Tonedøv intuisjon

Jørn Utkilens Statement Too er et unikum i NFIs samleboks over årets beste norske kortfilmer.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Under årets kortfilmfestival i Grimstad lanserte Norsk filminstitutt (NFI) det deres lanseringsrådgiver Ingrid Dokka beskrev som et «representativt utvalg av de beste kortfilmene» de har gitt støtte til fra det siste året. Siden 1980-tallet har dette vært en årlig tradisjon.

Frem til nå har dette hovedsakelig foregått i form av vhs, dvd eller blu-ray, men i år har NFI for første gang droppet fysiske utgivelser, og tilgjengeliggjør filmene utelukkende på digitale plattformer.
Filmene i det som heter «Norsk kort 2016» ligger nå tilgjengelig på nettsidene Filmarkivet, Filmrommet og Filmbib. Sistnevnte gjør det mulig for alle med nasjonale biblioteklånekort å logge seg inn og se dem gratis. I tråd med det nye slagordet «plattformnøytralitet» kan tjenesten dessuten lastes ned som app – hovedmålet er nemlig å gjøre kortfilm så tilgjengelig som mulig for flest mulig folk.

Statement Too -2-Det finnes noen kriterier, deriblant at filmene som inkluderes må ha hatt minst én offentlig visning og at det skal være et mangfold (kjønn, geografi osv.) i samlingen. Men hvordan – ut over dette – plukke ut de beste filmene? Og hva skal man løfte frem fra denne utgivelsen, som består av 22 filmer?

Tradisjonen tro er det flere realistiske, såre og stemningsfulle relasjonsportretter og oppvekstskildringer med fokus på kommunikasjonsproblemer. Men vi finner også friske animasjonsfilmer i samlingen, som den absurdistiske Selfdestructive Robot, den ekspresjonistiske The Outing, og den gymnastiske tankestreken i It Was Mine. Dokumentariske portretter komplementeres av en mockumentar om konspirasjonsteorier. Og et sentimentalt blikk på den økonomiske krisen i Hellas, med overfladiske aner til neorealismen (Stagnasjon), avløses av et fortenkt dikt om en svensk immigrasjonsvirkelighet (Dette er alle steder).

Men i stedet for å skrive en generell omtale av hele mangfoldet i «Norsk kort 2016», velger jeg å fokusere på et unikum som tør å snakke direkte, personlig og kritisk til oss: Jørn Utkilens Statement Too, en portrettdokumentar om musikeren Arvid Sletta.

På sidelinjen. I konvensjonell filmskaping er det typisk å organisere bildet ut i fra menneskekroppen som et dominerende, aktivt og velopplyst midtpunkt. I Statement Too blir dette konvensjonelle prinsippet brutt. Ja, dette bruddet fortoner seg som et stilistisk prinsipp i Utkilens film: Filmens hovedperson, Arvid Sletta, plasseres gjerne som en uanselig del av bildet, nærmest på sidelinjen av bilderammen, om han ikke er helt ute av bildet.

I Statement Too er det naturen som dominerer. Ikke en umenneskelig natur, men naturen som mennesket er en del av. I Mot nord, en av de andre høydepunktene i samlingen, får også naturen en viktig rolle – her som en ukontrollerbar og umenneskelig kraft som de urbane menneskene må tilpasse seg. I en norsk sammenheng, der naturen ofte settes helt ut av fokus (bokstavelig talt, da kameralinsene ofte ensidig fokuserer på menneskekroppen), er disse filmene frigjørende i hvordan de destabiliserer og leker med det klassiske menneskesentrerte perspektivet.

I mange av bildene i Statement Too står Sletta som en liten prikk i en voldsom natur. Det er både noe metafilmatisk komisk og noe eksistensielt gripende i hvordan hans lille hode bare så vidt titter opp nederst i totalbilder av snødekte jorder, hav og enorme himler.

Ikke minst finner Utkilen en usedvanlig uttrykksfullhet i uopplyste bilder som gjør Slettas kropp til en emosjonelt megetsigende silhuett. Og når kroppen hans først fremtrer som midtpunktet, opplyst og aktiv, så fremstår han egentlig ikke så aktiv og dominerende. Han er en liten del av verden, tilbaketrukket, ikke en som «kontrollerer scenen».

Med fare for å bli for naiv i språket, kan vi kanskje si at det er en naturlig, ikke-konstruert, original menneskelighet som står i fokus i filmen. Vannstrømmer blir minst like viktige for personportrettet som Slettas ansikt. Naturen blir metaforisk virkningsfull uten å bli omformet til fastfryste, konvensjonelle symboler: Vann som strømmer i to motsatte retninger, eller et tynt blad som standhaftig reiser seg hver gang vinden forlater det, blir åpne – megetsigende eller tomme – bilder for oss.

Portrett av oss. Det blir opp til hver betrakter å avgjøre i hvilken grad disse bildene bare oppleves som avbildninger av natur, og i hvilken grad de også oppleves som billedgjøringer av eksistensielle erfaringer – og nettopp dette blir et tema i filmen. Via en fortellerstemme spør Utkilen oss om vi gjenkjenner oss selv i bildene. I bildet av det tynne bladet som motstår vinden, fjerner han plutselig bladet og (lyden av) vinden, slik at det eneste som står igjen er bakgrunnen – et hvitt, statisk tomrom – og han spør oss undrende: «Eller er dette mer representativt for deg?»

Slike metagrep lar dette bli en slags portrettdokumentar om oss så vel som musikeren Sletta og filmskaperen Utkilen; en humørfylt ransakende, delvis ertende konfrontasjon med vår egen opplevelse av film, bilder og oss selv.

«Hvorfor er Arvid Sletta så viktig for meg?» spør Utkilen, og finner svaret i at han uttrykker en ureduserbar egenartethet som ikke passer inn i typiske kulturelle mønstre og idealer for hvordan vi bør være. I kraft av denne grunnholdningen skaper han en formalt leken, portrettmessig utforskende og emosjonelt åpen film som ikke lett kan settes i bås, og som stiller noen grunnleggende spørsmål ved filmatiske representasjonskonvensjoner så vel som de «normale» forbindelsene vi ofte lever i.

I Statement Too er det naturen som dominerer. Ikke en umenneskelig natur, men naturen som mennesket er en del av.

Noen ganger må vi kaste oss ut av kommunikasjonens etikette for å formidle vår egen intuisjon – og ikke bare en lett kommuniserbar forståelse av det som skal portretteres. Og dette gjør Utkilen i Statement Too. Filmen omfavner, med en slags beskjeden iver, en originalitet som har sitt utspring i det å uttrykke en selv, snarere enn en originalitet som stammer fra tillært og fremkalkulert kreativitet.

Statement Too uttrykker derigjennom en genuin «annerledeshet» – som strekker seg helt til et distribusjonsspørsmål. Dens idiosynkratiske bilder bør oppleves på et stort kinolerret, og det er ikke uproblematisk å se filmen som en del av en appserie på et nettbrett. Samtidig er NFIs formidling et viktig ledd i en større tilgjengeliggjøring av unike filmer som dette – som ofte sliter med å komme ut til publikum. Med sin spilletid på 36 minutter har Statement Too dessuten vanskelige kår på kinoarenaer – da den lett kan bli for lang for kortfilmfestivaler og for kort for langfilmfestivaler.

Arvid Sletta finner ikke den riktige tonearten, men han finner sin egen, og Utkilen hyller ham for det, gjenkjenner seg i det, uttrykker det i sin egen originalitet, og spør oss om vi kan føle med dette. Og derigjennom får vi – til tross for at filmen er et personportrett – ikke et klassisk uttrykk for individualisme eller en feiring av vinneren eller eneren, men et slags økologisk perspektiv på livet, som innebefatter at vi tør å falle utenfor samfunnets kulturbur ved å følge vår tonedøve intuisjon.

Se nfi.no for å kjøpe samleboksen.

---
DEL