Tolv år med propaganda-krig om Irak

Siden forrige Gulf-krig, i 1991, har det foregått en tolv år lang propagandakrig.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I januar 1991 grep 26 land under ledelse av USA inn mot Irak. Som andre vestlige land, var også Frankrike med på å yte sin skjerv. Til og med flere arabiske land sendte soldater. Men George Bush den eldre avsluttet kampene uten å ha styrtet regimet.

Tolv år senere har George W. Bush den yngre bestemt seg for å bli ferdig med den irakiske diktatoren. Men det er få regjeringer, selv blant Washingtons allierte, som er rede til å sette inn militære styrker i denne operasjonen. I tillegg er motstanden i opinionen massiv mot et slikt eventyr, og ingen bevis støtter anklagene fra Washington mot Bagdad. Selv i USA er folk mer og mer skeptiske…

Den internasjonale avvisningen av viljen til verdensherredømme i Det Hvite hus er ennå ikke svekket av Washingtons propagandamaskin. Under dekke av å gi «informasjon,» driver alle regjeringer nå og da med desinformasjon. Manipulering av informasjon blir gangbar mynt i krigstider, når alt er tillatt for å mobilisere befolkningen.

Desinformasjon har sine egne regler. Før selve krisen, blir konflikten satt på spissen. Fiendestaten blir diabolisert og statssjefen blir presentert som tvers igjennom ondsinnet, for eksempel som «psykopat,» «kommunist» eller «nazist.» En rekke ledere, som den iranske statsministeren fra 1950-tallet, Mossadeq (som gjorde seg skyldig i å nasjonalisere landets olje og dermed ble offer for et statskupp initiert av CIA i 1953), Saddam Hussein i Irak, Nasser i Egypt, Kadhafi i Libya og Yasser Arafat, er alle blitt smykket med slike lite elskverdige betegnelser. Presidenten i det bathistiske Irak – en tidligere respektert alliert av blant annet USA og Frankrike – er plutselig forvandlet til en «ny Hitler.»

De som protesterer, som ikke vil bøye seg for propagandaen men som støtter en diplomatisk løsning, blir sammenlignet med de vestlige lederne som inngikk München-forliket med Hitler, eller i beste fall kalt naive. På denne måten blir debatten stoppet før den kommer i gang.

Endte med skandale

Siden annen verdenskrig er det aldri blitt brukt så store ressurser for å forberede opinionen på en militær konfrontasjon. Som verdens leder innen teknologi og informasjon, har USA vist at de behersker denne kunsten til minste detalj. Fra en rekke «informasjonskontorer» innen administrasjonen, fra Det Hvite Hus til Pentagon via CIA og utenriksdepartementet, har høyt betalte reklamekonsulenter arbeidet med å vinne opinionen for strategien til George W. Bush.

Men dette arbeidet har ikke vært problemfritt. Det endte i en ren skandale i februar 2002, da det gjennom en lekkasje ble kjent at Pentagon i aller største hemmelighet hadde opprettet et kontor for strategisk innflytelse hvis mål var å desinformere opinionen ved å bruke ikke-amerikanske telegrambyråer som Agence France Presse og Reuters. Konfrontert med det ramaskriket dette skapte, ble forsvarsminister Donald Rumsfeld nødt til å beklage det inntrufne og fortelle at «renkesmia» ville bli stengt. Noe som ikke hindret ham i å gjenåpne den under det anonyme navnet Kontoret for spesialplaner.

Undring og motstand

I første omgang har den kraftige dosen med løgner ikke ført fram. For sjelden har et krigsprosjekt ført til så mye undring og motstand. Aldri har USAs europeiske allierte vært så reserverte overfor USA. Aldri har de arabiske statene vært så forenet, i alle fall offisielt, i å fordømme en aksjon som tross alt er rettet mot å befri dem fra Saddam Hussein – en statssjef som de fleste av dem frykter og misliker.

Kommer denne merkelige enigheten av den anti- amerikanske bølgen som nå skyller over verden? Uten tvil. Men det er ikke den viktigste årsaken, noe vi ser av utviklingen i USA selv. Amerikanerne ble traumatisert av anslagene i New York og Washington, og fulgte presidenten da han to måneder senere satte i gang korstoget mot Irak.

Men senere har meningsmålingene vist at støtten til en krig bare synker. I desember 2002 var 68 prosent av amerikanerne mot krig så lenge sikkerhetsrådet ikke ga grønt lys. Og enda viktigere: 72 prosent av amerikanerne mener at regjeringen deres ikke har lagt «tilstrekkelige bevis» på bordet for å rettferdiggjøre en krig mot Irak. De tror altså ikke lenger på president Bush når han gjentar og forsikrer at «den irakiske trusselen» er «alvorlig» og «overhengende.»

Den stilltiende eller uttrykte motstanden mot krigen, fra blant annet høyere offiserer i Pentagon og utenriksdepartementet, viser at opinionen ikke lenger følger presidenten. Varen er for øyeblikket ikke salgbar.

Forsøkene på å trekke Irak inn i terrorangrepene 11. september 2001, og mer generelt i internasjonal terrorisme, har åpenbart vært mislykket. President Bush møtte også kategoriske dementier fra den internasjonale atomenergikommisjonen (AIEA) og CIA da han forsikret at Irak innen et halvt år kunne produsere atomstridshoder, og at landet allerede hadde droner (pilotløse fly). Anklagene mot Bagdad i forbindelse med brevforsendelser med miltbrannsmitte til kjente personer og bedrifter, viste seg også å være grunnløse. Og enda mer pinlig: En undersøkelse viste ved et tilfelle at den aktuelle miltbrannbakterien, på samme måte som de biologiske våpnene, var produsert i stor stil i USA.

Ikke overlevert bevis

Mistroen er skapt av påstanden om at Irak har masseødeleggelsesvåpen. Og særlig fordi Washington til nå har nektet å overlevere det minste bevis, ikke bare til sikkerhetsrådet, men også til FNs våpeninspektører, samtidig som USA har forkastet enhver invitasjon fra Bagdad om å drive egen etterforskning gjennom CIA-agenter. Uttalte ikke Donald Rumsfeld, uten å le, at «hvis det ikke fins bevis, så beviser ikke det at det ikke fins masseødeleggelsesvåpen?»

Troverdigheten til forsvarsministeren blir heller ikke styrket av at onde tunger nå minner ham om at han, på tross av det han selv sier; (men med dekning i Pentagons arkiver) var mannen bak det irakisk-amerikanske samarbeidet under Iran-Irak-krigen på begynnelsen av 1980-tallet. Dette samarbeidet førte også til salget av de kjemiske våpnene som Saddam Hussein brukte til gassangrep på iranske styrker og kurderne i Irak.

George W. Bush’ mer engleaktige argumenter har heller ikke slått igjennom. Man må være fullstendig dement for å tro presidenten når han forsikrer at ett av hans viktigste mål er å frigjøre det irakiske folket fra tyrannen og innføre demokrati i Mesopotamia. De som husker den lange rekken av diktaturer som Washington støtter eller har støttet de seneste tiårene, ser at dette er rent hykleri.

Selv den amerikanske opinionen, som vanligvis tror på landets Messias-rolle i verden, begynner å stille seg spørsmål. Hvorfor ofre «våre gutter» for å påta seg det irakiske folks oppgave? Hvorfor fjerne Saddam Husseins regime, og ikke det langt blodigere regimet til Kim Jong-il, presidenten i Nord-Korea, som i tillegg har skaffet seg kjernefysiske sprenghoder og langdistanseraketter?

Skjulte temaer

Desinformasjonen kan også skjules i det som ikke blir sagt. At amerikanske ledere ikke sier noe om sine økonomiske og geopolitiske planer er i seg selv talende. I det som sies offentlig, finner man ingenting om hva USA kan tjene på at Irak blir en amerikansk satellittstat, ingenting om landets oljereserver som er de nest største i verden etter Saudi-Arabia, ingenting om landets betydning og innflytelse i Golfen, ingenting om de enorme gjenoppbyggingsoppdragene som amerikansk industri lett vil kunne skaffe seg av en «demokratisk» regjering, ingenting om utvidelsen og konsolideringen av det amerikanske hegemoniet i Midtøsten, ingenting om den forutsigbare styrkingen av Israels strategiske betydning overfor araberverdenen, som vil bli svekket og underlagt «pax americana.»

Disse betraktningene blir holdt hemmelige av de fleste amerikanske medier, og den amerikanske opinionen merker seg bare de tekniske og underordnete aspektene ved den planlagte krigen.

På tross av dette, er det enkelt å ta rede på den skjulte baksiden av den amerikanske strategien ved å se på dokumentene til stiftelsen Project for a New American Century som Bush er et trofast ekko av. To av stiftelsens studier, fra juni 1997 og september 2000, definerer de ideologiske, politiske, militære og økonomiske fundamentene for USAs utenrikspolitikk.

Bak disse studiene, som er utarbeidet av en falanks bestående av nykonservative og representanter for det militærindustrielle komplekset, står viktige personer i den nåværende administrasjonen: visepresident Richard Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, statssekretær i forsvarsdepartementet Paul Wolfowitz, presidentens bror Jeb Bush, Richard Perle, presidenten i det innflytelsesrike rådet for forsvarspolitikk i forsvarsdepartementet… For bare å nevne noen.

Det uttalte målet for dem som står bak studiene, er å sikre USAs «planetære hegemoni,» og da særlig ved å hindre enhver annen industrimakt i å spille noen som helst rolle på den internasjonale eller regionale scenen. Man anbefaler en unilateralistisk politikk, på samme måte som preventiv krigføring, for å forsvare USAs «verdier og interesser.» FN blir framstilt som «et forum for venstreradikale, antisionister og antiimperialister,» og som man bare bør bruke hvis organisasjonen støtter USAs politikk.

Irak-problemet blir utelukkende behandlet ut fra USAs strategiske interesser. Man snakker verken om diktaturet i Bagdad, bruddene på menneskerettighetene, masseødeleggelsesvåpen eller terroristiske manøvrer. Utelukkende om nødvendigheten av å opprettholde de amerikanske basene i Golfen i det uendelige, «enten Saddam Hussein sitter ved makten eller ikke.» De sender også ut et varsku: «Verdens eneste supermakt» risikerer å ikke oppfylle sin historiske rolle, hvis den ikke griper de «sjansene» som byr seg.

Denne anvisningen ble satt ut i livet etter anslagene mot New York og Washington i september 2001 – en «sjanse,» hvis man kan si det slik, som falt ned fra himmelen.

Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique

---
DEL

Legg igjen et svar