Traumene etter Holocaust tar aldri slutt

Personlige erfaringer forvandles til en tanke-vekkende film om traumer og stereotypier.
Hans Henrik Fafner
Fafner er fast kritiker i Ny Tid. Bosatt i Tel Aviv.
Email: fafner4@yahoo.dk
Publisert: 02.01.2019

The German

Noga Nezer

Israel/Tyskland

En ung kvinne arver bestemorens gamle gård. Navnet hennes er Noga. Stedet er forfallent, hagen er overgrodd, og huset trenger sårt til oppussing. Starten på filmen er lystig: Noga inviterer vennene sine over, og godt i gang med festen, gjennomsøker de skapene. Og som så ofte er tilfellet med holocaustoverlevere, blir det fort åpenbart at bestemoren også var en hamstrer.

Dette er den tilsynelatende uskyldige starten på The German av den israelske filmskaperen Noga Nezer, vist under Docaviv-festivalen i Tel Aviv i høst. Men så setter virkeligheten inn morgenen etter feiringen, etter at gjestene har dratt sin vei. Våningshuset blir en dyster tidskapsel fra forgangne tider.

Tyskeren

En ung mann kommer forbi og tilbyr sin hjelp. Navnet er Gunnar, og han viser seg å være tysk. Gunnar er høflig, nesten sky, og ønsker bare å bistå Noga – uten betaling. Hun takker ja, og Gunnar setter i gang med å fjerne ugress i hagen.

Få dager senere spør han om han kan flytte inn, og etter hvert som han ordner i huset, tar han også mer og mer kontroll. En kjærlighetsaffære utvikler seg mellom de to, men forholdet kjølner når Noga begynner å mistenke at Gunnar går og pønsker på noe.

Filmen handler om de svært reelle traumene mange israelere fremdeles bærer på etter
Holocaust.

Nogas bestemor, som nå er på aldershjem, advarer henne, men Noga hører ikke etter. Først når Gunnar tvinger henne til å klippe ham slik at han ser ut som en soldat i en nazistisk storm- tropp, går det opp for henne at noe rart er i ferd med å skje. «Jeg liker å ha håret slik,» sier Gunnar mens han beundrer seg selv i speilet.

Vedvarende traume

Noga Nezer har gjort sin personlige erfaring om til en tankevekkende film om frykt og stereotypier. Den handler om de svært reelle traumene mange israelere fremdeles bærer på etter Holocaust, og stiller spørsmål ved måten disse følelsene håndteres på så mange år i etterkant.

Man undres på hva det egentlig er som setter i gang den nedadgående spiralen i forholdet mellom Noga og Gunnar. En scene der de deler badekaret for litt romantisk avslapning, blir plutselig ubekvem når en av dem nevner ordet «såpe». Og likeledes blir det kaos når gassovnen på kjøkkenet ikke virker som den skal. Grovkornet symbolikk , kanskje – men det fungerer. Blir Gunnar provosert av Nogas oppførsel eller av ordene hun bruker? Han virker å være en grei kar, et produkt av det moderne Tyskland, og uten bånd til nazistenes ugjerninger. Er Noga bare overfølsom?

Å hanskes med fortiden

Nezers film er blitt en viktig ytring i Israels pågående debatt om hvordan man best håndterer Holocaust. Rutinemessig får israelske ungdomsskoleelever tilbud om en såkalt pedagogisk reise til Polen, der høydepunktet er et besøk i dødsleiren Auschwitz. Noen avslår tilbudet, men mange blir med på det som ofte blir en reise med høyst nasjonalistiske undertoner. Elevprogrammet opplever kraftig kritikk på grunn av deltakernes unge alder: Elevene er ganske enkelt ikke i stand til å ta inn over seg dimensjonene ved denne delen av jødisk historie, og det er frykt for at erfaringen bidrar til stereotypisk tenkning.

Det blir ubekvemt når en av dem nevner ordet «såpe», og kaos når gassovnen på kjøkkenet ikke virker som den skal.

Et annet viktig tema er hvordan en bør minnes Holocaust etter hvert som traumet går fra å være et «aktivt» til et «passivt» minne: Antall overlevere og vitner er naturlig nok synkende, og om noen år vil det ikke lenger være noen tilbake som selv opplevde dødsleirene. Dette er Nogas dilemma. Bestemoren hennes er fremdeles blant de levende, men har trukket seg tilbake fra utenverdenen.

Noga bestemmer seg for å besøke henne, og Gunnar insisterer på å bli med. Møtet blir intenst, konversasjonen høflig og overfladisk – korrekt på en svært «tysk» måte. Bestemorens følelsesmessige opprør er tydelig. Og på én måte er hun jo i sin fulle rett til å sjokkeres over den unge tyskerens invasjon av hennes «revir».

Personlig konflikt

Noga er i en helt annen situasjon: fanget mellom bestemorens meninger og moralske vurdering (som hun deler) og dragningen mot Gunnar. Hun har ikke livserfaring nok til å håndtere situasjonen, og herfra virvler forholdet deres ut av kontroll.

Det kunne nok ha endt annerledes. Men Noga drives av misoppfatninger, og Gunnars oppførsel er lett å mistolke. Hva mener han egentlig når han henslengt sier at en mann trenger en kald øl etter en lang arbeidsdag i solen? Et naturlig ønske – men det gir uvegerlig konnotasjoner til Bier Hall Putsch – Hitlers mislykkede kuppforsøk i 1923.

Noga Nezer skapte seg et navn med sin personlige film My Arab Friend, om forholdet hennes til en palestinsk mann og hvordan han automatisk ble sett på som terrorist i det jødisk-israelske miljøet hennes. Filmen ble mye vist i 2015. Historien likner på mange måter på The German ved at den illustrerer hvordan stereotypier kan gjøre livet både uvirkelig og skremmende.

Kommentarer