Tre politiske perioder i Serbia

Denne dokumentaren er en fortelling fra «den andre siden», som ikke er så vanlige i det dominerende narrativet om Serbia før, under og etter krigen.

Poglajen er frilanser.

The Other Side of Everything

Mila Turajlic

Serbia/Frankrike/Qatar

I en bygård i Beograd i 1940-årene ble leiligheten til den høyt utdannede og velstående Turajlic-familien delt opp for å huse to familier til. Det var i begynnelsen av den kommunistiske revolusjonens Jugoslavia. Dørene mellom den delen hvor Turajlic-familien fikk fortsette å bo og de to nasjonaliserte tredjedelene av leiligheten, har vært låst og forseglet i 70 år når Mila Turajlics mor Srbljanka Turajlic – som var to år da oppdelingen og nasjonaliseringen fant sted – bestemmer seg for å søke om å få tilbake familiens tidligere eiendom, slik at hun kan etterlate den til sine barn. I det historiske rommet mellom disse to hendelsene utspiller dokumentarfilmen The Other Side of Everything seg.

Nydelig subjektiv ramme. Døren som har vært lukket og låst og som først blir åpnet igjen etter trekvart århundre, danner nydelige «bokstøtter» for historien som – slik det sentrale motivet antyder – foregår i skjæringspunktet mellom det historiske, det personlige og det politiske. Dokumentaren er en undersøkelse av tre distinkte politiske og historiske perioder i Serbia i tiden da døren midt i leiligheten til Sbrljanka Turajlic var stengt: æraen hvor Jugoslavia var en sosialistisk føderal republikk, perioden da føderasjonen går i oppløsning, fremveksten av etnisk nasjonalisme og Slobodan Milosevics styre, og til slutt dagens Serbia, som i det minste i navnet antas å være på vei mot et sant flerpartidemokrati. Når hun undersøker fortiden til moren, familien og landet, plasserer Turajlic seg trygt i dagens tradisjon med stadig mer subjektivitet i dokumentarfilmene – som tilfeldigvis for det meste har blitt omfavnet av kvinnelige dokumentarister.

Livs- og samfunnshistorie. Regissørens tilnærmingsmåte virker svært fornuftig: The Other Side of Everything er like mye en historie om hennes mors liv som den er om samfunnsmessige, historiske og politiske uroligheter i det tidligere Jugoslavia og dagens Serbia.

Når hun undersøker fortiden til moren, familien og landet, plasserer Turajlic seg trygt i dagens tradisjon med subjektivitet i dokumentar-filmene.

Srbljanka Turajlic er i dag pensjonert professor ved Det elektrotekniske fakultetet ved Universitetet i Beograd. Hun var en av de ledende skikkelsene i kampen for demokrati i Serbia og aktivt medlem av den nasjonale bevegelsen Otpor! («Motstand!») – en sivil protestgruppe som ledet den ikkevoldelige kampen mot de Milosevic-kontrollerte myndighetene i Serbia. Hun gjorde det ikke særlig bra i noen av regimene etter andre verdenskrig: Hun kom fra en borgerlig familie som jevnlig var blitt spionert på av det jugoslaviske hemmelige politiet UDBA, hun organiserte anti-Milosevic-demonstrasjoner og holdt offentlige taler mot politikken hans mens hun hadde på seg utfordrende Otpor!-T-skjorter – selv etter at noen av kollegene hennes ble banket opp for å gå med dem, noe mannen hennes likte dårlig. Da hun tok imot en pris for sin innsats for demokrati i Serbia, døpte hun den pessimistisk «en fiasko».

Historien om Srbljanka Turajlic er, som filmens tittel indikerer, en av historiene fra «den andre siden» – de som ikke blir hørt så ofte som det dominerende narrativet om Serbia før, under og etter krigen. Den er også en fascinerende historie om en person med et uvanlig mot og et ubøyelig sinn. Dessuten er den et rop om en ny gjennomgang av dagens aktive borgerinnsats og kamper for politiske saker – særlig i lys av de ferske debattene omkring dagens engasjement og aktivisme på sosiale medier.

Filmen er også et rop om en ny gjennomgang av dagens aktive borgerinnsats og kamper for politiske saker.

Dypt personlig og aktuell. Dette betyr ikke at filmen preker til publikum og forsøker seg på en didaktisk vri. The Other Side of Everything er en subjektiv og dypt personlig dokumentar hele veien. Som datter av kvinnen som i syttiårsalderen fremdeles får jevnlige forespørsler om å gi intervjuer og kommentarer til dagens politiske hendelser og jubileer for massedemonstrasjoner som Bulldozer-revolusjonen, vender regissøren filmens undersøkende øye mot seg selv og sin egen vilje til å bli i landet og føre videre forrige generasjons kamp for et mer demokratisk og rettferdig samfunn på bekostning av sine egne muligheter til et fremgangsrikt liv – det finnes ingen konkrete fremtidsutsikter for henne i Serbia. Eller skal hun gjøre som så mange som henne har gjort: pakke og reise bort etter fullførte studier for å søke et bedre liv i Vest-Europa, eller et annet sted? «Vi kunne alle sette oss på en buss og forlate landet, og resten av Serbia ville glede seg over at vi endelig hadde gjort det,» sier hun. Det er et dilemma så universelt og viktig at det klarer å overskride filmens historieramme som postulerer det. Det sier mye om filmen selv – og hvordan den er et glimrende eksempel på hvor meningsfullt relevant en dokumentarfilm kan være.

---
DEL