Torturkammeret Russland

Tortur har blitt en del av hverdagen i Russland.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[tortur] En hvilken som helst skoleelev i «det frie Russland» vet hva som menes med en «elefantunge», en «prat med Putin», en «gassmaske» eller en «krakk» (velkjente navn på de mest utbredte torturmetodene). Torturen finner sted overalt hvor offentligheten ikke har adgang. Militære overordnede gjør det for moro skyld. Politiet gjør det for at arrestanten skal oppføre seg pent. Etterforskere gjør det i avhør for at den mistenkte skal komme med en åpenhjertig tilståelse. Fengselsbetjenter gjør det for å opprettholde ro og orden. Det er tortur på barnehjem, aldershjem, hjem for funksjonshemmede Alle som er frarøvet sin frihet blir før eller siden utsatt for tortur. I alle disse strukturene og systemene, hvor ingen andre enn et begrenset antall ansatte får komme inn, finnes det mennesker som bak høye gjerder blir behandlet som slaver. Landet er nok en gang delt i to, med millioner av torturofre på den ene siden og tusener av torturister på den andre.

Hvordan kan man bli kvitt dette? Hvor er redningen?

Det første man håper på, er retten. Lovene gir enorme muligheter. Dommeren er de torturertes siste håp. Han ser tiltalte med sine egne øyne. Alle tiltalte skal ifølge loven bringes for retten for at man skal avgjøre om de skal varetektsfengsles. Aslan Umakhanov, en jurist fra Jekaterinburg, tenkte også slik. Han håpet på et møte med dommeren.

I mars ble Umakhanov fengslet, anklaget for noe han hevdet han ikke hadde gjort. Først ble han torturert på stedet. Etterforskerne førte uisolerte kabler til skrittet hans og brøle: «Vi setter deg i fengsel uansett! Vi har en ordre!» De holdt hodet hans i en plastpose helt til han mistet bevisstheten. De slo ham og bandt et 35 kg tungt lodd til hånden hans slik at han ikke skulle kunne vri seg unna sparkene mot skrittet. De brant ham på ryggen med sigaretter.

Etter dette kom Umakhanov til Novoselov, dommer i Kirov bydelsrett i Jekaterinburg. Han kunne såvidt bevege seg. Høyrebeinet lystret ikke. Den venstre hånden var full av blåmerker og hang livløst langs siden. Dommeren «merket ingenting».

Dommere med bind for øynene er et av særtrekkene til det torturkammeret Russland er blitt. Dommerne kunne sikret at perioden med Gulag var et tilbakelagt stadium, men dengang ei.

Det andre man håper på, er påtalemyndigheten. Det er bare den som har rett til å gå inn i de stengte områdene. Iblant er det påtalemyndigheten som selv driver etterforskning. Slik var det for eksempel i Umakhanov-saken. Der kom det en etterforsker til fengselet og slo Umakhanov. Senere sjekket han at Umakhanov, som nå lå langflat med et lodd oppå venstre hånd, fulgte etterforskenes ordre, dvs. skrev under sin åpenhjertige tilståelse.

Umakhanov skrev under på det de krevde da de truet med å voldta hans kone. Hun var gravid i åttende måned. Da han kom til hektene igjen etter torturen, sendte Umakhanov et brev til statsadvokat Kukusjkin og ba om å bli reddet. Han fikk intet svar.

Umakhanovs historie er bare en av flere tusen små og middels store tilfeller. Gulag-systemet, som Umakhanov ble sendt til, gikk i dvale under Jeltsin, men har nå gjort comeback. Særlig det siste året har dette blitt tydelig.

Når samfunnet torturerer åpenhjertige tilståelser ut av folk, tar løgnen sannhetens plass. Hva er Umakhanovs tilståelse verdt? Null og niks. Det eneste vi vet om de store tragediene som har rystet Russland, er det som er blitt tilstått under tortur.

Menneskerettighetsorganisasjoner har ikke lenger adgang til områder som er stengt for offentligheten. Dette er noe særlig tidligere justisminister Jurij Tsjajka, nå riksadvokat, har æren for.

Vi russere venter på at noen av de europeiske strukturene skal hjelpe oss å bli kvitt torturen. Russland har skrevet under på Konvensjonen om forebyggelse av tortur. Men er det realistisk å håpe på at Russland blir straffet for brudd på den? Kan vi håpe på Europarådet?

Nei, det kommer ikke til å skje. Verken FN eller Europarådet kommer til å vedta noen sanksjoner mot Russland for brudd på Konvensjonen om forebyggelse av tortur. Russisk gass og olje gjør at ingen tør å avbryte Putin. Tvertimot, alle pakker glade og fornøyde kofferten for å dra på G8-toppmøte i St. Petersburg i juli.

Det eneste man kan gjøre mot Gulag-systemet, er å henvende seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Mange russere er imidlertid svært skeptiske til Strasbourg. Men andre muligheter er ikke-eksisterende.

Anna Politkovskaja var journalist i Novaja gazeta i Moskva og skrev eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Jardar Østbø

Teksten sto på trykk i Ny Tid den 7. juli 2006

---
DEL

Legg igjen et svar