En tredjegenerasjonsflyktning vender hjem

Tross alle konfliktfylte følelser overfor sporene etter Nazi-Tyskland, er det i Berlin amerikansk-jødiske Deborah Feldman for første gang føler seg hjemme.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du er jente i tenårene – blant ultraortodokse satmarjøder i Williamsburg, Brooklyn. All opplæring er patriarkalsk og handler utelukkende om forbud; sekulær utdannelse er utelukket, internett en styggedom, du har hverken radio eller tv. Ditt morsmål er jiddisk; engelsk er forbudt. Den som bryter lovene, blir fordømt til evig tid. Du bærer en standardisert parykk, da kvinnehår som flyr med vinden er en uanstendig seksuell invitt. Du har ingen kunnskap om kropp og kjønn. Du kan ikke berøre en mann. Du havner i et arrangert ekteskap og føder barn som nittenåring. Hva gjør du?

Du flykter, tjuetre år gammel, med din lille sønn, ut av miljøets tvangstrøye, vel vitende om at du aldri kan vende tilbake, selv om New York fremdeles er stedet du bor. Du lever på hermetiske bønner, uten barnetrygd eller annen offentlig støtte. Du skriver deg i hemmelighet inn på et college, der du studerer litteratur og lærer deg engelsk. Du skaffer deg fri rettshjelp for å komme deg ut av ekteskapet med omsorgsrett til barnet ditt. Nærmest på si skriver du ned historien din. Den blir publisert og kommer på New York Times’ bestselgerliste. Ditt navn er Deborah Feldman.

En person som på så kort tid tar et så dramatisk sprang ut i det ukjente, må nødvendigvis havne i sjelenød. 

Identitetsmaraton. Denne nærmest uvirkelige cv-en har Feldman utdypet i boken Unorthodox, som over natten slynget henne ut i berømmelsens kaos. Mot og begavelse var utvilsomt to gode grunner til suksessen, men like sannsynlig er en annen faktor: et «Anne-Frank-syndrom», der fortellingens pure innhold truer med å ta luven fra romanens form og stil. Påvirket både av suksessen og forlagets ønsker skrev Feldman oppfølgeren Exodus, som ikke oppnådde samme salgstall som debutboken. Nå var imidlertid eksiljøden Feldman i gang med et større livsprosjekt: Hvem er jeg? Hva er et «jeg»?

En person som på så kort tid tar et så dramatisk sprang ut i det ukjente, må nødvendigvis havne i sjelenød. Flere av forfatterens bekjente som har forsøkt den samme løsrivelsen, har endt med å ta sitt liv. For Deborah Feldman resulterte opprøret i et geografisk og mentalt langdistanseløp – og en 700 siders roman med den underlige tittelen Überbitten.

Boken er – som en litterær menora – delt inn i syv lange kapitler, ett for hvert år etter flukten. Den tyske tittelen henspiller på det jiddiske begrepet iberbetn, som kort kan oversettes med «forsoning». Boken foreligger på tysk, en språklig bekreftelse på det målet Feldman hadde satt seg og møysommelig nådde: et land og et språk hun kunne identifisere seg med. Forfatteren har, etter å ha fulgt i sin bestemors fotspor gjennom Europa på jakt etter sine røtter, omsider slått seg ned i løvens hule, Berlin. Bestemoren, en holocaustoverlevende fra Ungarn som hadde mistet hele sin familie i en tysk konsentrasjonsleir, var den eneste i familien Deborah sto nær. Hun greide i sin tid å komme seg til USA, der hun sluttet seg til satmarjødene, hvis hovedprosjekt består i å fornekte all fortid, stenge resten av verden ute og leve i en sosial og kulturell kokong.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.