Tolkning og fordom

Dramatiseringene av vår store nasjonale tragedie står i kø. Hvorfor er det mer sensitivt at en utlending forvalter 22. juliberetningen enn en av våre egne filmskapere?

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Netflix lager film om 22. juli i Oslo, og det koker til tross for desemberkulde. Ambivalensen overfor en kommersiell, internasjonal versjon av terrorhendelsen er betydelig. Størrelsen på underskriftskampanjen mot Paul Greengrass’ kommende film Norway sier sitt.

Ja, for mange er det er for tidlig. Samtidig står dramatiseringene av vår store nasjonale tragedie i kø. NRK er i gang med sin tv-serie, Erik Poppe med sin spillefilm og en ny dokumentar samt et kunstfilmprosjekt er på trappene.

Hvorfor kjennes det mer sårbart at en utlending forvalter 22. juliberetningen enn at en nordmann gjør det? Norsk Filminstitutt inviterer til masterclass med regissør Greengrass – de har klart å kapre ham midt i hektiske filmopptak. Et sjeldent skup – og en gyllen mulighet til å finne ut mer om det omdiskuterte prosjektet. Men ikke bare for oss som hører på; Greengrass selv viser seg også å få noe spesielt ut av seansen.

En Utøya-overlevende snakker om behovet for å fortelle om 22. juli fra en annen vinkel enn fugleperspektivet.

En av oss. Cinematekets største kinosal er stappfull av forventningsfulle tilskuere – fortrinnsvis yngre menn. Briten Greengrass er kjent for sitt bidrag til Jason Bourne-serien, men min beundring skyldes det tidlige mesterverket Bloody Sunday, om nedslaktningen av 28 irske demonstranter under den nordirske konflikten. Det er imidlertid lenge siden Greengrass lagde denne filmiske perlen, og skepsisen har meldt seg med full styrke hva gjelder Greengrass’ 22. juli-filmatisering. Snubletrådene er mange, og regissøren så tydelig ikke en av oss, selv om Åsne Seierstads bok med samme tittel er utgangspunktet for britens filmatisering. Der Poppes film utelater gjerningsmannen, går Greengrass helt motsatt vei – og i rollen som gjerningsmannen har han hentet inn den farlig karismatiske og empatiske Anders Danielsen Lie. Ja – godt drama er avhengig av en drivende god antagonist, men Danielsen Lies dyktighet og magnetisme kan fort komme til å forføre.

Uvel av egne løpske fordommer vurderer jeg å forlate seansen, akkurat idet Greengrass kommer fykende fra filmsettet og snubler stygt i nederste trinn. Salen holder pusten de millisekundene det tar før han stabler seg på bena. Den røslige karen med viltert grått hår unnskylder seg spontant for opptrinnet og vinner empatipoeng fra salen, inkludert meg.

Stemningen er satt. Nedin Mutic fra FilmLab loser oss suverent gjennom Greengrass’ lange og mangfoldige filmkarriere. Det er imidlertid ikke merittlisten som imponerer, men hva Greengrass som mangeårig dokumentarist i konfliktområder vektlegger i sitt arbeid; hans insisterende sannhetssøken og erfaringene han tar med seg inn i spillefilmen. Greengrass forteller blant annet om sjokket ved å møte en jevnaldrende IRA-gutt som hadde skutt mange på kloss hold. Hvordan var det mulig, deres like bakgrunn tatt i betraktning; når de hadde hørt på den samme musikken, sett de samme tv-programmene i oppveksten?

Film for fred. Familiefaren og humanisten Greengrass forteller hvordan frykten har krøpet inn i familiediskusjonene med barna: Brexit, høyreekstremismens fremrykning i det politiske landskapet, terrorhendelsene som trekker mørket over oss. Bortsett fra 22. juli, mener Greengrass, som insisterer på at 22. juli er usedvanlig fordi terroren denne dagen på mange måter ender med håp. Og nettopp derfor er det så viktig for ham å formidle historien bredt.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here