Totalitære fantasier?

Parti (30) ritualdrept i sommer. Få tårer felt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Så hardt kan avisspråket klinge når riktig tunge virkemidler taes i bruk. At innholdet på sett og vis er sant, skygger ikke for det faktum at strategien i ingressen ofte ødelegger for et ellers interessant budskap. Og for en ellers interessant debatt. Det har skjedd i sommerens ordskifte om partiet AKP – og på dette punktet har alle parter vært like ille. For Bernt Hagtvet ble det viktigere å fronte påstandene om våpentrening og drapsvilje enn å bringe debatten videre. For Jorun Guldbrandsen og Pål Steigan var dette en «golden oportunity» til å gå i vranglås, noe som også skjedde. På sidelinjen skoggerlo Dagbladet hele veien til banken.

Men både Dagbladet og Hagtvet skal faktisk også ha en smule ros. Jeg har tidligere etterlyst intellektuelle som med kraft uttaler seg i samfunnsdebatten og aviser som tør å gi dem plass når saken og anledningen er riktig (bl.a. Samtiden 2/2003). Gratulasjoner overbringes herved. I alle fall for innitiativet.

Av den samme grunn er det synd at Bendik Wold belemrer Hagtvet med følgende karakteristika i en nedsettende kommentar med tittelen «Solen og trollet» i Morgenbladet: «En gammel mistanke er nå bekreftet: Bernt Hagtvet tror han er den inkarnerte Émile Zola… Hagtvets innlegg er forbløffende polemisk og selvgratulerende i tonen, uten at det egentlig bringer nye argumenter til torgs: I bunn og grunn minner utspillet om en ompa-ompa-akkompagnert militærparade – en stolt fremvisning av gamle, blankpussede våpen – mer enn et virkelig felttog.»

Her burde Wold heller ha heiet frem viljen til debatt i en tid hvor hovedtyngden av de norske avisene er i ferd med stivne i sine glattpolerte omnibusuttrykk, selv om det er lett å gi ham rett i at Hagtvets argumenter verken er særlig originale eller særlig elegant fremført. Dilemmaet er åpenbart: Det er i den opplyste offentligheten en politisk-filosofisk debatt av betydning kan taes. Det er i den tabloide offentligheten en debatt får stor samfunnsmessig betydning. I alle fall på kort sikt. La det være dagens første poeng.

«Politisk nekrofili» var ordene dagbladkommentator Andreas Hompland valgte å oppsummere et debattmøte om AKP-saken med. Oslo-cafeen, som for anledningen var aldeles brannfarlig full (av blant annet minst to journalister, en tidligere redaktør, en fotograf og formodentlig Hompeland selv fra Dagbladet), sitret av politisk spenning denne mandagskvelden. Det var minst tre problemstillinger som ble satt under debatt, hvorav Homplands betraktning bare gjelder to og en halv.

For det første diskuteres hvem som var skyld i hva i Kambodsja. For det andre hvem som støttet hvem her hjemme, i hvor stor grad de er «personlig ansvarlige for folkemord», og hva de bør gjøre nå. For det tredje forholdet mellom marxistisk og sosialistisk ideologi og praksis og liberale og humanistiske verdier om blant annet menneskerettigheter.

De to første ser jeg på som relativt uinteressante i dag, selv om verken folkemord, støtte til totalitære regimer eller historieforfalskning i selvhøytidelighetens tjeneste er til å spøke med. Nå er det også dette som har vært gjengangeren i diskusjonene om AKP de siste årene.

Et langt mer relevant spørsmål finner vi imidlertid i den tredje problemstillingen – spesielt i dens forlengelse dersom man spør hva dette har å si for den brede venstresiden, som i denne sammenhengen minst strekker seg et godt stykke inn i SV. Og det var også den debatten Bernt Hagtvet helst ville ha sist mandag. Slik gikk det ikke. Vi fikk til og med en runde om våpentrening og drapsvilje mellom Hagtvet og Gulbrandsen som alle andre enn, nettopp, Dagbladet, kunne vært foruten. Også Sigurd Allern mente imidlertid det var paralleller mellom debatten om AKPs totalitære fantasier, og SVs vingling og ambivalens i forhold til Øst-Europas dissidenter. En debatt som tidligere SV-leder Stein Ørnhøi og Per Egil Hegge har hatt i en «spillover-debatt» her i Ny Tid. Hegge aner «en stygg hestehov» i SVs fortid. Ørnhøi mener å ha sitt på det tørre. Også Hagtvet går i ukens avis ut med beskyldninger mot Ørnhøi.

Dette er for ordens skyld en debatt jeg støtter fylt og helt, og som gjerne må bli tatt opp i sin fulle bredde, dersom det er opp til meg. Spesielt i forbindelse med den forestående revisjonen av SVs prinsipprogram kan jeg tenke meg at spørsmålet om forholdet mellom sosialistisk ideologi og humanisme og antitotalitarisme hadde hatt godt av å bli drøftet i større detalj.

Kanskje er de ikke bare et tidsavgrenset fenomen knyttet til Pål Steigan og Jorun Guldbrandsen. En slik debatt inviterer Lars Gule til i Dagbladet. Kunne man våge å håpe på like helhjertet oppfølging av denne problematikken, som av spørsmålet om det blir rettssak på grunn av noen bemerkninger Bernt Hagtvet sannsynligvis godt kunne spart seg?

---
DEL

Legg igjen et svar