Tomrommet etter far


FEDRESAVN: Sibylle Lacan, datter av psykiater og psykoanalytiker Jacques Lacan, forteller om en sår farsrelasjon i denne korte, men sterke memoaren.

Ciftci er journalist og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 9. juli 2020
       
A Father (2019)

I A Father forteller Sibylle Lacan (1940–2013) om forholdet til en fraværende far, den berømte franske psykoanalytikeren Jacques Lacan (1901–1981). Faren forlot familien, moren Marie-Louise Blondin, søsteren Caroline og broren Thibaut samt Sibylle, til fordel for den nye partneren Sylvia Bataille (forfatteren Georges Batailles ekskone) og sin andre datter Judith (1941–2017). I offentligheten var Judith hans eneste datter, til tross for at hun ikke bar etternavnet hans, siden foreldrene ikke var lovlig skilt fra sine respektive forhenværende da hun ble født.

Tomrommet etter far

Boken åpner med setningen «Da jeg ble født, var faren min allerede ikke der lenger.» Under oppveksten i Rue Jadi visste Sibylle at hun hadde en far, men at det var en far som ikke alltid var der. For henne og søsknene var moren alt: omsorg, kjærlighet, trygghet og autoritet. Men hun kunne likevel ikke fylle tomrommet etter faren, som gradvis vokste i Sibylle. Savnet etter en tilstedeværende far preget hele hennes liv.

Moren kunne ikke fylle tomrommet etter farens fravær.

Hun skriver at «han var en periodisk far, en far i fragmenter», en mann som kom og gikk. På samme måte er A Father fortalt i fragmenter, der Sibylle beskriver korte situasjoner med en far som aldri er ordentlig til stede. Mange av situasjonene er kun beskrevet med et par setninger og oppleves som ufullendte av meg som leser. Jeg blir nysgjerrig på mer, og leser side etter side uten å få dette behovet mitt oppfylt, akkurat som Sibylle, som stadig og uten hell forsøkte å komme tettere innpå den flyktige faren.

Relasjonen vises i tomrommene

Den lille boken virker først som en komprimert versjon av Sibylles virkelighet – jeg ønsker i hvert fall å tro det. Men tomrommene og mangelen av ord på begge sider beskriver smerten hennes og er betegnende for relasjonen hun har til faren.

Når Sibylle trengte penger, pleide hun å møte faren – ofte på dyre restauranter. Det første han sa til henne da, var alltid: «Hva vil du ha?»
Hun svarte at hun først og fremst ville se ham, snakke med ham , men han ønsket aldri å snakke om privatlivet sitt med henne og opptrådte derfor upersonlig, med en tydelig emosjonell distanse.

Kun to ganger i hele sitt liv så hun faren gråte: først da han fortalte familien at filosofen Maurice Merleau-Ponty var gått bort, og så da hun mistet søsteren sin, Caroline.

Forsoning etter farens død

Da faren døde, hadde ikke Sibylle sett ham på over to år. I denne perioden hørte hun ingenting fra ham. Hun pleide alltid å være den som tok initiativet til å møtes, men da hun sluttet å spørre om penger, siden hun klarte seg på egen hånd, opphørte også kontakten mellom dem.

Hun ble forsonet med faren først flere år etter hans bortgang da hun besøkte graven hans og «la hånden på den iskalde steinen til den brant. Forsoning av kropper, forsoning av sjeler. Det var magisk. Endelig var jeg sammen med ham. Kjære pappa, jeg elsker deg. Du er faren min. Han må ha hørt meg».

pixabay

Hva er egentlig en far?

Denne boken vekker mange spørsmål rundt farsrollen: Hva er egentlig en far? Er det en som alltid er der for deg? Er det en du kan dele alt med og som deler alt med deg? Eller er faren din den som var med på å skape deg og som du alltid bevarer i hjertet, uansett hva, og vice versa? Jeg kan kjenne meg igjen i den siste varianten.

Ingenting kan ødelegge den biologiske og familiære forbindelsen man deler.

I likhet med Sibylle vokste jeg opp med en far som var emosjonelt distansert og delte lite av sitt indre liv med meg. Likevel elsket jeg ham mens han levde, og enda mer (dessverre) etter hans nylige bortgang, mest på grunn av sorgen over det vi aldri fikk delt. Jeg vet at han elsket meg like mye som jeg elsket ham, selv om vi aldri sa det til hverandre.

Min erfaring forteller meg at selv om man ikke er sammen med faren sin hele tiden og kanskje ikke kjenner ham så godt på det personlige plan, vil ingenting kunne ødelegge den biologiske og familiære forbindelsen man deler. Denne forbindelsen, eller kjærligheten, som jeg ønsker å kalle det, eksisterer på et eller annet nivå, på både godt og vondt, i nærvær og fravær.