Tolkning og fordom

Dramatiseringene av vår store nasjonale tragedie står i kø. Hvorfor er det mer sensitivt at en utlending forvalter 22. juliberetningen enn en av våre egne filmskapere?

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Netflix lager film om 22. juli i Oslo, og det koker til tross for desemberkulde. Ambivalensen overfor en kommersiell, internasjonal versjon av terrorhendelsen er betydelig. Størrelsen på underskriftskampanjen mot Paul Greengrass’ kommende film Norway sier sitt.

Ja, for mange er det er for tidlig. Samtidig står dramatiseringene av vår store nasjonale tragedie i kø. NRK er i gang med sin tv-serie, Erik Poppe med sin spillefilm og en ny dokumentar samt et kunstfilmprosjekt er på trappene.

Hvorfor kjennes det mer sårbart at en utlending forvalter 22. juliberetningen enn at en nordmann gjør det? Norsk Filminstitutt inviterer til masterclass med regissør Greengrass – de har klart å kapre ham midt i hektiske filmopptak. Et sjeldent skup – og en gyllen mulighet til å finne ut mer om det omdiskuterte prosjektet. Men ikke bare for oss som hører på; Greengrass selv viser seg også å få noe spesielt ut av seansen.

En Utøya-overlevende snakker om behovet for å fortelle om 22. juli fra en annen vinkel enn fugleperspektivet.

En av oss. Cinematekets største kinosal er stappfull av forventningsfulle tilskuere – fortrinnsvis yngre menn. Briten Greengrass er kjent for sitt bidrag til Jason Bourne-serien, men min beundring skyldes det tidlige mesterverket Bloody Sunday, om nedslaktningen av 28 irske demonstranter under den nordirske konflikten. Det er imidlertid lenge siden Greengrass lagde denne filmiske perlen, og skepsisen har meldt seg med full styrke hva gjelder Greengrass’ 22. juli-filmatisering. Snubletrådene er mange, og regissøren så tydelig ikke en av oss, selv om Åsne Seierstads bok med samme tittel er utgangspunktet for britens filmatisering. Der Poppes film utelater gjerningsmannen, går Greengrass helt motsatt vei – og i rollen som gjerningsmannen har han hentet inn den farlig karismatiske og empatiske Anders Danielsen Lie. Ja – godt drama er avhengig av en drivende god antagonist, men Danielsen Lies dyktighet og magnetisme kan fort komme til å forføre.

Uvel av egne løpske fordommer vurderer jeg å forlate seansen, akkurat idet Greengrass kommer fykende fra filmsettet og snubler stygt i nederste trinn. Salen holder pusten de millisekundene det tar før han stabler seg på bena. Den røslige karen med viltert grått hår unnskylder seg spontant for opptrinnet og vinner empatipoeng fra salen, inkludert meg.

Stemningen er satt. Nedin Mutic fra FilmLab loser oss suverent gjennom Greengrass’ lange og mangfoldige filmkarriere. Det er imidlertid ikke merittlisten som imponerer, men hva Greengrass som mangeårig dokumentarist i konfliktområder vektlegger i sitt arbeid; hans insisterende sannhetssøken og erfaringene han tar med seg inn i spillefilmen. Greengrass forteller blant annet om sjokket ved å møte en jevnaldrende IRA-gutt som hadde skutt mange på kloss hold. Hvordan var det mulig, deres like bakgrunn tatt i betraktning; når de hadde hørt på den samme musikken, sett de samme tv-programmene i oppveksten?

Film for fred. Familiefaren og humanisten Greengrass forteller hvordan frykten har krøpet inn i familiediskusjonene med barna: Brexit, høyreekstremismens fremrykning i det politiske landskapet, terrorhendelsene som trekker mørket over oss. Bortsett fra 22. juli, mener Greengrass, som insisterer på at 22. juli er usedvanlig fordi terroren denne dagen på mange måter ender med håp. Og nettopp derfor er det så viktig for ham å formidle historien bredt.

Regissøren forteller oppglødd om hvordan Bloody Sunday ble en del av fredsprosessen mellom det britiske styret og Irland – hvordan det å komme frem til en felles historie var nødvendig for å kunne bygge fred og en fremtid sammen. De ulike partene i konflikten utarbeidet gjenfortellingen om tragedien i fellesskap, blant annet ved å undersøke de fysiske fakta. Hvor gripende og surrealistisk er det ikke at fiender har bygget bro til hverandre gjennom å skape film sammen?

Mangfold. Fem uker etter Greengrass’ opptreden står en Utøya-overlevende i samme kinosal og snakker om behovet for å fortelle 22. juli-historien fra en annen vinkel enn fugleperspektivet. Om hvordan rollen som konsulent på Erik Poppes film kan gi henne et verktøy til nettopp dette. Hun trenger forståelse for sin opplevelse – og å skildre hendelsen tett og nært; at historien om Utøya blir mer som hennes egen.

Norge er i ferd med å få et mangfold i beretningen om 22. juli. Dokumentaristen Greengrass kjenner viktigheten av å spisse fortellerståstedet. Han forteller at han i flykapringshistorien United 93 identifiserer seg med passasjeren som ikke har muligheten til å slippe unna, og ser hele situasjonen med et fly på avveie som en metafor på tilstanden verden befinner seg i.

Greengrass’ metode er undersøkende og faktabasert – ifølge ham er det dette som gir tilgang til sannhet. Ofte er det en stor divergens mellom hva man tenker er sannsynlig og virkeligheten slik den er, forteller han oppglødd, og bruker United 93 som eksempel – filmen baserer seg på historien om det av flyene som ikke nådde målet 11. september 2001. Mange mente at cateringtrallen ble brukt som rambukk for å nå flykaprerne i cockpiten, men ved testing og samtaler med flypersonell viste trallen seg å være svært tung å manøvrere og derav totalt uegnet.

Den farlig karismatiske og empatiske Anders Danielsen Lie kan fort komme til å forføre i rollen som gjerningsmannen / AFP PHOTO / LOIC VENANCE

Rom til refleksjon. Greengrass’ oppriktige engasjement og rike kunnskaper griper publikum. Samtidig ligger lojaliteten min lokalt. Vil britens 22. juliberetning slå i hjel de norske historiene? Har vi gitt fra oss både penger – via incentivordningen – og muligheten til å prege førsteinntrykket av traumet til det internasjonale publikum? Det er umulig å si. Kappløpet om hvem som når de norske tilskuerne først, er imidlertid vunnet: Poppes film har premiere på norske kinoer allerede 9. mars 2018.

Men møtet med Greengrass gir rom for ettertanke – på det å se på begrensninger som muligheter i søkenen etter sannhet; på det å tro at man kan gjøre en forskjell. Bloody Sunday-regissøren girer seg også opp ved å dele sin filosofi og metode. Dagen etter er det ramaskrik i pressen: Greengrass har plassert en hvit varevogn foran regjeringsbygget. Dette var ikke avtalt, ifølge tabloidpressen. Samtalen om hendelsers ubestridelige fakta har tydeligvis fått Greengrass til å gå lenger enn han først hadde tenkt. Der fikk vi også svaret på hvorfor en internasjonal mesterregissør tar seg tid til å møte det norske publikum midt i opptaksperioden: Det er vi som har gitt ham en terrorfortelling som slutter med håp. Kanskje må man komme utenfra for å gripe fatt i denne unike siden av saken.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.