadde satt seg og møysommelig nådde: et land og et språk hun kunne identifisere seg med. Forfatteren har, etter å ha fulgt i sin bestemors fotspor gjennom Europa på jakt etter sine røtter, omsider slått seg ned i løvens hule, Berlin. Bestemoren, en holocaustoverlevende fra Ungarn som hadde mistet hele sin familie i en tysk konsentrasjonsleir, var den eneste i familien Deborah sto nær. Hun greide i sin tid å komme seg til USA, der hun sluttet seg til satmarjødene, hvis hovedprosjekt består i å fornekte all fortid, stenge resten av verden ute og leve i en sosial og kulturell kokong.

Å skape seg selv. Tross alle konfliktfylte følelser av synd, skam, befrielse og aversjon mot sporene etter Nazi-Tyskland, er nettopp Berlin det første stedet jødiske Deborah føler seg hjemme. I denne åpne og vennligstemte storbyen, som gjennom språket dessuten knytter forbindelsen til morsmålet jiddisk, kan hun glemme dikotomien jøde/ikke-jøde og ganske enkelt føle seg som et menneske blant andre mennesker.

Skjønt «ganske enkelt» har det på ingen måte vært. For et menneske som vokser opp uten tilgang til sin egen personlighet har mye å ta igjen.

Feldman, slik man opplever henne under intervjuer, er en spontan, velartikulert ung kvinne. Svaret på hvordan hun fant styrke til å bryte med satmarsekten mot alle odds, er kort: sønnen Isaac. Hun ville forhindre at han vokste opp med den samme tunge byrden som hun selv hadde måttet bære, for så å føle seg «innesperret i friheten», selv om offerrollen ellers er et perifert tema for Feldman. Utfordringen besto i å finne nye referanserammer for identifisering. «Hvem er jeg?» var et spørsmål hun i første omgang måtte besvare med «ingen». I perioden da hun begynte å strekke seg etter en større verden, besto øvelsene mest i å ape etter andre. Måten de kledde seg på, snakket på, omgikkes på. Men den jødiske arven kunne hun ikke ignorere. Tvert imot – gjennom et årelangt prosjekt for å finne røttene sine, som tok henne til kontinentet og stedene der hun kunne oppleve det jødiske traumet på kroppen, ble hennes nye jeg funnet og finslipt. Et i-seng-med-fienden-aspekt kom henne til nytte: det å få et forhold til tyskere lot alt forsvar falle og bidro til katarsis og forsoning på flere plan – med «djevelfolket», fortiden, frykten, hennes egen ufullkommenhet og med livet som det er her og nå.

Satmarjødenes hovedprosjekt består i å fornekte all fortid, stenge resten av verden ute og leve i en sosial og kulturell kokong. 

Tilhørighetens sted. En viktig side av jeg-tematikken går Feldman over med forbausende lett harelabb. Den plutselige overgangen fra fattigdom og angstfylt ensomhet til velstående bestselgerforfatter og medieyndling har tilsynelatende spilt liten rolle i hennes liv, bortsett fra at hun med bedre økonomi kan realisere et nytt liv sin lille familie. Pengene hjalp henne også til å ta konsekvensen av en annen innsikt: at hun hverken som person eller forfatter hørte hjemme i USA. Amerikanere, slik hun ser dem, er ikke et lesende folk; ikke som i Europa, som i Berlin, der man finner en bokhandel «på hvert gatehjørne».

Noe gir hun likevel amerikanerne æren for, som var nødvendig på veien mot personlig frihet: «Jeg øvde meg på å skjule jødiskheten min, helt til jeg var sikker på at det var trygt å legge den for dagen. Jeg hadde lært noe svært amerikansk – det å gå for å være ’normal’.»

Nok en liten brikke har falt på plass. Men viktigst av alt for Deborah Feldman er innsikten om at hun ikke lenger er en flyktning, men en som har vendt tilbake.

---
DEL