Total krig mot en diffus fare

Angrepet 11. september avslutter en epoke da USA perfeksjonerte forsøkene på «krigen uten tap», som skulle redusere tapene av amerikanske liv mest mulig i framtidige konflikter – samtidig som fienden skulle påføres størst mulig ødeleggelser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

USAs president Georg W. Bush måtte erklære «krig» før han visste hvem han erklærte krig mot. Den nye fienden er mobil, transnasjonal – eller infranasjonal. Hendelsene åpnet en ny epoke i krigens historie, epoken for asymmetriske konflikter.

I flere tiår kunne USA brukt tusener av milliarder for å beskytte seg mot konsekvensene av konflikter. Etter Vietnam-krigen og tyve år med kolossale utgifter, førte de Golfkrigen på en måte som reduserte egne tap til et minimum. Den raske og massive bombekampanjen fra stor høyde – general Colin Powells doktrine – fikk amerikanerne til å se for seg at de kunne vinne «symmetriske» konflikter uten å tape et eneste menneskeliv: Krysserraketter og overlegenhet i lufta støttet av de mest avanserte etterretningssystemer i lufta og i rommet skulle garantere dette resultatet, samtidig som fienden skulle påføres tap han ikke kunne tåle.

Men enkelte strateger begynte å advare USA om at denne krigføringen begynte å bli gammeldags, og forutså scenarier med «asymmetriske kriger» som slo til der de var mest sårbare: Tap av sivile og militære, den nasjonale æren, Washington og Wall Street. I en kontekst der verden globaliseres, forberedte Pentagon «den militære revolusjon » (RMA).

Denne utfordringen blir angrepet på to strengt forskjellige måter. Den første snakker om «fjerde generasjons krig», «ikke-statlige» konflikter eller «asymmetriske kriger» ført av «motstandere som ikke har utgangspunkt i en stat, men i en religion eller ideologi». I en tale til Senatets overvåkningskomité i februar 2001 og i forbindelse med temaet «verdensomspennende trusler», understreket direktøren i CIA, George Tenet hvor sterkt han ble slått av «forandringsrytmen innen sektoren som angår (USAs) nasjonale interesser.

Nye trusler

Fra et slikt ståsted kan «asymmetrien» like godt komme fra Osama bin Laden og hans likemenn som fra internasjonale mafiaer, narkohandlere, ikke-statlige aktører som den USA ble konfrontert med i Somalia, i Kosovo eller i Libanon i 1983 da en bombe drepte 239 marinesoldater tre minutter før en lastebil med sprengstoff ødela en bygning og drepte 73 franske soldater. De som er tilhengere av en slik tilnærmingsmåte spør om nytten ved å bruke store pengebeløp på kampfly og fregatter, når to mann i en båt kjører inn i militærskipet USS Cole (12.oktober 2000, i Aden) skadet den og drepte 17 soldater.

Fra det andre ståstedet konsentrerte man seg i det planlagte anti-rakettskjoldet i rommet som skulle beskytte USAs territorium mot ballistiske raketter som bar kjernefysiske, kjemiske eller bakteriologiske sprenghoder. Bush-administrasjonen, under ledelse av visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld konsentrerer sin innsats om dette prosjektet – som i deres øyne har den fordelen at den garanterer store subsidier til det militærindustrielle komplekset. For å roe den internasjonale indignasjonen mot denne uunngåelige gjenopptagelsen av våpenkappløpet, måtte Bush forklare at det dreide seg om å forsvare USA, ikke mot de andre atommaktene, men mot bestemte «bandittstater», eller enda verre, mot grupper som kan være i stand til å avfyre raketter mot amerikanske interesser i USA eller andre steder i verden.

Nå har disse to strategiene funnet sammen for å utarbeide en sammenhengende strategi for å bekjempe den nye fienden. Men hvem er den nye fienden foruten bin Laden? Mafiaen og narkohandlerne har ingen interesse av å sette i gang slike fiendtligheter, som bare kan ødelegge for forretningene deres. Og: Hvis USA selv ikke har til hensikt å angripe en av disse «bandittstatene», hvorfor vil da lederne i disse landene prøve å sende en rakett mot USA og provosere fram et gjengjeldelsesangrep slik Libya og Irak fikk oppleve?

Mange spørsmål henger i lufta. I hvilken grad har USA selv skapt disse truslene, og hvor farlige er de – etter angrepene 11. september? Hva er forskjellen på denne terrorismen og den som fins i arabiske og europeiske land? Dreier det seg om en kvalitativ, eller bare (hvis man kan bruke dette ordet) kvantitativ?

Begrepet asymmetri må skilles fra begrepet dissymmetri: Det siste beskreiver en kvantitativ styrkeforskjell mellom de stridende: En sterk stat mot en svak, USA mot Irak for eksempel. Asymmetrien, derimot, beskriver kvalitative forskjeller i de midlene som brukes, i framtoningen og verdiene til de nye fiendene.

Med andre ord: Når en stat som USA styrker sitt hegemoni over verdens utvikling og på den konvensjonelle krigføringens område, tar USAs fiender og ofre i bruk ikke-konvensjonelle og asymmetriske midler for å slå tilbake, lurer seg rundt USAs sterke sider og angriper deres svake.

Virtuell fiende – reelle operasjoner

På denne måten, konkluderer Pentagon, «kjemper (den nye fienden) ikke på en redelig måte». Den nye fienden benytter en strategi med utgangspunkt i den globaliserte verden, og betjener seg av alle moderne midler for transport, kommunikasjon, informasjon… «Psykisk terror» og påvirkning gjennom tradisjonelle medier og internett er en del av arsenalet deres, de bruker kniver, fiskebåter, hjemmelagde bomber og sivilfly, som vi har sett, kan utgjøre en alvorlig trussel.

Selv om fienden har en geografisk base, er det umulig å få full oversikt over den, ja umulig selv å vite hvor mange den teller. For den har verden som adresse og operasjonsfelt.

De «asymmetriske motstanderne» har en felles interesse: Å svekke statenes selvstyre og å styrke markedskreftene. Man kunne til og med si at på dette område har de samme interesser som Sony, McDonalds, CNN, Adidas og America Online. Alle opererer i gråsonene hvor de juridiske strukturene er dårlig utviklet, for å skaffe seg maksimale fordeler og for å snike seg utenom demokratiske og konstitusjonelle regelverk i nasjonalstatene. På denne måten er de alle med på å bygge den nyliberale globaliseringen. De finner handlingsrom der statene selv ikke finner det.

Det er slik bin Laden i amerikanske medier ikke bare blir beskrevet som en politisk islamist med utspring i sitt eget samfunn, men som en representant for en ny generasjon kosmopolittiske islamister, og utbrer en generell frykt på samme måte som den islamistiske bevegelsen til sudaneren Hassan-Al-Tourabi (for tida i fengsel i Sudan). I følge denne framstillingen ønsker disse bevegelsene å angripe USA for å svekke eller ødelegge USAs hegemoni.

Hvis vi legger sammen alle de kriteriene for det som moderne amerikanske strateger karakteriserer som den «asymmetriske fiende», kan vi bare konstatere hvor mye robotportrettet av «suspekt nummer en» sett fra New York ligner på bin Laden. Hvis han ikke hadde eksistert måtte man ha funnet ham opp!

Alle kjenner etter hvert historien til bin Laden: Utdannet av CIA på 1980-tallet og snur seg mot sin skaper etter Golfkrigen. Kan man så i denne saken skille mellom den «asymmetriske fienden» som kjemper mot nasjonalstatene, og deres spionnett? Er det virkelig mulig å styre en internasjonal voldsbevegelse uten støtte fra en stat? Hvordan kan denne nye fienden nesten være «virtuell» samtidig som den gjennomfører reelle operasjoner? Å si at den bygger på en ideologi, er utilstrekkelig: ideologiene kan ikke virke utenfor de geografiske områdene hvor operasjonene blir forberedt, hvor det fins logistikk, nødvendige lagre, bankkonti osv.

Man finner også andre typer asymmetri innen den nye amerikanske strategien: «Bandittstater» eller «fallittstater». Erfaringene fra intervensjonen i Somalia markerte et vendepunkt: I oktober 1993, da klanen til Hussein Aydid nedverdiget de amerikanske styrkene i Mogadishu, ble Clinton-administrasjonen overbevist om at den verken kunne styre eller føre en krig mot en hær som ikke står til ansvar overfor det internasjonale systemet.

Operasjon «Rettferdig sak» i Panama i desember 1989 var også på sitt vis en asymmetrisk kamp, selv om det for Washington dreide seg om viktigste internasjonale operasjonen siden Vietnam: Å fange president Manuel Antonio Noriega, som også hadde frigjort seg for mye fra sin herre og mester. USA angrep så Saddam Hussein, Slobodan Milosevic og Radovan Karadzic – alle sammen vurdert mer som banditter enn statsledere. Allikevel var disse operasjonene ikke særlig forskjellige fra dem USA hadde ført mot utenlandske ledere under den kalde krigen, for eksempel i Latin-Amerika eller Midtøsten. Hva er så det nye?

Det er antagelig i de midlene som anvendes at vi kan se en ny situasjon. Ikke-konvensjonelle forebyggings- og avskrekkingsmetoder som ikke var tenkelige eller legitime før 11. september 2001 – som målrettede drap på utenlandske ledere – vil nå bli en del av USAs forsvarsstrategi. USAs intervensjoner i andre land går derved over en ny grense i voldsbruk.

Strategene er enige om å bruke både kraftigere og mer presist materiell, for å bekjempe den «asymmetriske fienden». Etterretningstjenestene blir styrket både med menneskelige og tekniske ressurser. Enkelte går så langt som å anbefale «raseprofilering» i politietterforskningen. Spionvirksomheten vil rette seg mot en myriade av mulige støttespillere for den nye fienden: Frivillige organisasjoner, hjelpeorganisasjoner, organisasjoner for emigranter, internettsider. En amerikansk senator klaget nylig over at CIA fortrenger utenriksdepartementet i USAs forhold til andre stater.

I tillegg kan også rakettskjoldet bli en realitet: Hvem vet hva disse djevelske morderne kan finne på? Senatet har enstemmig gitt presidenten utvidete fullmakter. I Representantenes hus stemte 420 for, og bare en mot. Den som stemte mot var republikaneren Barbara Lee, fordi «en militæraksjon vil ikke forhindre nye terrorangrep mot USA».

I praksis har de fleste av de teoretiske arbeidene om asymmetrisk krigføring dreid seg om USA, og etter den andre intifadaen, om Israel. Disse to landene samarbeider tett om forskjellige programmer, særlig antirakettprogrammet Arrow. De militære teknikkene som brukes i Gaza og på Vestbredden er særlig interessante for analytikerne, som finner en «asymmetrisk karakter» der.

Under tittelen «Hvordan føre en asymmetrisk krig» forklarer general Wesley Clark – den samme som leder Nato-styrkene i Kosovo – at palestinerne «inne i Israel» (han vet sikkert ikke at Gaza og Vestbredden ikke ligger «inne i Israel», men i de okkuperte områdene) har lært å drive motstandskamp med ikke-dødelige våpen som stokker og steiner. Ifølge hans analyse dreier det seg om en taktikk der man spiller på reaksjonen i verdensopinionen og samtidig tvinger de israelske sikkerhetsstyrker til overdrevne motreaksjoner. Når anledningen byr seg har væpnete menn blandet seg med steinkasterne, mens andre la ut bomber. Å svare med kampfly, tanks og artilleriild var lite effektivt. Å angripe med fotsoldater var for risikabelt for soldatene. For å ikke komme i konflikt med opinionen måtte derfor Israel utvikle nytt ustyr, nye styrker og ny taktikk.

For å sikre grensene sine, utplasserte Israel flere stridsvogner. Landet kjøpte flere pilotløse fly og optiske systemer for lange avstander. Soldatene ble utstyrt med gummikuler og andre anti-opprørsvåpen. Spesialstyrker skulle støtte de konvensjonelle styrkene i å opprettholde lov og orden inne i Israel.

Etter mønster av Israel

Wesley Clarks beundring for Israels taktikk er alarmerende: Denne politikken har ført til nærmere 700 drepte palestinere i tillegg til tusenvis av sårede. Og: På grunn av mangel på politiske og diplomatiske alternativer, har denne maktbruken ikke gitt noen sikkerhetsmessige resultater.

En fremtredende analytiker ved Center for Strategic and International Studies i Washington, Antony Cordesman, har foreslått at Israel burde tvinge de palestinske selvstyremyndighetene til å ta livet av palestinerne og innskrenke deres personlige rettigheter for å «stabilisere» situasjonen. Han har til og med foreslått bruk av tortur. Og, da intifadaen fortsatte, hevdet han at palestinerne bare hadde ett alternativ: Enten «fred med vold» eller krig. På denne måten ville Israel ta på seg det skitne arbeidet for selvstyremyndighetene og sette i gang en «asymmetrisk krig». Det ville betydd mer sosial kontroll, flere mord og stadig flere hindringer for økonomisk virksomhet. Når man hører president Bush, virker det klart at USA beveger seg mot en lignende «asymmetrisk krig» – på tross av at denne strategien åpenbart er mislykket på Vestbredden og i Gaza.

Et slikt valg vil være en katastrofe. «Gråsonene» i verden som krigene, globaliseringen og fattigdommen har skapt, er et rent minefelt i denne sammenhengen. Oppbygging av offentlige institusjoner og utvikling er mer nødvendig i slike områder enn militær intervensjon. På den annen side reflekterer attentatene 11. september en verden i forandring som vi må prøve å forstå. Det motangrepet som er i ferd med å avtegne seg, bekrefter fortsettelsen av en strategi som forsøker tvinge fram en internasjonal sikkerhetsorden i USAs interesse. Skal vi igjen bli vitne til det som skjedde etter «seieren» over Irak og som favoriserte utbredelsen av de mest radikale islamistiske grupperinger? Den nye «asymmetriske fienden» kan ikke beseires med rå makt, og enda mindre med en teknologi uten politisk prosjekt, noe som hver gang vil vise seg svakere enn kraften i kultur og identitet.

Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar