Denne anmeldelse har tatt tid. Hvorfor? Fordi Generasjon Utøya kan virke enkel og tilforlatelig jovial i sitt formspråk. Den gir tydelig til kjenne sitt ståsted i en politisk kontekst – en type overbygning ladet med et brennende budskap. Samtidig virker og berører filmen på et dypere plan – slik den gir rom for innlevelse og empati. Inntrykket som sitter igjen, er dens varme skildring av Utøya som arnested for gryende partitilknytning, et ungdommelig møtested, og at politisk engasjement kan ha en høy pris – der terroristen ankom øya som en «uniformert politimann».
Vi deler opplevelsen til fire kvinnelige AUFere på godt og ondt.
Her er Utøya og de overlevende noe langt mer enn et åsted med sine ofre den 22. juli. Eksempelvis får vi dele opplevelsen til fire kvinnelige AUF-ere på godt og ondt – via nære portretter der de tross sine traumer vender tilbake til øya. Så skjer det noe uventet: De overlevende ønsker neste generasjon mulig politiske aktive velkommen. Den idealistiske AUF-lederen Ina Libak holder en glødende tale for en fullsatt skråning.; Renate Tårnes synger og spiller gitar. I dette møtet ser vi ikke bare ivaretakere og ledere, men også at tiden har gått. Nærlesning av flere filmer om 22. juli har aldri gjort dette så tydelig som her – at denne flokken først og fremst er eventyrlysten ungdom, og ikke politikere in spe.
(Bilde: Holm og Endresen)
Regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen formidler modningsprosessen til generasjonen som var på Utøya 22. juli – og deres vei videre i samfunnet. Eksempelvis følger vi den sjarmerende og dyktige karrierepolitikeren Kamzy Gunaratnams valgvake idet hun stiller som varaordførerkandidat i Oslo. Og vi ser nevnte Libaks vei inn i og ut av lederskap i AUF.
Dagens politiske klima
På den annen side tar dokumentaren seg tid til å vise dagens politiske klima via nyhetsopptak: Unge demonstranter tåregasses av uniformerte tjenestemenn. Nei, dette er ikke utenlandske opptak fra forstedene, men foran Stortinget – Norge av i dag. Dette er en del av den virkeligheten de står i, overlevende etter Utøya-massakren som fortsatt er politiske aktive ti år etter.
Dokumentaren viser at denne generasjonen fremdeles ikke lar seg kneble. Og heller ikke AUF-generasjonen etter: De samler seg foran Stortinget, der de tester ut rekkevidden av sin demokratiske rett til fri ytring og protest. Men mange er også med fordi de vil være der vennene er og der det skjer. Hvordan regissørene her lager en parallell i dette klippet til hovedberetningen om Utøya-angrepet, blir innlysende. Både foran Stortinget og på Utøya var de unge ubevæpnet – og volden de møter, utøves av uniformerte.
Dokumentaren viser hvordan det er retraumatiserende for de overlevende AUF-erne fortsatt å være politisk aktive. Av filmens hovedpersoner er det Line Hoem som sliter mest med bearbeidelsen. Når pulsen øker, trigges traumet. Denne tidligere danseglade ungjenta tør ikke lenger engasjere seg i fysiske aktiviteter. Hele hennes tidligere identitet er frarøvet henne. Filmen lar oss være tett innpå mens hun kjemper seg møysommelig videre, musesteg for musesteg. På premieren repliserte hun at veien tilbake fremdeles er lang. Dokumentaren tar her et skritt videre, kryssklipper mellom spissformuleringer av Sylvi Listhaug og hatmeldinger og trusler.
Dokumentaren klipper også effektivt inn Arendalsuka fra i dag. Libaks redsel for om hun vil ha politibeskyttelse der, vekker harme. Hvorfor skulle hun oppleve dette som egoistisk etter tidligere å ha vært skutt på?
Dokumentaren våger å ta tydelige standpunkter rundt mer betente problemstillinger. Regissørene etterlyser et tydelig oppgjør med høyreekstremismen etter 22. juli. La oss gjengi Aslaug Holms oppsummering: «Når vi starta å filme, hadde vi hatt god tid til å reflektere. Vi opplevde at det var en god del problemstillinger som ikke ble tatt opp, både når det gjaldt relasjonen til de høyreekstreme og bearbeidelsen. Det ble viktig å vekke til debatt, å løfte fram hva det handler om politisk.»
Det lagvise og det komplekse
Holm og Endresen fulgte sine karakterer i tre år. Kanskje ligger filmens evne til å berøre i akkurat dette valget om å gi de overlevende tid. Regissørene kom først som medmennesker – uten kamera – og bygget tillit og relasjoner: De buste ikke bare inn og begynte å filme. Det er den tette relasjonen de oppnådde til karakterene, som gjør at jeg bryr meg – også at vi som publikum rekker å bli bedre kjent med filmens hovedpersoner før traumet introduseres.
Både foran Stortinget og på Utøya var de unge ubevæpnet – og volden de møter, utøves av uniformerte.
På en måte smelter de ulike hovedrollene sammen til en felles karakter med ulike egenskaper og funksjoner. Holm og Endresen har til sammen 65 års dokumentarerfaring. De ønsker å favne mye innenfor tematikken. Det lagvise og det komplekse gjør at filmopplevelsen trenger tid og ettertanke. Likevel kunne dokumentaren gjerne ha fokusert mer og gått lenger i sin problematisering.
Samlet sett danner dokumentaren et portrett av generasjon Utøya. Men samtidig er den også et samfunnsportrett, en beretning om både en modnings- og endringsprosess som har skjedd – eller burde ha skjedd.
