Transmediale i Berlin

...
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.03.2018

Transmediale 2018 samlet nylig politiske aktivister, akademikere og kunstnere for en fem-dagers mediefestival i Berlin. Det er samtidig nesten 25 år siden jeg erfarte optimismen fra 90-tallets gryende internett, der jeg gikk på flere slike konferanser – som VR-94 i Oslo (Virtual Reality) eller Ars Electronica i Linz.

Men nå var dette snudd til en pessimisme. Grunnen er det totalitære som sniker seg inn via stat & kapitals overvåking og kontroll – nett-teknologi, algoritmer og kunstig intelligens. Aktivistene i paneldebattene i Berlin ytret motstand med erklæringer om å måtte ligge et hestehode foran utbytterne, gjennom kryptering, kunst og anonym hacking. Her ble poengene servert på rekke og rad: Adresser hverdagsrasismen i språket! Finn nye samarbeidsformer utenfor populismen som spiser oss opp! Opponer mot det 21. århundrets fascisme – mot kyberkrigens skjulte arkitektur, affektive dimensjoner og verdiutnyttelse! Eller: «In an age of geopolitical surveillance, biometric governance, and high-tech securitization, how can the politics of life and death be uncovered?»

Mot blindheten overfor nye former for kolonialisering, ble tiltak som cryptocurrency og blockchain-teknologi foreslått. Sivilsamfunnet må ta i bruk nye former for betalingsmidler og kontraktsinngåelser – uten bruk av en dyr bank, stat eller advokat. Eksempelvis hevdet medie-guru Rachel O’Dwyer overfor oss 500 tilhørere i salen at dagens betalingssystemer er i krise, våre verdier må også finne nye former for IOY («I owe you») – altså ideen bak penger og gjeld. Interessant nok foreslo hun betalingsmidler med opphørsdato! Virkelig? At oppsparte penger plutselig skulle miste sin verdi? Forslaget var å investere i sosiale relasjoner – «legg dine behov i din brors mage». Fremfor pengenes kalde verden som alle tings verdi, skulle sosiale lokale relasjoner skape gjensidighet, utveksling og hjelp når den trengtes. Altså en en slags moderne sosialisme, eller de gamle familieforholdene i tradisjonelle kulturer? Poenget er vel helst å kunne verdsette personer gjennom handlingene du gjør, fremfor hvor mye du eier eller hvor mange penger du har. Men så la O’Dwyer pessimistisk til, at selv om hun hjalp naboen med barnepass, ble dette dessverre ikke gjengjeldt.

Likevel, paneldebattene kom stadig med ideer og begreper for bruk i våre digitaliserte omgivelser. Tonen var stort sett negativ: For hva om «avvik, overskridelser og ytringsfrihet» brukes til å formulere ødeleggende motkulturer som omfavner amoralitet, agressivitet og vold? Og hva med «xenophobia, fear-mongering, information overload and inflated language»? Og så ble populismen kritisert som en «weaponizing of language», slik språket militariseres med erklæringer om venn/fiende, løgner, eller hatske og sinte utrykk – en kultur gjerne fremmet av en viss president.

Festivalens samletema ble kalt «Face Value». Deres kunstansvarlige fortalte at utrykket kan bety at «alt er hva det er, og at enhver forteller ting slik de er.» Face Value betydde tradisjonelt «pålydende verdi», det vil si tallet på en pengeseddel eller et frimerke. Men i det såkalt post-faktuelle samfunnet med populistiske politiske meninger og propaganda, godt hjulpet av visse monstere av noen sosiale medier og algoritmer, vokser «det pålydende», sannhetene, eller omfanget av spredningen noe voldsomt. Men fornuftige meninger krymper i sin banalitet, lathet og følelser. Mye «sannhet» settes i produksjon. Det går overfladisk og kjapt med face value – hvor populister kommer unna med å virke autentiske – fordi de sier det de mener, fordi de mener det de sier. Dette betyr egentlig uten mening da det er en tautologi. Men noe blir en sannhet, bare det gjentas mange nok ganger. Og de gamle skillelinjene mellom høyre og venstre, rase, klasse og kjønn viskes ut i dette spetakkelet.

Transmediale når nok bare ut til en mindre gruppe av entusiaster og kritikere. Og festivalens svartkledde, kule medieaktivister fikk også negativ omtale, dessuten syntes flere at det ble for mye form.

Så hvor bringer dette oss? For mye av festivalens tematikk er tross alt treffende. Og forstavelsen trans- er i det minste ganske betegnende på tiden vi lever i. For vi er da ikke lenger post-moderne:

La meg kommentere fra en engelsk ordbok med: transaction, transatlantic, transcend, transcribe, transfer, transform, transfusion, transience, transit, transitory, translate, transmit, transparence, transplant og transport. Med finansmarkedenes transaksjonsøkonomi, lever vi i overføringen (transfer) og forandringens tegn. Transport foregår over transatlantiske ruter. Vi utfører transplantasjoner. Forandrer (transmute) stadig våre klær og omgivelser. Digitaliseringen gjør vår kommunikasjon (transmit) og handlinger transparente, og mange flytter (transfer) ofte fra bosted til bosted. Vi forandrer (transform) vår identitet med stadig ny jobb og ny familie. Utveksling av informasjon (transfer) er også å kopiere og skrive ned (transcribe), samt å oversette (translate).

Verden som avisen Ny Tid og Transmediale bekymrer seg for er også steder der grenser brytes (transgress) i en virkelighet som er flyktig (transcience) og forbigående (transient). Hva som tidligere var av lang varighet med tradisjoner er i dag av kortvarig (transitory) karakter.

Men hjelper disse begrepene? Vi må i det minste oppøve en bevissthet overfor medias filtre, bobler og ekkokamre, og finne sammen i vår forskjellighet. Vår transmoderne verden er nok her allerede.

Gratis prøve
Kommentarer