Den graderte arbeidsgiveravgiften var et sentralt tema både i EØS-debatten i 1992 og i debatten om medlemskap i 1994.
I sine EØS-utredninger i 1991-92 for Nei til EU slo professor Torstein Eckhoff fast at den graderte arbeidsgiveravgiften var i fare. Ordningen var i strid med EU-reglene om konkurransevridning.
Norge måtte derfor “regne med å måtte avvikle differensieringen av arbeidsgiveravgiften dersom vi går inn i EØS.”
Ønsketenkning eller villedning?
Dette ble kategorisk avvist på ja-sida, bl.a. gang på gang av daværende kommunalminister Gunnar Berge.
Daværende utenriksminister Bjørn Tore Godal var like sikker i et skriftlig svar til Anne Enger Lahnstein 3.9.1992 – etter at EØS-avtalen var godkjent av Stortinget: “Regjeringens vurdering er at den regionale differensieringen av arbeidsgiveravgiften kan og skal opprettholdes.”
Men det var ikke avklart med EU om denne ordningen kunne godtas. Tvert i mot: Regjeringen sa rett ut i EØS-proposisjonen fra 1992 at ingen av våre distriktspolitiske virkemidler var tatt opp med EU under forhandlingene om EØS-avtalen.
Borte med medlemskap
Under forhandlingene om medlemskap i 1993-94 kunne ikke ordningen med gradert arbeidsiveravgift skyves under teppet. EU slo fast at den graderte arbeidsgiveravgiften måtte vekk.
Norge fikk ett unntak: Det ville fortsatt være mulig å opprettholde null-avgift i Finnmark og i de fire nordligste kommunene i Troms. Men i resten av landet skulle all gradering vekk etter en . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)