Tony Blairs tunge vei til Euroland

Kort tid etter Tony Blairs krig mot Saddam Hussein og indre opposisjon i New Labour, går han igjen ut i krigen: For britisk ØMU-medlemskap. Men sverddragerne er ikke så lojale denne gangen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Storbritannia har Labour-regjeringen gitt startskuddet til en kampanje som skal vinne folket for eurosamarbeidet. Men hvordan i all verden skal Tony Blair klare å få med seg de motvillige britene i en mulig folkeavstemning allerede neste år? Det kan synes som om den britiske statsministeren har gitt seg ut på nok et politisk vågestykke.

– Ikke modne ennå

New Labour vil ha britene med seg helt inn til det de kaller for hjertet av Europa. Når det skal skje, og med hvilke midler, har de diskutert både lenge og vel, grundig og demokratisk etter eget sigende. Mandag la finansminister Gordon Brown fram resultatet av fem økonomiske tester, og sitt eget syn på om tida er inne for Storbritannia til å gå dypere inn i det europeiske prosjekt. Det var en svært velopplagt og energisk finansminister som i parlamentet understreket nytten og verdien av eurosamarbeidet. – I prinsippet er vi for eurosamarbeid, men tida er ikke moden. Ikke ennå, sa finansministeren.

Han lovte en ny vurdering om vel ett år. Og en mulig påfølgende folkeavstemning dersom de økonomiske forholdene ligger til rette. Blir det orden på rentenivå og inflasjon ser det lyst ut for økte investeringer, handel, vekst og arbeidsplasser, mente finansministeren.

Ridiculous

Gordon Brown ble tidvis møtt av rungende latter og støyende kommentarer da han la fram sin vurderinger i det britiske underhuset, slik tonen ofte er i dette politiske forum. Fra sin plass på benken bidro de konservatives leder, Ian Duncan Smith, med et høylydt «ridiculous». Så er da også hans parti sterkt imot eurosamarbeidet. Og Smith, som kommenterte villig vekk etter seansen, slo fast at økonomiske forhold kan tolkes i mange og ulike retninger. – Den viktigste grunnen til at Labour ikke går til folkeavstemning umiddelbart er at de regner med å tape den, sa Smith.

Nå har altså Labour-regjeringen skaffet seg tid. Tid til å argumentere, påvirke og markedsføre sine europeiske standpunkter. Kan hende blir det en politisk blomst å sette i knapphullet for Tony Blair. Men sikker kan han langt fra være. Og det er nok ikke uten grunn at han i disse dager omtales som en ensom optimist. Umiddelbart etter Gordon Browns redegjørelse i parlamentet inviterte Sky News tv-seerne til å si sin mening. Når bør vi bli slutte oss til euroen, var spørsmålet. Aldri, svarte 81 prosent. 14 prosent sa nå, mens 5 prosent mente det holdt med å gjøre dette en gang i framtida.

Symbolverdi

På en solblank formiddag i småbyen Royston, noen mil nord for hovedstaden og det politiske maktspill i Westminster, synes folk flest opptatt av de nære ting. Og inntrykket av alminnelig døsig hverdag bekreftes av Darron Diggons, som er filialsjef i Barclays Bank:

– Det er mitt inntrykk at folk stort sett har et avslappet forhold til debatten om pund eller euro. Fra tid til annen har vi kunder som rådfører seg med oss. Det er folk som skal ut og reise, eller representanter for mindre firmaer som skal ut på det europeiske markedet, sier Diggons. Han tror at det britiske pundet har stor symbolverdi for en del mennesker. – Men den unge generasjonen som vokser opp vil trolig se annerledes på dette, mener han. Og gir meg et økonomisk råd med på handletur til Frankrike. – Veksle til euro før du reiser, det er det enkleste, selv om du kan betale med pund i supermarkedene over på den andre siden.

Fransk visitt

Snart sitter jeg på toget sørover, sammen med briter som også skal på en forsiktig fransk visitt, i første rekke for å bedre på sin personlige økonomi. Endestasjonen er Dover lengst i sør, Dover med de vakre hvite klippene og alle handlefergene over til Calais. De fleste som møter opp på kaia har vært på fransk visitt før, og kjører derfor bil med god plass i bagasjerommet. For det er ingen som snakker om kvoter i denne delen av Europa.

Men i resepsjonen på fergekaia beklager en representant for selskapet: Fergene går ikke i dag. De streiker over på den andre sida. Det er noe med pensjonene. Sorry. Ååå, disse franskmennene.

Forklaringsproblem

Mange briter reiser gjerne til euroland. Men å få dem med på et mer forpliktende samarbeid, det blir vel vanskelig? Tony Blair fikk dette spørsmålet på en direktesendt pressekonferanse denne uka. – Ja, det er en stor debatt vi nå må ta. Vi vil forklare fordelene mye tydeligere enn vi har gjort før, svarte statsministeren, som ikke la skjul på at han er lidenskapelig opptatt av Storbritannias plass i Europa. – Vi må ta kampen opp mot anti-europeiske følelser. Og forklare. Vi kommer ikke til å bli å bli overveldet. Vi kommer ikke til å miste vår identitet som nasjon. Og framfor alt kommer vi ikke til å foreta oss noe før de økonomiske forutsetningene er på plass.

– Og hva er oddsene for at det blir folkeavstemning neste år, spurte en reporter.

– Det er en viss mulighet. Den økonomiske situasjonen avgjør.

Pressekonferansen var en utsøkt politisk forestilling. Tony var den ambisiøse, utålmodige med drømmer om en plass i Europas sentrum. Gordon var den ansvarlige, finansministeren med tyngde og bakkekontakt, selve garantisten for at britene ikke blir tatt med på noe de ikke selv har åpenbar nytte av. Herrene hadde nok snakket sammen på forhånd. Og de er blitt belønnet med en fersk måling som viser at folk har fått økende tillit til finansministeren, en mann de nok vil lytte til med oppmerksomhet om vel ett års tid. Men likevel blir det en gedigen oppgave å få britene med på en offentlig debatt om euro og det europeiske prosjektet. For britene lever midt i sin egen hverdag og er misfornøyde med skolene, med helsevesenet og asylpolitikken. Euroen forsvant forøvrig raskt fra førstesidene denne uka, da det ble kjent at hele nasjonens ikon, David Beckham, kanskje forsvinner til Barcelona.

Euro for industrien

Til tross for pensjonsstreiken i Frankrike blir det likevel ordnet med plass for oss handleturister. I tid er det en kort reise fra de britiske øyer over til fastlandet, og i en moderne hurtigbåt krysser vi den engelske kanal på vel en time. Om bord snakker jeg med en gjeng kamerater som henger over spilleautomatene. – Om vi er for euro? Vi er irske, og har euro allerede. Men pundet er nok best, tror John og Pat Fox, som sammen med de andre skal til Calais for å ha det moro.

Graham Jones fra Durham-distriktet i Nord-England har tatt datteren Sarah med på hyggetur til Frankrike. Han har ingen tro på å bytte ut pundet med euro, selv om han har inntrykk av at pundet er svekket. – Det er vel helst industri og næringsliv som ivrer for dette, sier Jones. – Jeg undres på om politikerne egentlig er så interessert, sier han, og føyer til at motstanden blant britene nok har mye å gjøre med tradisjoner og med nasjonal identitet.

Ekteparet McLeod fra Skottland har virkelig tatt sjansen på Frankrike. De skal på tre ukers ferietur rundt i landet og gleder seg. De har også besøkt Norge en gang for lenge siden. Men er det ikke der alt er blitt så dyrt? – Vi liker tanken på euro, det må være den rette måten å utvikle det europeiske samarbeidet på, mener de. At de er EU-begeistret står på ingen måte i motsetning til en egen sterk nasjonal identitet. De korrigerer og presiserer flere ganger mens vi snakker sammen. – Scottish, please, sier de smilende. – Vi er først og fremst skotter.

Norske tilstander

Det har vært høy temperatur, sterke følelser og tidvis nær norske tilstander i Europa-debatten i Storbritannia denne våren. Vi har vært vitner til en posisjonering innad i Labour, partiene imellom, og ikke minst mellom toppolitikerne og pressen. I tillegg har spekulasjonene gått høyt og ganske vilt om forholdet mellom statsministeren og finansministeren. Enkelte presseorganer mener å vite at de har vært og fortsatt er sterke rivaler i en dragkamp der begge ønsker siste ord. Enkelte Labour-politikere har åpenbart følt seg overkjørt i eurosaken, og rykket ut i pressen. En stund het det at finansministeren var i ferd med å overkjøre statsministeren, og at de andre medlemmene i regjeringen heller ikke i tilstrekkelig grad ble hørt.

Hardkjøret har nok røynet på. Labour-politikeren John Prescott viste pressefotografene tegnet som betyr «f… off». Og for det måtte han selvsagt tåle atskillig omtale.

Tidligere utenriksminister Robin Cook har latt sin stemme høre på vegne av de utålmodige i det britiske arbeiderpartiet. De vil inn i eurosamarbeidet så raskt som mulig, og Cook gjorde seg til talsmann for å sette en fast dato for folkeavstemningen om euro. De økonomiske grunnene til å bli med er styrket, argumenterte Cook. Storbritannia må styrke sin del av den europeiske handelen og trekke til seg utenlandske investeringer. De Europa-begeistrede og overbeviste har hele tida hatt solid støtte hos skribenter i kvalitetsavisen «The Guardian», favorittavisen til liberale, intellektuelle lesere.

Noen EU-tilhengere er høylydt skuffet og mener at i forhold til eurosamarbeidet er alt like åpent som før. De frykter at det ikke blir noen folkeavstemning i det hele tatt og iallfall ikke før etter neste parlamentsvalg. Men kan Labour-regjeringen snu nå?

På pressekonferansen denne uka fikk Tony Blair og Gordon Brown pågående spørsmål fra journalister om det påstått anstrengte forholdet og maktkampen mellom de to. Det ble elegant slått bort med brede smil.

Ingen kvoter

Calais tar imot med uryddig fransk sjarm og en tett, varm atmosfære. På det travle markedet midt i byen selges alt fra sko, skjorter og sexy undertøy til grønnsaker og franske poteter. Om ettermiddagen nyter byens innbyggere de langstrakte sandstrendene og romslige porsjoner med blåskjell på strandkafeene.

De utenlandske handleturistene tumler rundt i franske hypermarkeder på jakt etter vin, og tobakk. Idet vi entrer gratisbussen og skal forlate byen hører vi høye taktfaste rop som kommer stadig nærmere. Det er ansatte i offentlig sektor som demonstrerer under røde faner, i protest mot pensjonsreformene i euroland.

På fergeturen hjem står britene igjen i handlekø. Nå gjelder det å bli kvitt euromyntene eller gjøre en siste god handel. Mannen foran meg i køen kjøper fire flasker skotsk whisky. Og vel tilbake i ankomsthallen venter folk tålmodig ved bagasjebåndet. Der kommer varene, den ene vinkartongen større enn den andre finner sin eier. Handleturistene dytter trallene med skyhøye stabler ut til parkeringsplassen.

På toget hjem og nordover til London blir jeg sittende sammen med en ung britisk kvinne. Hun har koffert, tidsplanlegger, vannflaske og mobiltelefon som hun utålmodig taster på. Må vite om det er streik fortsatt, om streiken i transportsektoren har bredt seg, om den berører hennes flyavgang. Det ser ut til å gå bra. Hun stråler. – Jeg skal til Frankrike, til Antibes.

Troverdighet?

Om vel ett år skal finansminister Gordon Brown legge fram en ny økonomisk vurdering av hva som tjener de overordnede nasjonale økonomiske interesser best. Da vil han være opptatt av rentenivå og inflasjon, og hvorvidt det er samsvar og nødvendig fleksibilitet mellom økonomiene i Storbritannia og i eurosonen. Hvem er i stand til å overprøve finansministeren på dette punktet? Har folk flest noe annet valg enn å tro på ham, eventuelt la være?

I siste instans er det trolig graden av tilliten og troverdigheten mellom politikerne og det britiske folket som blir avgjørende. Statsministeren og finansministeren har allerede tatt det første steget for å bygge slik tillit, ved sterkt å understreke at ingenting vil skje før det er et godt nok økonomisk grunnlag for det. Men har toppolitikerne i New Labour fortsatt den troverdighet som er nødvendig? Optimistene sier det er mulighetenes tid. Pessimistene sier Tony Blair har en tøff, ja nær sagt umulig oppgave foran seg når han har satt seg fore å omvende britene til eurotankegang. For motkreftene er sterke, og den britiske tabloidpressen kan dundre løs på en måte som det er vanskelig å overse. Den siste kampsaken til «The Sun» er et krav om folkeavstemning over det franske forslaget til EU-konvensjon. Avisen mener franskmennene har planer om å ta makt over forsvaret, utenrikspolitikken, skatt, velferd, lovverk og menneskerettigheter. Blair har karakterisert reaksjonene som hysteriske, og blankt avvist forslaget.

Verre for Blair er det nok at han den siste tida er blitt presset stadige hardere på spørsmålet om hvor Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen er. Det er også kommet krav om granskning av materialet som ligger til grunn for antagelsen om slike våpen. Da spørsmålet kom opp nok en gang på den direktesendte pressekonferansen denne uka, ga en utålmodig Blair et kontant svar: Det har ikke vært fabrikkert noen bevis i denne saken. Men tror britene på det? Godt for Tony Blair, må vi vel tro, at han har finansministeren til å hjelpe seg i eurosaken.

---
DEL

Legg igjen et svar