Tre ynglende par er nok

– Å ha tre ynglende par innebærer at vi må skyte ned overtallig ulv. Det ligger i sakens natur, sier Sylvia Brustad.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er by mot land, miljøgrupper mot bønder, ulvehatere mot ulvevernere. I få andre land har ulven blitt en så svær nasjonal konflikt som akkurat i Norge, og det til tross for at vi bare har noen få av dem. I den siste runden om ulv på Stortinget har konflikten vært hardere enn noensinne, sier Aps Sylvia Brustad. Hun er miljøpolitisk talskvinne i partiet, og sto sammen med SV bak det nye forliket med regjeringen. Forliket innebærer at ulven også kan ferdes vest for Glomma. Men fire ynglende par har blitt redusert til tre.

– Tre ynglende familier er jamen ikke mye…

– Det er jeg helt uenig i. Vi snakker altså om tre ulvefamilier, og det tilsvarer omtrent de tyve ulvene vi har i dag. I tillegg kommer de svenske ulvene som for det meste holder til på norsk side. Dette er streifdyr som skal få lov til å vandre fram og tilbake over grensa. Sverige har vedtatt en kraftig økning av sin ulvestamme, og det betyr at flere dyr kommer til å vandre på denne måten. Vi vil med andre ord få flere ulver på norsk jord. Tre familier med norsk revir samt disse streifdyrene innebærer at vi opprettholder det antallet ulv som vi har i Norge i dag.

– Utgangspunktet er altså tre ulvefamilier. Det tilsvarer Arbeiderpartiets opprinnelige standpunkt om at Norge bør ha to-tre ynglende par. SV har ment at antall familier bør være fem. Forliket mellom oss ble fire ynglende par, og vårt felles forlik med regjeringen ble tre par. Det er omtrent der vi bør ligge.

– Det som har vært viktig for oss, er at ansvaret for ulven må fordeles likere mellom ulike regioner. Derfor foreslo vi å utvide ulvesonen til også å omfatte Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold. Det forslaget falt. Derimot fikk vi gjennomslag for at det kan være ulv også vest for Glomma. Den nye ulvesonen vil omfatte Oslo og Akershus, samt hele Østfold. Det betyr at ulven kan være på flere steder enn i regjeringens opprinnelige plan.

– Samtidig har man tatt Rendalen, Stor-Elvdal og Engerdal ut av planen…

– Ja, og jeg skal forklare bakgrunnen for det. Det har vært bred enighet om at områder med mye sau skal unntas fra ulvesonen; det gjelder først og fremst Vestlandet. Men det er også viktig at regioner med tamrein skjermes. Derfor er Engerdal tatt ut. Her kan vi likevel få et problem, siden Trysil er med i ulvesonen. Det betyr at ulv i dette området må avveies mot tamreinen. I praksis betyr det at det ikke er noe problem å ha ulv i grensetraktene Trysil-Elverum, men at det vil være et problem hvis den beveger seg i retning Engerdal.

– Hva angår Rendalen og Stor-Elvdal, så er det stort sett her ulven har vært. Det betyr at de som bor i dette området har måttet bære en uforholdsmessig stor del av byrden, hvis man kan si det sånn. Nettopp derfor har vi ment at andre regioner og kommuner også må ta sin del. Vi fikk ikke fullt gjennomslag for det, men vi har altså utvidet ulvesonen.

– Jeg syns det er viktig å understreke to ting. For det første er det slik at man faktisk må ta hensyn til næringsinteressene i norsk ulveforvaltning. For det andre er det slik at man skal ta folks frykt på alvor. I Rendalen har man hatt fem-seks ulver streifende rundt, og innbyggerne tør ikke lenger jogge i skogen alene eller plukke bær om høsten. De mener at livene deres er forringet. Dette er følelser vi skal respektere, og derfor kan ikke Rendalen bære så mye av byrden alene.

– Én ting er å bære hele byrden, en annen ting er å bli tatt fullstendig ut av ulvesonen. Det underlige her er at Rendalen, Stor-Elvdal og Engerdal var med i regjeringens opprinnelige ulvesone, men forsvant i det forliket som liksom skulle gjøre sonen større

– Det er riktig at regjeringen hadde med dette i sin opprinnelige sone. Men vi mente altså at ansvaret for ulven – det godet å ha ulv i nærheten, vil nå jeg si – burde spres på større områder.

– Så forsvant også Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold fra ulvesonen. Er du sikker på at den sonen som nå er vedtatt er større enn den regjeringen opprinnelig la fram?

– Vi har fått inn flere kommuner der ulven kan være. Når det gjelder de samlede arealene, har jeg ikke regnet på det.

– Samtidig er det altså sånn at de områdene der ulven faktisk er, nå blir tatt ut etter forliket med Arbeiderpartiet og SV.

– Det er riktig at ulven har vært sterkt tilstede i for eksempel Rendalen. Og jeg har selvfølgelig registrert at mange har mye moro med at ulven ikke ser grenser og at det derfor vil være umulig å flytte den inn i ulvesonen. Men dette får være en sak for forvaltningen. Sjøl vil jeg bare si at det i grunnen ikke fins noen alternativer til å lage en plan for hvordan Norge skal håndtere sin ulvestamme. Vi kunne selvfølgelig sagt nei til ulv, men jeg tror ikke ulven ville skjønt det heller. Som politikere må vi lage rammer for hvor ulven skal være, og hvor mange vi skal ha. Det er det vi har gjort.

– Apropos det; hva betyr det egentlig å ha tre ulvefamilier? Vil ikke det innebære at vi må inn og skyte ulven når yngelen begynner å yngle?

– Selvfølgelig må vi det. Å si at man skal ha tre ulvefamilier innebærer at vi må ta ut overtallig ulv. Det betyr at vi må skyte dem.

– Og håndteringen av dette har dere lagt ut til regionale forvaltningsorganer og lokale viltnemnder?

– Jeg er sikker på at dette er den beste måten å gjøre det på. Det er en brist på tillit mellom den sentrale forvaltningen og distriktene i ulvesaken. Konfliktnivået er veldig høyt, og jeg vil si at det har vært høyere i denne runden enn noengang før. Det er ikke så vanskelig å forstå at det er sånn heller. Ulven, selv om den har vært i Norge tidligere, oppleves som et fremmedelement i den norske faunaen. Samtidig er det sånn at sentrale støtteordninger og tiltak for å lette samlivet med ulv blir uthulet eller forsvinner. Det er mye forbannelse, frustrasjon og usikkerhet over noe mange oppfatter som et urbant diktat – fra mennesker som ikke aner hvordan det er å leve sammen med ulven. Det er derfor vi har sett det som riktig å få ulven inn i Oslo og Akershus også.

– Ikke mer enn rimelig siden urbane miljøer hele tiden presser på i ulvesaken.

– Nettopp. Men det satt langt inne å få regjeringen med på at ulven skal kunne leve også i Asker og Bærum.

– Men tilbake til viltnemndene. Den siste tidens avsløringer, ikke minst i Brennpunkt, tyder ikke akkurat på at forholdet til ulv er preget av rasjonalitet og hensynet til politiske programerklæringer. Burde ikke staten hatt det siste ordet i spørsmålet om hvor det skal skytes ulv, og når?

– Nei, det er jeg ikke enig i. Dels er jeg uenig på grunn av det jeg sa i stad, nemlig at lokal og regional forvaltning er den eneste måten å dempe konflikten på. Dels er jeg uenig fordi jeg mener at vettet er rimelig likt fordelt i dette landet. Jeg er ikke redd for å desentralisere dette.

– Når det er sagt, må jeg også tilføye: ulovlig skyting av ulv er det siste vi vil ha. Derfor må det legges opp til en rovdyrpolitikk som folk mener de kan leve med. Men det er også viktig å slå hardt ned på villmannsfelling av ulv. Og det skal vi gjøre.

– Men tre ynglende par … Jeg tenker på Hellas, som klarer å opprettholde en ulvestamme som er dobbelt så stor som den i Finland, Sverige og Norge tilsammen. Det er flere hundre dyr det, i et land som utgjør en tredel av Norges samlede arealer…

– Igjen kan jeg bare vise til den enorme konflikten som har oppstått rundt ulven i Norge. Tre ynglende par er det jeg tror vi kan få til akkurat nå.

---
DEL

Legg igjen et svar