Tolkning og fordom

Dramatiseringene av vår store nasjonale tragedie står i kø. Hvorfor er det mer sensitivt at en utlending forvalter 22. juliberetningen enn en av våre egne filmskapere?

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.02.2018

Netflix lager film om 22. juli i Oslo, og det koker til tross for desemberkulde. Ambivalensen overfor en kommersiell, internasjonal versjon av terrorhendelsen er betydelig. Størrelsen på underskriftskampanjen mot Paul Greengrass’ kommende film Norway sier sitt.

Ja, for mange er det er for tidlig. Samtidig står dramatiseringene av vår store nasjonale tragedie i kø. NRK er i gang med sin tv-serie, Erik Poppe med sin spillefilm og en ny dokumentar samt et kunstfilmprosjekt er på trappene.

Hvorfor kjennes det mer sårbart at en utlending forvalter 22. juliberetningen enn at en nordmann gjør det? Norsk Filminstitutt inviterer til masterclass med regissør Greengrass – de har klart å kapre ham midt i hektiske filmopptak. Et sjeldent skup – og en gyllen mulighet til å finne ut mer om det omdiskuterte prosjektet. Men ikke bare for oss som hører på; Greengrass selv viser seg også å få noe spesielt ut av seansen.

En Utøya-overlevende snakker om behovet for å fortelle om 22. juli fra en annen vinkel enn fugleperspektivet.

En av oss. Cinematekets største kinosal er stappfull av forventningsfulle tilskuere – fortrinnsvis yngre menn. Briten Greengrass er kjent for sitt bidrag til Jason Bourne-serien, men min beundring skyldes det tidlige mesterverket Bloody Sunday, om nedslaktningen av 28 irske demonstranter under den nordirske konflikten. Det er imidlertid lenge siden Greengrass lagde denne filmiske perlen, og skepsisen har meldt seg med full styrke hva gjelder Greengrass’ 22. juli-filmatisering. Snubletrådene er mange, og regissøren så tydelig ikke en av oss, selv om Åsne Seierstads bok med samme tittel er utgangspunktet for britens filmatisering. Der Poppes film utelater gjerningsmannen, går Greengrass helt motsatt vei – og i rollen som gjerningsmannen har han hentet inn den farlig karismatiske og empatiske Anders Danielsen Lie. Ja – godt drama er avhengig av en drivende god antagonist, men Danielsen Lies dyktighet og magnetisme kan fort komme til å forføre.

Uvel av egne løpske fordommer vurderer jeg å forlate seansen, akkurat idet Greengrass kommer fykende fra filmsettet og snubler stygt i nederste trinn. Salen holder pusten de millisekundene det tar før han stabler seg på bena. Den røslige karen med viltert grått hår unnskylder seg spontant for opptrinnet og vinner empatipoeng fra salen, inkludert meg.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer