Tre krav til en god mediedebatt

En helhetsorientert, demokratiorientert og konstruktiv mediekritikk må være basis for en vitalisering av den kritiske offentligheten. Det må være vårt nye kulturradikale prosjekt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Denne våren har det vært en rekke debatter om den norske offentlighetens vilkår, kvalitet

og funksjonsmåte i hovedstadens kultur- og journalistmiljø – noe som har flere kilder: Morgenbladet har fått nye eiere og venter en solid pengeinnsprøytning, en nordisk utgave av den radikale franske avisen Le Monde Diplomatique er i ferd med å etablere seg, pressestøtten er (som vanlig) under angrep, Samtiden har foreslått et halvprivat ytringsfrihetsfond for å støtte konkrete tiltak i de små offentlighetene, tidsskriftene har vokst, noe som har fått alarmklokkene til å kime hos en håndfull professorer med frykt for tabloidisering, og Klassekampen har styrket seg som kultur- og debattavis.

Det er med andre ord bevegelse i den delen av norsk offentligheten man kan kalle «motoffentligheten», eller «den kritiske offentligheten», som riktignok i realiteten består av en rekke mindre offentligheter – Klassekampen, Ny Tid, Dag og Tid, Morgenbladet, Samtiden, Syn og Segn og Prosa er de mest kjente publikasjonene (og de har forskjellige, men delvis overlappende publikum) – men som likevel er i felles opposisjon mot en kommersiell og tabloid masseoffentlighet, med VG, Dagbladet og Aftenposten i spissen.

Samtidig har denne kommersielle og tabloide offentligheten selv endret seg de siste årene. To tendenser er fremtredende: For det første stiller stadig mer konsentrerte eierkrefter stadig større krav til inntjening. For det andre har det vokst frem en profesjonsideologi – journalismen – som i liten grad gjør disse mediene til arenaer hvor meninger brytes og samtidsdiagnoser testes. Disse to tendensene har ensretting som ubønnhørlige resultat. Dette har likeså nødvendig som rituelt avfødt en mengde mer eller mindre velplassert mediekritikk. Av og til har den tatt form av kulturpessimistisk sutring. Perspektivet jeg anlegger her er annerledes. Det første kravet til en god mediedebatt er at man tar inn over seg offentlighetens helhetlige karakter: Motoffentlighetene og de brede offentlighetene står i vekselvirkningsforhold til hverandre. Foreksempel ved at essayer i Samtiden avføder debatter i Dagbladet. Man kan ikke forstå den ene delen, eller angripe en enkelt publikasjon, uten å se på den funksjonen publikasjonen fyller i offentligheten som helhet. Her er det ingen entydig tendens: På den ene siden truer utdifferensieringsprosesser med å gjøre motoffentlighetene mindre relevante. På den andre siden har Samtiden, Prosa og Klassekampen i det siste skapt debatter som har nådd også de store mediene.

De mange debattene så langt i år til tross. Sist mandag var det duket for nok en offentlighetsdebatt i hovedstaden. Spørsmålet som ble stilt var: «Hvordan skal venstresidas avis se ut?» Noe godt svar kunne de fire i panelet – Bjørgulv Braanen fra Klassekampen, Hilde Haugsgjerd fra Dagsavisen, Hege Duckert fra Dagbladet og Alf Van Der Hagen fra Morgenbladet – ikke diske opp med, men posisjoner og skillelinjer ble tydeligere. Og kanskje viktigere: Noen paradokser og svakheter ved debatten om den norske offentligheten ble med ett svært synlige.

Dagbladet er et interessant fenomen i så måte fordi avisen selv forlengst har sluttet å se seg selv som en del av en motoffentlighet, mens sterke krefter i motoffentlighetene har ønsket seg et Dagblad som tar et skritt vekk fra VG og henter frem det beste fra sin egen tradisjon. Avisen hadde en fremtredende rolle som sentral debattarena tidligere. Kommersialiseringen og tabloidiseringen av Dagbladet har derfor blitt et symbol på «forfallet» i norske medier. Sistemann til å ytre en slik kritikk var Jan Erik Vold – poeten som under overskriften «Avisa vi ikke ville miste» i sist nummer av Dag og Tid beklaget seg over å ha blitt dumpet som medlem av Dagbladets representantskap, og ba avisa om å «stilla seg spørsmålet om kva som er eit realistisk opplag for ei kvalitetsavis i Noreg.» «Dei må finna svaret og handle deretter, dersom dei vil skape Noregs beste avis,» sa Vold. Han fikk støtte av Dag og Tid-redaktør Svein Gjerdåker som på lederplass i samme nummer skrev: «Dagbladet er den einaste avisa i dette landet som har potensial til å vera ei stor riksdekkjande kvalitetsavis. Difor har Dagbladet eit stort ansvar – langt ut over opplagstala og økonomisk inntening. Innfrir ikkje Dagbladet, er det ingen som kan overta.»

Dagbladet la dessuten om avisen i fjor høst. De sa de ville «opp i markedet», og satset på debatt og kultur for å nå de samfunnsengasjerte leserne. Det har imidlertid ikke skjedd i stor nok grad. Det tyder Gjerdåkers leder på, og det har undertegnede vist i en lengre artikkel i sist nummer av Samtiden. (Jeg gjennomgikk Dagbladets debattsider i januar og februar. Resultatet er heller nedslående med hensyn til samfunnsdiagnoser, kultur- og ideologidebatt.)

Et vanlig argument slik mediekritikk møtes med er at norsk offentlighet har en særegen arbeidsdeling, hvor en levende tidsskriftkultur tar seg av samfunnsdiagnosene og kultur- og ideologidebattene, mens dagsavisene kan holde seg til den daglige nyhetsdekningen. Dette var synlig i Dagbladets debattredaktør Gunnar Ringheims svar til undertegnede i Dagbladet den 14. mai, og det var et synlig premiss i debatten sist mandag. Bjørgulv Braanen sa foreksempel: «Dagbladet og Dagsavisen kan være brede og folkelige aviser. Klassekampen må henvende seg til de som er over gjennomsnittet interessert i politikk, ideologi og kultur.»

De fire redaktørene ble etter hvert relativt fornøyde med å kunne dele opp markedet mellom seg. Slike argumenter er det er svært lett og litt feigt å gjemme seg bak. Spesielt fra de brede dagsavisenes side.

Det andre kravet til en god mediedebatt er derfor at hensynet til demokratiet blir styrende. I et slikt perspektiv holder det ikke at samfunnsdiagnosene og kultur- og ideologidebattene foregår i de små rommene i motoffentlighetens publikasjoner. De må inn i den brede offentligheten. Hege Duckert sa i debatten at «norsk avisstruktur er spesiell fordi eliten og folket leser det samme.» Det er nok ikke mer enn delvis riktig. Men selv om det var slik, styrker det ikke demokratiet før man kan godtgjøre at innholdet i disse avisene holder et høyt nok nivå, og at perspektivene representerer en bredde som også gjør plass for samtidsdiagnosene.

Et av mange paradokser er venstresidens kritikk av de kommersielle mediene. Den tar nemlig verdikonservative former. Mens det i gamle dager var Dagbladet som ledet an kampen mot mørkemenn av ulik art – enten det gjaldt seksualmoral eller Georg Brandess rett til å foredra ved Universitetet i Oslo – og således plasserte seg i en radikal (og ikke minst liberal) tradisjon, blir de i dag kritisert av en venstreside som avskyr utviklingen i de kommersielle mediene. «Dagbladet er en uavhengig kulturradikal avis som henvender seg til samfunnsengasjerte lesere av begge kjønn,» sa Hege Duckert under debatten. Og begrepet om kulturradikalsime er sentralt. Hege Duckert definerte det slik: Kulturradikalsime består av to begreper – fremtidsoptimisme og gjestfrihet.»

Dette klinger hult i mine ører. Det tredje kravet til en god mediedebatt er derfor en konstruktiv orientering. Motoffentlighetene må bygges opp gjennom konstruktiv konkurranse og konstruktivt samarbeid. En konkurranse som hever kvaliteten slik at gjennomslaget blir større, og et samarbeid som gjør det samlede omfanget av motoffentligheten større. Debatter i de mindre motoffentlighetene har utvilsomt en egenverdi, men det må også være en felles vilje til å gjøre disse debattene mer synlige i de bredere offentlighetene. Det er der meningsdanningen, politikkutviklingen og folkeopplysningen når brede befolkningsgrupper.

Dette er kimen til et kulturradikalt prosjekt i dag. Et prosjekt de ulike aktørene i motoffentlighetene må fortsette å utvikle. Jeg avslutter derfor med å gjøre Knut Olav Åmås sine ord fra lederen i sist nummer av Samtiden til mine: «De uavhengige offentlighetenes potensial ligger i en mer offensiv bygging av miljøer og institusjoner, både fysisk og virtuelt – institusjoner som varer, uavhengig av enkeltpersoner. De har et stort forbedringspotensial i sin evne til formidling og vilje til innflytelse. Til å gjøre det marginale mindre marginalt, det elitistiske mer inkluderende. Til å kombinere det skarpeste fra akademia med det beste fra medieverdenen. Til å gjøre det offentlige rommet større, mer kunnskapsorientert og mer polarisert.»

---
DEL

Legg igjen et svar