Tre norske folkemusikere

Trioen Naheddi fra Irak og Burkina Faso drømte om å spille på Oslo World Music Festival, men fikk aldri noe svar. Isteden ble de nominert til Norges første folkemusikkpris.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sist lørdag sto Adama Barry fra Burkina Faso på Fabrikken i Oslo med sommerfugler i magen. Han har tidligere mottatt sitt hjemlands mest prestisjetunge kulturpris, La Semaine Nationale de la Culture, men dette føles spesielt. For nå kan fløytisten, danseren og sangeren fra den nomadiske fulani-stammen bli beæret med den splitter nye Folkelarm-prisen – alias Norwegian Folk Music Award. Naheddi, plata Barry i sommer ga ut sammen med de irakske musikerne Hassan Mahdi og Amir Saion, er nemlig nominert i kategorien «åpen klasse/eksperimentell» – i konkurranse med felespilleren Nils Økland, folkemusikkgruppa Majorstuen og Gjertruds Sigøynerorkester.

– Vi visste ikke at vi var påmeldt en gang, det hadde plateselskapet vårt gjort, sier trioen til Ny Tid.

Vant ikke

Det blir ingen pris på trioen denne lørdagskvelden, for den første Folkelarm-prisen i åpen klasse går til Geitungen og albumet Bra kast. Det gjør ingenting, for nominasjonen var en seier i seg selv.

– Nominasjonen i seg selv har gitt oss et stort løft og betyr i seg selv anerkjennelse. Og at vi blir synlige. Det er en stor oppmuntring til å spille enda bedre og til å gjøre en enda bedre plate neste gang.

Naheddi er fulani, og kan oversettes med skaperevne eller oppfinnsomhet i en situasjon der en har lite. Platas tradisjonsmusikk har røtter i Irak og Vest-Afrika, og gutta synger på arabisk, fulani og fransk mens de spiller oud (strengeinstrument), darabuka og djembe (perkusjon) og den tradisjonelle fulani-fløyten douliarou. Med andre ord et uventet nominering til norsk folkemusikkpris.

– Vi med arabisk og afrikansk bakgrunn kjenner veldig godt til vestlig musikk, men her i Vesten er det veldig få som kjenner vår. Vi har lyst til å eksperimentere med rytmer og utrykk fra hverandres tradisjoner, og ønsker å samarbeide på tvers av burkinske, irakske og norske tradisjoner.

Taushet fra festival

Men hva vet så trioen om norsk folkemusikk? Saion har spilt med en hardingfelespiller, mens Adama har spilt på Folkemusikkveka på Ål og med Terje Isungset. Saion og Mahdi svarer:

– Vi kjenner godt til hardingfela, og synes den har veldig fin lyd. Den har åtte strenger; fire man spiller på og fire som lager en parallellyd og en flott klang. Men folkemusikken står langt sterkere i Irak enn her i Norge. Særlig blant de unge. Her er det bare amerikansk musikk som gjelder. Hos oss tar ungdom den tradisjonelle musikken og fornyer den til det som passer deres generasjon. Hos oss er det veldig viktig å være flink folkemusiker.

I Norge er det derimot langt vanskeligere å få spillejobb. Det ender som regel i jobber på arrangementer spesielt rettet mot et flerkulturelt publikum eller ved spesielle anledninger som for eksempel FN-dagen. Og selv når den musikalske profilen stemmer, er det vanskelig. Oslo World Music Festival er flere ganger blitt kritisert for å ikke slippe til verdensmusikere som lever og virker i Norge, og Naheddi føler at dette fortsatt er et problem.

– Vi er enige i kritikken. Vi sendte inn demoen vår til fjorårets festival, men har ikke en gang fått svar. I år hvor vi har gitt ut egen CD, burde vi være selvskrevne. Og så blir vi i tilegg nominert til Folkelarm-prisen rett før world music-festivalen begynner. Det er vi veldig glade for, men det får en jo til å tenke. Vi ønsker jo bare å spille, og det for et publikum.

Ikke innvandrermusikk

Hvordan ble så Naheddi nominert til en norsk folkemusikkpris? Folkelarm-prisene deles ut av Landslaget for spelemenn, og det nomineres innenfor tradisjonell folkemusikk, gammeldans, sigøynermusikk og samisk musikk, crossover-plater og noe arrangørene kaller «innvandrermusikk». Det begrepet skal Folkelarm få lov til å forklare, for det favner slett ikke om all musikk skapt av musikere med innvandrerbakgrunn. Den norskalgirske soulsangeren Sofian og den norskafrikanske hiphop-duoen MadCon vil aldri bli nominert til Folkelarm.

– Utøverne skal være bosatt i Norge og ha innvandrerbakgrunn. Begrepet er tatt i bruk av mangel på noe bedre, blant annet har vi opplevd motstand mot å bruke begrepet «world music». Dessuten har vi valgt å se på samisk musikk og musikk med tilknytning tatere og sigøynere som en del av den norske musikkbakgrunnen. «Tradisjonell innvandrermusikk» er nok den beste definisjonen på hva vi er ute etter, sier prosjektansvarlig for Folkelarm, Frode Rolandsgard.

Her er derimot Rolandsgard ikke helt på bølgelinje med Naheddi. I utgangspunktet mente Amir og Hassan at merkelappen ikke var noe problem, men etter hvert kom de til at begrepet var uheldig da «innvandrermusikk» bare betyr enhver musikk spilt av en innvandrer. Hvilket blir en meningsløs sjanger.

– «Innvandrermusikk» er en lukket betegnelse, som ekskluderer samarbeid med norske musikere. Grenseløs musikk eller tradisjonsmusikk er bedre, mener Barry, før trioen til slutt faller ned på det godt etablerte world music. eller verdensmusikk i norsk oversettelse.

– Vi mener at det i begrepet «world music» ligger noe veldig viktig, nemlig musikk uten grenser. «Grenseløs musikk» er et alternativ, mens også «musikk uten grenser» er en bedre fornorsking av world music.

---
DEL

Legg igjen et svar