Tour de doping

Hele poenget med Tour de France er å presse rytterne til det ytterste, og gjerne litt lenger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[essay] 13. juli 1967. I en vill, feberlignende rus vingler Tom Simpson videre oppover langs den gloheite grå asfalten som leder mot toppen av det beryktede Mont Ventoux. Flere ganger er sikksakk-kjøringen hans så ukontrollert at han er nær ved å styrte utover bergsiden. To kilometer fra toppen deiser han i bakken.

Martyren. Profesjonelle sykkelryttere er ikke av typen som gir seg selv om de møter litt motgang. Til tross for spredte protester ble derfor Simpsons befalinger om å hjelpe ham tilbake på sykkelen fulgt. «Opp, opp, opp,» mumlet han idet han gjenopptok sin rallende gale sikksakk-ferd opp fjellsiden. Etter nye 500 meter sluttet Tom Simpsons hjerte å slå. Tour de Frances rittlege, Pierre Dumas, kom løpende og startet straks med gjenopplivningsforsøk. Av ren erfaring sjekket han også hva som befant seg i rytterens baklommer, i dette tilfellet fant han tre pilleglass, to av dem var tomme og ett var halvfullt av amfetamintabletter. «Hvis man dør av ti doser, tar jeg ni,» var Tom Simpsons forhold til doping.

Til tross for at han åpenbart var en jukser, står Simpson i dag som sykkelsportens utvilsomt største martyr. På det stedet der han ofret sitt liv for sykkelsporten står det i dag en svær bauta til hans minne. Hans siste ord, «opp, opp, opp,» og den mer kjente parafrasen «put me back on my bike,» sier svært mye om sykkelsportens og spesielt etapperittet Frankrike rundts natur. Simpsons tragiske skjebne forteller enkelt og brutalt hva som har gjort touren til en institusjon verden over. Intet tester menneskets fysiologiske grenser som Le Tour de France. Årets ritt starter 7. juli.

Det umenneskelige aspektet. Blant rytterne selv har det siden starten i 1903 hersket en merkverdig enighet om at touren er så lang, så hard, så brutal, at det er vanskelig, nærmest umulig å sykle rittet uten hjelp av «medisiner». «De doper seg fordi de skal sykle 3500 kilometer på 20 dager,» uttalte den nå avdøde Tour-general Jacques Goddet med et lett skuldertrekk for noen tiår tilbake. Heri ligger ikke bare den enkle årsaken til tour de doping, men også mye av årsaken til rittets enorme popularitet. Rittets far, Henri Desgrange, hadde som målsetning at rittet skulle være så hardt at rytterne skulle gråte blod.

Allerede tidlig i sykkelsportens historie var det vanlig å peppe kroppen med blant annet heroin og stryknin, i tillegg til kokain, kortison og annet. Blant de første rytterne som måtte svare på medienes dopinganklager var den franske folkehelten Henri Pelissier. Under touren i 1924 hadde han fått nok, og la bokstavelig talt «kortene» på bordet. «Vil dere se hvordan vi holder ut? Her er kokain, til øynene. Her er kloroform, til tannkjøttet. Og piller? Vil dere se piller? Voila, her er piller.» Pelissiers dopinginnrømmelser fikk for øvrig langt større proporsjoner enn det noen hadde drømt om. Hans høylydte krav om bedrede arbeidsforhold for syklistene startet en bølge av arbeideropprør tvers over Frankrike. I 1924 slet millioner av arbeidere tolv timer om dagen, seks dager i uka, under forhold som gjorde at mange raskt så parallellen til det slitet Pelissier og tour-rytterne gikk gjennom. Tolv år senere vedtok det franske parlamentet 40 timers arbeidsuke og betalt ferie. For tour-rytterne forble imidlertid arbeidsforholdene omtrent som før, altså ganske umenneskelige. Alt annet ville vært i strid mot rittets grunnleggende idé.

Etterkrigstid – amfetamintid. Etterkrigstidens utvilsomt mest berømt rytter var den skrinne og langbeinte italieneren Fausto Coppi. Coppi skled oppover de kronglete grusbelagte fjellveiene med en utstråling og en eleganse verden aldri tidligere hadde sett. Riktignok hadde Coppi som den aller første innført mer vitenskapelige treningsmetoder, men selv ikke Il Campionissimo kunne vinne uten «la bomba». «Hvor ofte bruker du det», spurte journalistene. «Bare når det er nødvendig», svarte Coppi. «Hvor ofte?» «Nesten alltid.»

Hovedingrediensen i «La bomba» var amfetamin, som i etterkrigstiden faktisk var et svært utbredt preparat, et preparat man kunne finne også i vanlige folks medisinskap. Under krigen fikk de britiske troppene alene utlevert over 72 millioner tabletter.

Mannen som tok dopingbruken et hakk videre, som nærmest vitenskapeliggjorde inntaket, var Jacques Anquetil, som mellom 1957 og 1964 vant Touren fem ganger. Miksturen han valgte foran de avgjørende etappene har satt standard for alle etterfølgende ryttere. Den såkalte Anquetil-cocktailen bestod av en raffinert miks av uppers og downers. Hovedsakelig amfetamin og kokain for å holde farten, og heroin, morfin og annet for smertelindring. Anquetil forsvarte sitt omfattende dopingmisbruk med at han gjorde alt sammen innenfor forsvarlig grenser, og viste til sin utmerkede helsetilstand. For øvrig døde Anquetil av kreft da han var 53. En type skjebne han delte med en rekke av sine konkurrenter.

Mont Ventoux. Den 1912 meter høye kalksteinsklumpen som kalles Mont Ventoux ligger som en svær haug langt nordvest i Provence, i et forholdsvis flatt landskap. For en syklist på vei fra ett sted til et annet finnes det egentlig ingen grunn til å ikke gjøre en liten sving og heller sykle rundt. Fjellet symboliserer dermed godt hele poenget med Tour de France. Målet er ikke å vise at det faktisk er mulig å sykle hele sekskanten som utgjør nasjonalstaten Frankrike. Målet er å teste rytternes ytterste grenser, fysisk og mentalt.

Hvor livsfarlig Mont Ventoux kunne være ble for alvor oppdaget en julidag i 1955. I stekende hete måtte hele seks topptrente ryttere gi seg før de nådde toppen. Siden de alle var proppfulle av ulike preparater lå grensen for å gi seg farlig nær besvimelse. Verst gikk det ut over Jean Malléjac, som veltet av sykkelen sin like etter at han passerte tregrensen og syklet opp i det glohete måneaktige landskapet som utgjør den øverste halvdelen av Ventoux. Liggende på bakken, med zombieaktige glassklare øyne, fortsatte Malléjac å trå pedalene rundt. Like etter var han bevisstløs. Bare en ekstra dose oppkvikkende stimuli injisert av en snartenkt løpslege reddet rytterens liv.

Også den mer kjente sveitseren Fredi Kübler hadde en tøff dag opp Ventoux denne sommerdagen 1955. I et make it or break it-forsøk gikk han til angrep tidlig på den over to mil lange stigningen. Etter tre fall og masse ralling på «sirkusfransk» sjanglet Kübler til slutt over toppen, 20 minutter etter førstemann. Vel nede på baksiden av fjellet forsvant han inn på en bar og tømte i seg en ukjent mengde fatøl, før han snublet ut og syklet videre – samme vei som han kom fra. Vennlige tilskuere fikk etter hvert igjen vendt Küblers nese i retning målstreken, men mannen kom seg aldri etter strabasene han hadde vært igjennom. Fra sykesengen meldte han samme kveld til journalistene at han trakk seg ut av løpet. «Ferdi for gammel … Ferdi har slått seg i hjel på Mont Ventoux,» meldte Kübler.

Rytterstreik mot anti-doping-politiet. Den første omfattende dopingkontrollen i Tour de France ble gjennomført i 1966, året etter at anti-dopingreglementet ble innført. Rytterne svarte mot slutten av den niende etappen med å stige av syklene i protest. Historiens første rytterstreik dreide seg altså ikke om dårlig lønn eller elendige arbeidsforhold, men motstand mot at anti-dopingpolitiet skulle kunne dukke opp uanmeldt og be om en urinprøve. «Var det virkelig et opprør? Nei, det var en tilståelse,» skrev avisa Le Parisien Libéré etter etappen.

Siden den gang har rytternes kamp mot dopingkontrollene dukket opp med ujevne mellomrom. For selv om rytternes forbruk sank noen hakk etter Tom Simpsons dødsfall på Mont Ventoux i 1967, forsvant på ingen måte dopingen ut av sykkelsporten. Rytternes grunnholdning forble den samme: Ingen vanlig dødelige kan kjøre Tour de France uten hjelp fra kjemiske stimuli. For oss som klarer oss greit gjennom arbeidsdagen uten doping er selvfølgelig en slik holdning helt latterlig og fullstendig uetisk. Men tatt i betraktning at rytterne under en hard fjelletappe forbrenner fire til fem ganger så mange kalorier som man gjør under et maratonløp, så er argumentet faktisk ikke helt på jordet.

Det skulle gå ti år etter Simpson-tragedien før touren fikk sin neste store dopingsak. 1977 ble et år stappfullt av utestengelser. Til tross for avsløringer om utstrakt misbruk var imidlertid straffen gjerne ikke mer enn en måneds karantene. Et realt oppgjør med sykkelsirkusets utstrakte dopingmisbruk var åpenbart langt unna.

Endret fysiologi. I min egen ungdom var en av de store heltene den staute spanske bonden Miguel Indurain. Mange spurte seg naturligvis hvordan en så stor fyr som Indurain, på 188 centimeter og 80 kilo, kunne sykle så fort opp fjellsidene. Forklaringen man viste til var et enormt oksygenopptak, 50 prosent høyere enn hos en vanlig veltrent person, og en hvilepuls på godt under 30 slag i minuttet. I dag vet man at begge deler er sikre tegn på EPO-misbruk. EPO er et medikament som øker andelen røde blodlegemer og dermed gir svært positive utslag på oksygenopptak og kroppens generelle yteevne. Den negative konsekvensen er at stoffet gir blodet omtrent samme konsistens som råolje. I EPOens tidlige dager strøk faktisk flere mindre kjente syklister med fordi de blodfortynnende stoffene man tok attåt ikke gjorde jobben sin. Når hjertet insisterte på å kun slå noen få ganger i minuttet for å pumpe den røde tyktflytende smørja gjennom kroppen førte det til at unge, tilsynelatende friske, menn rett og slett sovnet inn.

Akkurat som de tidligere tiders hjelpemidler forandret også 1990-tallets farmasøytiske nyvinning rytternes fysiologiske framtoning. I sin fabelaktige Tour-krønike, Le Tour, gir danske Joakim Jakobsen en fin oppsummering av den historiske tour-rytterens atributter: Amfetaminene, som dominerte fram til 1960-tallet, gjorde toppsyklistene skrinne og senete, steroidene som overtok utover 1970- og 1980-tallet gjorde dem til kompakte muskelbunter, mens EPO bidro til at 1990-tallets helter var større og tyngre.

De glade 90-årene. Den utstrakte bruken av EPO ble åpenbart i all sin prakt og fornedrelse under touren i 1998. Etter å ha funnet en liten haug med ulovlige preparater i en av bilene til verdens fremste sykkellag, Festina, bestemte politiet seg for å ta et par ekstra sjekkerunder. Igjen svarte rytterne med streik. De følte seg forulempet og forfulgt, i realiteten altså nok en kollektiv innrømmelse av at dopingen fortsatt florerte i hele feltet. 1996-vinneren Bjarne Riis ble selv aldri fersket, men hans innrømmelser for en måneds tid siden kom ikke akkurat som noen overraskelse. I 1998 var det bare litt over halvparten av ryttere som nådde helt til Paris. Resten av feltet var enten sendt hjem i skam, eller utgått fra rittet på grunn av «sykdom».

Rent nå? Det er utvilsomt helt legitimt å stille seg spørsmålet om det noen gang har skjedd at en 100 prosent ren rytter har vunnet Tour de France. Var fenomenet Jan Ullrich ren? Merckx i sin beste alder? Armstrong?

Når det gjelder sistnevnte synes rett og slett hans historie litt for spektakulær til å kunne være sann. Sykkelteknologien har selvfølgelig gått framover. Veiene har gjerne blitt noen hakk bedre. Men dette er på langt nær nok til å forklare hvordan den tidligere kreftpasienten Lance Armstrong i 2005 kunne sykle Touren med en snittfart nesten 2,5 km/t raskere enn det den gjennomdopede Bjarne Riis klarte mindre enn ti år tidligere. Armstrong har for øvrig ved flere anledninger gitt nøyaktig det samme svaret Riis pleide å gi da han ble konfrontert med dopingbeskyldningene: – Jeg har aldri testet positivt. (Hvilket vel bare er en lang omformulering av det korte ordet: ja).

Hva så med dagens toppryttere? Er de rene? Om det kan man bare si at lite tyder på at farten i det profesjonelle sykkelfeltet er på vei nedover. At det er de «angrende synderne» fra 1990-tallets glade EPO-dager som i dag styrer mange av topplagene sier også sitt. Fjorårets hjemsending av Ulrich, Basso, Mancebo med flere, og den etterfølgende farsen omkring Floyd Landis, kan fort vise seg å bare være toppen av et nytt digert dopingisberg.

På den annen side virker det som om sykkelsporten i våre dager er nærmere å ta et oppgjør med hundre års dopingfråtseri enn noen gang tidligere. Kanskje vil Tour de France for første gang i historien vinnes av en ren rytter i 2007? Kanskje er Vinokourov bare et av disse utrolige havregrøtmenneskene?

Når alt dette er sagt og fortalt: De utallige avsløringene har så langt ikke engang vært i nærheten av å true rittets popularitet. På sett og vis virker avsløringene som stadig nye bekreftelser på at Touren bevarer sin funksjon. Intet idrettsarrangement er hardere, intet idrettsarrangement krever mer av utøverne, intet idrettsarrangement er så vakkert og samtidig så brutalt. År etter år gir vinneren av Tour de France alt hva en menneskekropp kan yte, og ved hjelp av «medisiner» gjerne enda litt til. Og: «Lyden av le Peloton er det vakreste i verden,» som en gammel fransk landsbyboer fortalte med vidåpne øyne til et tv-kamera for noen år tilbake. Hvilken bensin rytterne går på forandrer ikke på det. ?

---
DEL

Legg igjen et svar