Tre nordafjellske

John Pål Inderberg var en 16 år gammel Steinkjer-gutt da han kom til Trondheim i 1971, der han ble en sentral kraft i byens jazzliv, som musiker, pedagog og inspirator. For 25 år siden dannet han New Cool Quartet, innledet samarbeid med cooljazzgiganter som Lee Konitz og Warne Marsh og dyrket jazzformen som fikk sitt […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

John Pål Inderberg var en 16 år gammel Steinkjer-gutt da han kom til Trondheim i 1971, der han ble en sentral kraft i byens jazzliv, som musiker, pedagog og inspirator. For 25 år siden dannet han New Cool Quartet, innledet samarbeid med cooljazzgiganter som Lee Konitz og Warne Marsh og dyrket jazzformen som fikk sitt trønderske navn «svalmusikk». Men han platedebuterte ikke i eget navn før i 2000, da han spilte inn CD-en Baritone Landscape. Det tok fire år til den neste, som ble spilt inn i august i fjor og bærer navnet Sval draum (Taurus TRCD 847).

Det med «draum» har litt spesiell betydning på denne innspillingen. Inderberg har latt seg fascinere av Draumkvædet, middelaldereposet om Olav Åsteson og hans dramatiske drømmer gjennom 13 netters dyp søvn. Den direkte relevans til Draumkvædet finnes i fire korte soloimprovisasjoner for sopransax, pent fordelt fra første til siste spor.

Inderberg har en fyldig tone i instrumentet, varm i det nederste registeret, klar og garbareksk folketoneaktig i det høyere, hele tiden svalt behersket. Tittelmelodien «Sval draum» er til gjengjeld ganske «hot», den har en litt funky åpning før den går over i en tangoaktig driv. Her har han følge av Erling Aksdal på piano, Ernst Wiggo Sandbakk på trommer og Henning Sommerro på trekkspill. Aksdal er også distinkt til stede på to duospor med Inderberg på barytonsax.

Sommerro er den hyppigste medspilleren på tangentinstrumenter. I fire opptak trakterer han orgelet i Vår frue kirke i Trondheim, klar klerikal musikk, og jeg antar det er han som spiller synth på «Blåmann, Blåmann» og på tema fra en Grieg-ballade i g-moll. Et eventuelt forklarende teksthefte manglet i mitt eksemplar – så dette betyr gjetninger i besetningen.

Ut fra beskrivelsen ovenfor, kan vi vel antyde at dette ikke er en jazzplate i begrepets vanlige forstand. Det er mer en blanding av musikalske former i en inderbergsk pakning – og han er jo en jazzmusiker i sjela…

Kveldssanger

Derimot er det ikke noen tvil om at Roger Johansens Evening Songs (Tauris TRCD 848) er en jazzplate! Her er det ekspressiv tenorsax, pulserende bass og heftige trommer, utført av Atle Nymo fra Fauske, Ole Morten Vågan fra Brønnøysund og Roger Johansen fra Tverlandet, musikere omtrent 25-30 år gamle. Den cooleste er den tilkalte 52 år gamle nestor i norsk jazzrock, Jon Eberson. Han bidrar med elevert og veloverveid musisering – ekspressiv når det trengs og lyrisk når det passer. «Ack, Värmland du sköna» er hans featurenummer for gitar, bass og trommer.

Johansen og Nymo møttes i Bodø Jazz Quintet i 1992. Nymo og Vågan spilte sammen i det trondheimsbaserte Motif fra 1999. Johansen og Vågan var med på Bodø-trompeteren Tore Johansens plate fra 2002. Og nå er de alle tre på nærværende plate, der trommeslageren er sjef og har signert hele sju av komposisjonene, latinpregete, ballader og raske låter i pen blanding, innspilt 2004-2005. På to spor medvirker Tromsø-sangeren Marit Sandvik. En produksjon som på meget hederlig vis forteller hva som rører seg i norsk streitjazz for tida.

Øyeblikk

Mens vi er nordafjells, er det grunn til å feire at Bjørn Alterhaugs Moments fra 1978 er blitt tilgjengelig på CD (Sonor SONCD 2014). Den dyktige bassisten og pedagogen var født i Mo i Rana for 60 år siden, har bodd i Trondheim siden 1966 og var den første nordnorske musiker som ble hedret med Buddy-prisen (1975).

Et kvikt åtte takters trommeintro innleder første spor, deretter et halsbrekkende samspill av ti musikere, hvorpå Terje Bjørklund innleder solistrekkefølgen med et forrykende spill. Vi husker øyeblikkelig hvilket formidabel musiker han var den gangen han prioriterte jazz – og var blant annet Jan Garbareks faste pianist midt på 60-tallet. Plata inneholder fire spor som viser Alterhaugs arrangementskunst for besetninger på 8-11 medlemmer, og den har åtte spor med kvintettversjoner, der vi får gledelige gjenhør med blåserne Lars Martin Thomassen, Ove Stokstad og John Pål Inderberg. Sistnevnte er her energisk tenorsaksofonist – i en smule kontrast til den svale draum 26 år senere. En plate som viser at norsk jazz er mangesidig – og den holder seg!

---
DEL

Legg igjen et svar