Transatlantisk sorg

Forfatteren med det pan-amerikanske hjertet skriver om norsk-amerikansk sorg og en familie i full oppløsning. «Det er viktig å ta verden inn i seg selv,» sier Pedro Carmona-Alvarez.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Ny bok. Bergen kan kanskje ikke bli vakrere. Den våte, kalde, klare Byfjorden. De guloransje oktober-fjellene. En tørr torsdag lysbesatt av en lett skoddefiltrert sol.

Ny Tids Bergen-korrespondent tar båten fra Strilelandet og inn til byen. Går den korte veien fra Nøstet og opp til Café Opera – møtestedet som hevder å ha servert Bergens første cappuccino, og som ifølge seg selv inkluderer alle «uansett farge, fasong, lukt, type, høyde, vekt, kjønn, jobb, interesse, klær eller religion.»

I andre etasje møter vi chileneren, musikeren, østlendingen, poeten, bergenseren og den bokaktuelle forfatteren Pedro Carmona-Alvarez. Og været skiftet og det ble sommer og så videre (Kolon Forlag) kommer denne høsten og har allerede rukket å bli kritikerrost.

– Det handler om hvordan man takler sorg og hvordan folk prøver å leve videre. Man må jo ikke, men de fleste lever jo videre, sier forfatteren, som selv flyktet til Norge fra Pinochet-diktaturet i Chile, via Argentina, sammen med sine foreldre og en lillesøster.

Fortellingen i hans nye bok handler om et norsk-amerikansk kjærlighetspar, som mister sine to døtre i en dramatisk ulykke i New York på 1960-tallet. Boka blir delvis fortalt av parets tredje datter, Marita, som blir født i Oslo – midt oppe i den hjemvendte sorgen og i tomheten etter sine to storesøstre.

Det er boka om lykken, sorgen og tomhetens prøvelser etterpå. Mye blir fortalt av den gjenlevende datteren:

«Pappa bodde i Norge fra 67. I Oslo, på Bekkelaget. Han og mamma kom etter ulykken, etter at søstrene mine hadde dødd der borte i Statene. Det var før jeg ble født. Rart med det. Hvordan barndommer alltid er helt vanlige til man blir voksen og begynner å snakke med andre folk om barndommer. Først da oppdager man ting. Alt det merkelige. Først da ser man ting klart.»

Dette er første bok i en triologi og Carmona-Alvarez sitter midt i skrivingen på bok nummer to når han treffer Ny Tid.

Familien ankom Norge og Oslo på begynnelsen av 1980-tallet. Siden dro han til Bergen for å bli «rockestjerne», hvor han nå har bodd i 19 år. Han er bergenseren som snakker østlandsk og poeten som ble romanforfatter.

Pan-amerikansk hjerte

Som vanlig inneholder Carmona-Alvarez’ bok en rekke musikalske preferanser. Den musikalske hovedpersonen denne gangen er Bruce Springsteen og hans New Jersey. Men det er ikke bare romanfiguren Johnnys gradvise fascinasjon for det «springsteenske univers», som gjør at bokas handling er lagt til USAs vestkyst.

– Eg e amerikaner veit du, svarer Pedro på en slags tilgjort telemarksdialekt.

Og forklarer videre:

-Jeg føler meg dypt amerikansk. Jeg har bodd i Norge i 30 år og elsker landet her og føler meg hjemme, men hvis jeg går inn i treet mitt og under jorden, så går røttene mine ned et annet sted.

– Hvor ser du for deg at røttene dine går?

– De går ned til det det amerikanske, ikke utelukkende det latin-amerikanske, men hele kontinentet. Det store pan-amerikanske hjertet mitt vokser seg større og større, sier han engasjert.

I Morgenbladets kritiske anmeldelse av boka lar anmelderen det skinne igjennom at han er lite interessert i dette pan-amerikanske. «Det vil i det hele tatt hjelpe betydelig
om leseren er over middels opptatt av Amerika, landets folk og historie, dets kulturelle klisjeer, myter og drømmer,» skriver kulturavisen.

– Det er helt fair at anmeldere ikke er opptatt av Amerika, men jeg er opptatt av amerikanske fortellinger, amerikanske måter å fortelle på, mytologiske lag og hva det er som gjør at det amerikanske menneske er annerledes enn det europeiske menneske, svarer Carmona-Alvarez.

Sorgens forskjellighet

Hvordan forteller en sine barn om sorgen i sitt indre? Faren Johnny kan ikke, men vil egentlig fortelle og sprekker tilslutt. Moren Kari stenger tragedien og sorgen inne i seg selv.

– Det handler mye om hvordan en velger å fortelle sine liv. Hvordan fortellingene er et grunnleggende element i vår eksistens og hva du gir videre til dine barn av det du har fått utdelt som liv, sier Carmona-Alvarez.

Han tenker, ser ut av vinduet, på gaten nedenfor, og bjørkene i Teaterparken på andre siden av veien.

– Det blir tydelig at foreldrene takler den oppgaven veldig forskjellig. Johnny velger tilslutt å fortelle. Han er den som aldri vil slutte å snakke om sine døde barn, sier han.

Og når Johnny brister i gråt i New York, foran seksåringen Marita, er det noe som letter:

«Men Marita spør, og når Marita spør gir det seg litt og Johnny puster dypt. Og han synes at jentungen også puster dypt og hun fortsetter å spørre og han merker at han ikke har noe forsvar, det finnes ingen murer rundt ham. Marita spør og Johnny rister og hulker og hun har ikke noe annet valg enn å bli barnet som trøster pappaen sin.»

Forskjellen mellom amerikanske Johnny og europeiske Kari ligger der som en unevnt friksjon midt i familien. Han slutter aldri å snakke om det. Hun bærer på sorgen midt i sitt innerste.

– Jeg har spilt det ned i boka, men det ligger som implisitt kunnskap – at Kari og Johnny reagerer veldig forskjellig på døtrenes død. Hans reaksjon er veldig amerikansk. Mens Kari velger en helt annen vei.

Evighetsprosjekt

Fra New York og New Jersey beveger bokas handling seg altså til Norge og Bekkelaget, før den avsluttes i Bergen. Hvor moren og Marita flytter. Ikke ulikt Carmona-Alvarez selv, som kom til Norge som 11-åring. Vokste opp utenfor Oslo, før han i begynnelsen av 20-årene flyttet til Bergen og satset alt på musikken og bandet Sister Sonny. Musikk ble til poesi og poesien førte han tilslutt til romanskrivingen.

– Da jeg flyttet til Bergen for å spille i band, var ikke det rart å være chilener. Det rareste for folk var at jeg var østlending, forteller han.

Forfatteren skriver fortsatt musikk og gir 1. februar 2013 ut albumet Homegrown med soloprosjektet Moonpedro & The Sinking Ship. Mens mange av hans samtidige norske musikere velger å synge på norsk, fortsetter Carmona-Alvarez å skrive låter på engelsk, det språket han, etter spansk og norsk, i utgangspunktet behersket minst.

– Det er veldig «inn» å synge på norsk, men jeg er blitt så gammel at hva som er inn og ut spiller ikke ingen rolle. Målet mitt er å bli like samtidig som en stein.

På valentinsdagen 14. februar, slippes Ep-en, The Birthday Tapes, sammen med en musikerkollega, med fem coverlåter dedikert søstre og kjærester. Det største musikalske prosjektet er imidlertid en dekonstruksjon av hele White Album til The Beatles. 20 av 33 låter unnagjort, men det er enda lenge til evighetsprosjektet er ferdigstilt.

Verdensåpneren

Neste bok i triologien vil også strekke seg over landegrenser. Det blir mye Bergen, mye USA, men også Irak, Mexico og Dubai.

– Hvorfor er det viktig for deg å bringe verden inn i fortellingene dine?

– Det har først og fremst blitt viktig å ta verden inn i meg selv. Jeg mener folk bør gå ut å lære seg et par fremmedspråk og lese verk av koreanere eller kinesere. Les noen folk fra andre steder enn New York og London. Les noen bulgarere, sett deg ned og hør på sigøynersanger og skjønn «ka det går i». Få verden til å bli litt større. Verden er jævlig svær.

Carmona-Alvarez var også redaktør, sammen med Gunnar Værnes, for diktantologien Verden finnes ikke på kartet (Forlaget Oktober, 2010). Her samlet de og oversatte poesi fra 25 forskjellige land, med poeter som den syriske Adonis, nigerianske Wole Soyinka og amerikaneren Sharon Olds.

– Min erfaring med diktboka er at verden åpner seg på en vanvittig fin måte i poesien. Samtidig så vi de samme grunnleggende tingene mennesket går rundt og grubler på over hele verden. Uavhengig om de bor i Libanon, Israel, Norge eller Spania.

– Hva er felles med det folk grubler over?

– Det er de svære tingene. Det vi lo av når vi var 25. Livet, døden og kjærligheten. Det er det folk driver med liksom. Folk lever og dør. Og inni der så lever de livene sine. Men folk gjør ting på forskjellig måte og det er veldig fint.

Og fortsetter:

– Vi må lære at det finnes en nesten uutholdelig kulturell og økonomisk arroganse i den verden vi lever i. Vi ser på oss selv som toppen av kransekaken og tror vi er det beste historien har klart å produsere. Så plutselig leser du mayaenes bibel, Popol Vuh, og finner kunnskap, erkjennelse og menneskelighet som er helt fantastisk. Og den ble skrevet lenge før den nye romanen til Vigdis Hjort, liksom.

– Vi må prøve å skrive oss selv litt ut av ligningen og se hva som begynner å klinge da.

Vi reiser oss, går utenfor og gjennom Teaterparken, krysser Ole Bulls Plass og Torgalmenningen og ned over Fisketorget til Bryggen. Gjennom byen avsluttes også resonnementet.

– Ofte misunner jeg folk som har røttene sine her, fire generasjoner bakover i tid. De som har sine døde i Norge. Det har ikke jeg, og har derfor ingen tilhørighet til jorden her. Bøkene mine prøver derfor å vokse seg inn i alle de andre stedene hvor en tilhørighet kan finnes, avslutter Pedro Carmona-Alvarez. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 26.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL