Forlag: House of Foundation (Norge)
Clément Rosset (1939–2018) var en fransk filosof som ikke lar seg båssette innenfor strukturalisme, fenomenologi eller andre av samtidens dominerende retninger. Mesteparten av hans produksjon består av 30 mindre bøker hvor han tar for seg et spesifikt problem og belyser dette med eksempler fra litteratur- og idéhistorien. Virkeligheten og dens dobbeltgjenger fra 1976 er den viktigste av disse.
Rosset tar utgangspunkt i det merkelige, men vanlige, fenomen at vi mennesker innbiller oss noe annet enn det vi faktisk ser rett fremfor oss. Stilt overfor et ubehagelig faktum velger vi å forestille oss at det egentlig skjedde noe annet. Og som Rosset påpeker: Dette betyr ikke at vi lider av noen vrangforestilling; vi har jo faktisk sett hva som er tilfelle, vi velger bare å tro noe annet.
Metafysisk tradisjon
En slik fordobling mener Rosset ligger under hele den metafysiske tradisjonen fra Platon til våre dager. Der anser man vår egen verden for banal og betydningsløs, den får først relevans og betydning fra en annen verden som «dublerer» den, «eller mer presist: en verden som vår egen bare er en etterligning av» (53). Det å sette det umiddelbare til side og henvise det til en annen verden som besitter nøkkelen til dets mening og realitet, er altså metafysikkens hovedanliggende.
Når man ikke har papirer å vise til, er det fåfengt å rope at man er seg selv.
Ifølge platonismen er sannheten forbundet med hulelignelsen. Vår virkelighet er vrangsiden av den virkelige verden, dens skygge, dens dobbeltgjenger. Og alle hendelser av denne verden er bare etterligninger av virkelige hendelser: De er sekundærutgaver av en sannhet hvis originalutgave befinner seg annetsteds, i den andre verdenen. Dette er gjenerindringslæren: Ingenting blir oppdaget, alt blir gjenoppdaget.
Det som inntreffer umiddelbart, mistenkes på en eller annen måte enten å være en versjon av seg selv eller stedfortrederen til en annen verden. På den måten er det selve termen umiddelbar som ikke vekker tillit. Man stoler ikke på det umiddelbare, rett og slett fordi man tviler på at det faktiske er umiddelbart. Det umiddelbare gir seg ut for å være primært, men er det ikke egentlig sekundært?
Dobbeltgjengeren
Det som plager subjektet mer enn en nær forestående død, er først og fremst dets uvirkelighet. Fra 1800-tallet av blir dobbeltgjengermotivet svært vanlig i litteraturen. Frykten for dobbeltgjengeren (som for øvrig nesten alltid er mannlig) er frykten for at det er dobbeltgjengeren som er den egentlige, og en selv bare en skygge av denne. Det verste er naturligvis hvis man selv er dobbeltgjengeren. I Edgar Allan Poes novelle «William Wilson» segner den unike personen om etter å ha blitt stukket ned av sin dobbeltgjenger (fortelleren): «Du har seiret og jeg overfor meg, men fra nå av er også du død – død for verden, for himmelen og ethvert håp.»
Andres personlighetsspaltning, som vi kjenner fra litteratur og film, kan utløse en helt grunnleggende bekymring: Hvis den andre man trodde man kjente, viser seg ikke å være den virkelige andre, da kan jo dette gjelde meg selv også. Hvordan kan jeg vite at jeg ikke er en kopi, en skygge?
En forbannelse
I den litterære romantikken er man besatt av dobbeltgjengere, men her er bekymringen merkelig nok motsatt: Her er ikke tapet av dobbeltgjengeren en befrielse, men en forbannelse. Mister du dobbeltgjengeren, har du ikke fått friheten tilbake, men er fortapt. I stedet for å arbeide for å kvitte seg med sitt eget bilde, vil den romantiske helten legge hele sin sjel i dette, og han lever bare så lenge gjenspeilingen garanterer hans synlighet. Blir bildet av ham borte, forsvinner han selv også.
Rosset har et interessant svar på disse bekymringene: «Vi ville ha gjort dette angstmennesket oppmerksom på at han ikke finner det bildet av seg selv som han leter etter, i noe speil, eller noe troverdig duplikat, men derimot i de offentlige dokumentene som etablerer hans identitet» (111). De greske sofistene mente at det kun var institusjonen, og ikke noen slags hypotetisk natur, som var i stand til å gi form til det Platon og Aristoteles forsto med «substans»: Individet må enten være sosialt eller ikke være – det er samfunnet og dets konvensjoner som muliggjør individualitet. Mennesker finnes bare «på papiret». Når man ikke har papirer å vise til, er det fåfengt å rope at man er seg selv.
Forsøkene på å unngå ens skjebne er alltid virkningsløse, for virkeligheten har alltid rett, sier Rosset. For eksempel vil den som prøver å legge av seg en uvane eller et karaktertrekk, ved sine anstrengelser gjøre det han prøver å skjule, bare enda mer synlig. Forsøkene på å unngå ens skjebne blir nettopp ens skjebne.
