Totalitær mentalitet

Terje Enger beskylder meg i forrige Ny Tid for å være betalt av CIA, fordi jeg kritiserer Cubas totalitære diktatur. Før og under den kalde krigen førte USA en kritikkverdig politikk i Latin-Amerika. USA støttet militærdiktatur som ivaretok eliters økonomiske interesser, og drepte og forfulgte politiske motstandere. Etter den kalde krigen har USA vist manglende […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Terje Enger beskylder meg i forrige Ny Tid for å være betalt av CIA, fordi jeg kritiserer Cubas totalitære diktatur. Før og under den kalde krigen førte USA en kritikkverdig politikk i Latin-Amerika. USA støttet militærdiktatur som ivaretok eliters økonomiske interesser, og drepte og forfulgte politiske motstandere. Etter den kalde krigen har USA vist manglende interesse overfor Latin-Amerika. Cuba har brukt antiamerikanisme som et fikenblad for å skjule stagnasjon forårsaket av eget vanstyre. Landet som godseiersønnen Fidel Castro styrte som om det var familiedynastiets private storgods, startet ikke i 1958 på år null. I den spansktalende verden (Spania og spansk Latin-Amerika) var Cuba avansert økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt. Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Den nå forfalne boligmassen i Havanna viser at hovedstaden hadde et forholdsvis stort borgerskap i årene før revolusjonen. I 1954 hadde Cuba én ku for hver innbygger, og bare i Argentina og Uruguay spiste innbyggerne mer kjøtt. Kaloriinntaket per innbygger var blant de høyeste i spansktalende land. Landet hadde i 1958 den tredje høyeste inntekten per innbygger blant spansktalende land. Med 6,5 millioner innbyggere hadde Cuba verdens 29. største økonomi. Landet brukte røntgen ved sykehus allerede i 1907, radiokanaler fikk de i 1928. i 1940 ble en svart mann valgt til president, 68 år før USA. I 1940 vedtok Cuba den mest progressive grunnloven i spansktalende land. Kvinner fikk stemmerett, rett til pass og til å åpne bankkontoer. Allerede i 1918 vedtok Cuba skilsmisselovgivning. På 30-tallet oppsto den første feministiske bevegelsen i spansktalende land. I 1955 hadde Cuba nest lavest barnedødelighet i spansktalende land (33,4 for hver 1000), og ifølge FN nest lavest analfabetisme (23,6 prosent), og var, også ifølge FN, det spansktalende landet med best tilgang til medisiner. I 1958 hadde landet flest biler per innbygger av spansktalende land, og hadde flest hus med elektrisitet, flest meter med togskinner og flest radioapparater. Knust bondeklasse. Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt. Cuba importerer nå 60 prosent av maten befolkningen konsumerer, fra utlandet. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Ugressplanten marabú har spredd seg og gjort landbruksjorda vanskelig å dyrke. Seiglivede ugressplanter har spredd seg på grunn av systemet med landbrukskooperativer. Dyr som skulle ha vært satt i karantene, har ikke blitt satt i karantene. Ugressplantene har spredd seg til ytterligere nye områder gjennom avføring fra nylig flyttede dyr. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen, insisterer nå på at de er de rette til å bygge den opp igjen.

Cuba har brukt antiamerikanisme som et fikenblad for å skjule stagnasjon forårsaket av eget vanstyre.

På Cuba før revolusjonen fantes store sosiale forskjeller. På Cuba i dag finnes store sosiale forskjeller. En middelklasseelite som tross alt var økonomisk og teknologisk produktiv, ble med revolusjonen erstattet av en annen elite som er økonomisk og teknologisk uproduktiv. 56 år med vanstyre, nepotisme, korrupsjon, ensretting og undertrykkelse har gjort Cuba til det u-landet det i latinamerikansk sammenheng i mindre grad var før revolusjonen. Castro-dynastiet sier de skal bygge opp en klasse av entreprenører ved å bruke de markedsøkonomiske virkemidlene de i et halvt århundre har avsverget. Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden. Castro-dynastiet fengsler og trakasserer alle som gjør bruk av det vi ser på som selvfølgelige demokratiske rettigheter til å utfordre de økonomiske, sosiale og politiske privilegiene eliten på Cuba mener seg berettiget til. Min lesning av artiklene fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, gjør at innleggene på min blogg og artiklene jeg skriver om Cuba har mye til felles med miljøer på Cuba som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. ICLEP er ledet av den uavhengige journalisten Normando González Hernández. Hernández var blant de 75 arresterte under «den svarte våren» i 2003, og ble frigitt i 2010. ICLEP er et nettverk av uavhengige journalister på Cuba og i det kubanske eksilmiljøet som publiserer artikler med lokale og internasjonale nyheter daglig. Jan Tore Sanner engasjerte seg for å få frigitt Hernández. Cubas ambassadør i Norge sammenlignet Hernández med Arne Treholt, og karakteriserte Sanner som en «bananpolitiker» og «gusano» (mark, skadedyr). Ved å klassifisere alle som kjemper for demokrati og menneskerettigheter på Cuba og de som støtter dem i deres kamp, som «betalte leiesoldater» og «skadedyr» heller enn meningsmotstandere de må tolerere, avslører regimet en «intet eller alt»-form for totalitær mentalitet. Å hevde at en norsk lærer under utdanningspermisjon – finansiert ved oppsparte midler og lånekassa – egentlig er finansiert av CIA, er et utslag av samme mentalitet.


  Skartveit er lærer under utdanningspermisjon. Blogger om Cuba på http://immunidad.blogspot.no.  

---
DEL