Tre habile debutanter

Tre ulike debutanter som leverer lovende romaner. Tiden vil vise hvem som klarer å følge opp dette ved å levere nye interessante romaner.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Debutantene fikk for få år siden relativt mye oppmerksomhet når de kom med sine skjønnlitterære bøker, denne tendensen har snudd de siste par årene og som debutant er du ikke sikret oppmerksomhet i det hele tatt. Ny Tid har tatt for seg tre av høstens romandebutanter og ser nærmere på bøkene.

Mulighetene

I Mulighetene av Cathrine Knudsen møter vi to jeg-fortellere Mona og Rune, de to er søsken og sliter med forholdet til en alkoholisert far.

Romanen starter med at Mona treffer faren i barndomsbyen, dette møtet er udramatisk og farens konstitusjon avsløres ikke. Men det at romanen starter med et møte med faren indikerer hans viktighet. Handlingen forflyttes så til Bergen hvor hverdagslivet til Mona skildres, først og fremst jobben på en institusjon, men vi får også vite at hun skriver.

Når synsvinkelen skifter til Rune, får han faren på besøk i Trondheim og faren tydeliggjøres som en person det er vanskelig å forholde seg til. Videre fortelles det om Runes hverdagsliv med jobb som nattevakt på en institusjon, og om et forhold han innleder til en kvinne.

Etter de innledende delene forlates livene deres i Bergen og Trondheim. Først har de hver sin sekvens i Drammen hvor mora bor, relasjonen til henne er heller ikke uproblematisk.

I et par deler opptrer Mona og Rune sammen. De har reist til Spania på jakt etter faren sin, de har en avtale med ham, men han dukker ikke opp og de må lete etter ham. Dette gjentar seg, de leter etter ham og finner ham, i stadig dårligere forfatning. I siste del er Mona alene og leter etter faren.

Tittelen Mulighetene viser til livsløp og muligheter Rune og Mona har fått. De er skoleflinke og arbeidsomme og begynner begge å studere. Begge begynner også med noe som er ganske vanlig for studenter og akademikere; de tar en jobb i omsorgssektoren. Rune, mens han egentlig skal ta hovedfag, Mona, mens hun egentlig vil skrive. Mona og Rune er fortsatt relativt unge, men de merker likevel begrensingene som kommer. Mona sier: «Jeg kjenner at forsvaret mitt begynner å rase sammen. Forakten. Før hadde jeg alle mulighetene, da jeg var yngre var jeg bare muligheter, sprekkferdig av muligheter. Men nå har mulighetene sprengt meg. Nå er det forakten som begynner å gjøre seg gjeldende.» Boka har flere slike presise passasjer med innsikt og alvor.

Tittelen Mulighetene viser også til faren, som har valgt bort det mange vil kalle gode muligheter for å leve på siden av samfunnet. Både Mona og Rune har erfaringer med mennesker på siden av samfunnet gjennom sine jobber på institusjoner. I løpet av romanen slutter de begge i disse jobbene. Rune begynner å jobbe på bar i Spania mens han leter etter faren. Mona sier opp og drar til Spania for å lete etter faren og finner ham. Dette kan leses som at Mona slutter i jobben med å ta seg av andre mennesker for å isteden kunne ta seg av sin egen far.

Romanen er skrevet godt. Innvendingene er at handlingen ikke er godt nok bundet sammen. Det virker som om livene til Mona og Rune i begynnelsen blir noe vilkårlig skissert for så å bli borte, denne delen av handlingen blir ikke fulgt opp.

Incontro

Også i Incontro av Anne Gjeitanger er det to ulike synsvinkler og fortellerstemmer. Ved hvert avsnitt veksler synsvinkelen mellom Tale og Mimi. Handlingen foregår på under to døgn hvor Tale kommer med toget fra Oslo for å besøke Mimi som nå bor i barndomshjemmet sitt på Jæren. Det er over fem år siden de så hverandre sist. Da var Mimi læreren til Tale på en kunstskole i Hamburg.

Vekslingen i synsvinkel gir en fin dynamikk til lesningen, og viser hvor forskjellig man tolker selv små hverdagslige hendelser. I det ytre skjer det ikke så mye i løpet av disse to dagene, men begge kvinnene tenker over livene sine; forholdet til arbeidet, det vil si billedkunsten, og uavklarte kjærlighetsforhold til hver sin mann. Tale er rundt 30, arbeider på et galleri og sliter med å produsere egne malerier. Mimi er 20 år eldre enn Tale og skal åpne en separatutstilling. Tale har et forhold til en gift mann. Mimi forholder seg fortsatt til den noe vanskelige Carlo som hun bodde sammen med i Hamburg og som nå reiser verden rundt. Også Tales avdøde bror er tanker Tale sliter med.

Det dramatiske høydepunktet i romanen er når de to kvinnene klarer å møtes i en samtale. Iverksatt av et lite sammenbrudd hos Tale. Tale klarer å åpne seg for Mimi og et glimt av forståelse mellom dem oppstår. Samtidig er det i denne sekvensen boka nærmer seg det svulstige. «Naturligvis har han det, hun kjenner det nå, og hun kjenner at han er blitt annerledes, voksen, sterk. Som i den drømmen. En som ser til henne, men som likevel ikke kan følge med i alt hun gjør, alle tanker hun gjør seg, og kanskje er ikke alle like viktige, heller,». Her kan det bikke over, bli for pretensiøst, med for mange store ord, men stortsett balanserer romanen fint språklig sett.

Hovedinnvendingen er heller at den er for kort, at oppgjøret mellom Mimi og Tale blir påtvungent raskt og Tale drar tilbake uten å se utstillingen til Mimi som hun er kommet for. Boka er bare på 123 sider, den kunne godt vært lengre.

Kongen befaler

Linda Gabrielsens roman Kongen befaler har en tradisjonell jeg-forteller gjennom hele romanen. Dette jeget veksler mellom et ungt voksen-perspektiv og barnets perspektiv med hovedvekt på barndommen. Selv om jeget beretter, er søstra Liv også sentral for historien. Romanen handler om de to søstrene Ingrid og Liv som vokser opp hos Mormor og Morfar. Mora er en fjern dame som bare kommer på besøk en sjelden gang og noen far får vi ikke høre om. Forholdet mellom Mormor og Morfar beskrives som sjeldent fint. Morfar elsker Mormor og Mormor på sin side er usedvanlig vakker. Utflukten til søppelfyllinga helt i begynnelsen av boka tegner også et harmonisk bilde av denne lille familien, hvor Morfar, Mormor og jeget har det helt utmerket, bare søstera antyder noe annet. Hennes utilpasshet gjør at vi skjønner at noe ikke er som det skal være. Det er det heller ikke. Morfar misbruker Liv seksuelt. Dette store, til dels tabubelagte og alvorlige temaet forsøker debutanten her å si noe om og hun lykkes tidvis godt. Etter hvert som handlingen utvikler seg går Morfaren løs også på jeget. Mormor finner ut av Morfarens enorme svik, men klarer verken forlate ham eller redde barnebarna. Slik blir de fire bundet sammen i en klam familievirkelighet som ingen klarer å bryte ut av. Det er vel heller ingen overraskelse at Liv og Ingrid fortsatt har problemer i voksen alder. Men livene deres i voksen alder kan bli noe vage og uavklarte. Romanen er helt klart best når den beretter om barndommen.

Romanen begynner og slutter med det voksne jeget. I begynnelsen forsøker hun seg som modell for en skulptør og later som hun er blind. I slutten besøker hun søstera og forsøker å sette mot i henne til ikke å gi opp livet. Romanen bekrefter hvor ødeleggende det er å bli utsatt for incest. Den problematiserer også rollen til henne som er gift med overgriperen. Som Mormor sier til jeget i voksen alder etter at morfaren er død: «Herman var min store kjærlighet! Ingen ville kalt en sånn mann slem! Ingrid, hører du?» Romanen har ulike deler med titler som til sammen danner setningen: «alle historier begynner et sted midt inni en annen historie». Den setningen står nok for forfatterens visshet om at dette bare er en del av en historie som her berettes. Slik alle historier vil være.

Cathrine Knudsen

«Mulighetene»

Damm 2005

Linda Gabrielsen

«Kongen befaler»

Aschehoug 2005

Anne Gjeitanger

«Incontro»

Oktober 2005

---
DEL

Legg igjen et svar