Toleranse og pluralisme

– Edward Said ville spre definisjonsmakten. Det må stå sentralt i en kulturradikalisme for det 21. århundre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Ja, jeg vil kalle meg kulturradikal, sier Thomas Hylland Eriksen.

Og den kulturradikale kampen er ikke vunnet, mener han.

Dog må tradisjonen fra Georg Brandes og mellomkrigstidens trekløver bestående av Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland fornyes, ifølge professoren. Skal vi tro ham, er historiesynet de la til grunn foreldet.

– Ideen om fremskrittet, om at historien har en retning, har ikke lenger livets rett. Like lite som at alt var bedre før, går det an å si at samfunnsutviklingen går i en bestemt retning.

Dessuten er kampen for en friere seksualmoral vunnet. «Papirløse ekteskap» blir akseptert av de aller fleste, abortmotstanderne er få og svake, og religionen har løsnet grepet på menneskene. Men det betyr ikke at kulturradikalismen har seiret på alle fronter og at den bør gå i allianse med kapitalismen.

– En kritisk holdning

– Likhetstanken er venstresidens største tanke. Men det er en forskjell på likhet og likeverd. Skillet mellom en politisk, en kulturell og en økonomisk samfunnssfære kan være nyttig å ha med seg i denne sammenhengen. Innen politikken og økonomien er like muligheter og rettigheter av det gode. Men innen kulturlivet er det toleranse og pluralisme som gjelder, sier professoren

Og det er særlig dette han vil bygge videre på i et nytt kulturradikalt prosjekt.

– Men en kulturradikal venstreside må også ta inn over seg at den sosialdemokratiske velferdsstaten har noen negative trekk. Den virker i visse henseender sentraliserende og avmektiggjørende. I motstanden mot dette går det en linje tilbake til den opprinnelige kulturradikalismens antikonformisme.

– Så la oss sette i gang, da. Hva er kjernen i din kulturradikalisme? Hva bør legges til tradisjonen dersom den skal fornyes?

– Kjernepunktet er en kritisk holdning som heller ikke skygger unna for selvransakelse. Den postkoloniale tenkningen representerer den beste kilden til dette i dag.

– I linje fra Edward Saids tekning da, kanskje, med klassikeren Orientalismen som et godt eksempel på metode og tanke?

– Ja, absolutt. Edward Said var opptatt av den symbolske siden av saken – det vi kaller symbolsk makt eller definisjonsmakt. Av makten til å definere verden på vegne av andre. Prosjektet handler om å sette spørsmålstegn ved etablerte definisjoner om hvordan verden er skrudd sammen: Hvem er synlige og hvem blir usynliggjort? Hvor mye er andre mennesker verdt, og hvordan blir beskrivelsen av verden farget av erfaringer og ståsted?

Hylland Eriksen mener forskningen om minoriteter gir et godt eksempel på at problemet eksisterer også i dag.

– Det handler om å anerkjenne kulturell kompleksitet, sier han.

I vestlige land er vi svært opptatt av integreringsproblematikken, men glemmer ofte den transnasjonale virkeligheten immigrantene befinner seg innenfor. Interessen for avsenderlandene er minimal, forklarer sosialantropologen.

– Da blir definisjonsmakten liggende hos forskerne, og til syvende og sist den norske stat som finansierer denne forskningen. Ikke hos minoritetene.

Dermed:

– Det må være en kulturradikal hovedoppgave å forskyve definisjonsmakten. Vi må desentralisere den, og ta inn over oss en pluralistisk holdning til sannhet. Hva vi ser er langt på vei avhengig av hvor vi kommer fra.

Monopolitisk trøbbel

En konkret utfordring er å reise kritiske spørsmål om nasjonsideene våre, mener Hylland Eriksen.

– Å være monopolitisk er å be om trøbbel – det er selvmord og i uttakt med vår tid. Som blant annet Knut Kjeldstadli har vist i Norsk innvandringshistorie kan ikke norskhet betraktes som noe entydig og uforanderlig, sier han, før han fortsetter:

– Men dette dreier seg ikke bare om norskhet og om innvandring. En kulturradikalisme for det 21. århundre må handle om toleranse og mangfold når det gjelder spørsmålet om hva som er veien til det gode liv. Den nye kulturradikalismen må være åpen for en rekke former for annerledeshet, ja den må til og med være åpen for livsholdninger 1930- og 1950-tallets kulturradikalere kjempet innbitt imot. Det finnes hjemmeværende kvinner som blir kritisert av feminister fordi de «lar seg undertrykke». Men det er det ikke sikkert de gjør. Man skal ikke trenge å forsvare at man for eksempel liker Wagner, eller er kristen. Det kulturradikalismen kjemper mot er tendensen til å generalisere og gjøre sine verdier til allmenne normer. Det er den fundamentale forskjellen mellom kulturradikaleren og en mann som Dagfinn Høybråten. Det finnes kulturradikalere som deler hans livsstil, og kanskje hans verdier, men de påberoper seg ikke et allmenngyldig prosjekt som skal presses på andre. Snarere er det siviliserende å bli konfrontert med annerledeshet. Det trigger selvrefleksjonen og åpner for selvransakelse fordi ens eget livsprosjekt og ens egne verdier settes i relieff.

– Men innebærer ikke dette en fare for moralsk relativisme? Finnes det ikke noen absolutter som man må stå for?

– Vel, relativismeproblemet tror jeg er oppskrytt. Jeg kjenner ingen som har mistet sine verdier ved å bli kjent med andre menneskers moralsyn. Men vi må ha en syltynn universialisme i bunnen. Vi må beholde et sett verdier som ikke er gjenstand for forhandling. Det hadde de opprinnelige kulturradikalerne, og det må også en ny kulturradikalisme ha. Men den må ikke bli overveldende.

– Hva mener du med en «syltynn universielisme»? Hva må den inneholde, og hva bør den ikke si noe om?

– I min versjon, som jeg er villig til å forsvare som universell, bygger den på en århundrelang tradisjon av vestlig rettighetstenkning, men anerkjenner at rettigheter som frihet, trygghet og demokrati kan realiseres på forskjellige måter. En slik universialisme er dessuten veldig følsom overfor tendenser til flertallsdiktatur, og det er derfor den får merkelappen «syltynn». Jeg anser hinduismen for å være et bedre utgangspunkt enn religionene fra Midtøsten i denne sammenhengen.

En hårfin men viktig skillelinje

Ved å omfavne pluralisme, akseptere immigrasjon og fordele definisjonsmakten mer demokratisk, blir ikke da den intellektuelle en nyttig idiot for den internasjonale kapitalismen, kan man spørre. Spiller man ikke på lag med Benettons «united colors» eller Nokias «connecting people»?

– For det første. Er det ikke noen som taper på økt innvandring?

– Vel, det er helt riktig at ikke alle tjener på det. EU-utvidelsen har medført at norske arbeidere kan bli utkonkurrert av polske arbeidere – og i fremtiden kanskje av folk fra fjernere strøk. Man må spørre seg selv om hvor ens solidaritet ligger: Er global utjevning viktigere en enn fortsettelse av den tradisjonelle næringsstrukturen i Norge? Jeg mener vi har en plikt til å heve blikket – i humanismens og rettferdighetens navn. Vi må være villige til å gi avkall på noe. Eric Zsiga, mannen bak popvenstredebatten i Sverige, har et poeng når han påpeker: Dersom søkkrike venstreradikale popstjerner ikke vil gi fra seg en av bilene sine for at sivilbefolkningen i Darfur skal få noen proteiner – hvordan kan de da kreve at næringslivsledere skal gjøre det? Nei, første bud til en kulturradikaler er å gå foran som et godt eksempel.

– For det andre. Kan ikke toleransen du prediker bli «spist opp» av kapitalkreftene og dermed bli fratatt sin kritiske kraft? Og bærer ikke mye av den toleransen vi utvilsomt ser i det norske samfunnet preg av å gli over i likegyldighet?

– Jo, det er noe i den nye toleransen som ligner på likegyldighet. Det kan vi også sette i forbindelse med den postmoderne ironiens tendens til ikke å ta andre folk på alvor. Men det går en hårfin og utrolig viktig skillelinje mellom liberale holdninger med refrenget «la folk gjøre som de vil» og likegyldighetens «la folk gjøre hva faen de vil». Verdinihilsmen finner man i markedets frihet til å realisere seg selv som forbruker. Ikke hos den som er opptatt av pluralisme og respekt for det som er forskjellig. Det er riktig at markedet forsøker å ekspropriere det kulturradikale prosjektet og skape noe som ligner. Det må man unngå. Samtidig må man unngå konformismen. Begge deler leder nemlig til ensretting og mindre variasjon. Det finnes distinksjoner innen populærkulturen, og det blir stadig flere av dem, men mange av kulturindustriens produkter er rettet mot veldig mange og må derfor finne et minste felles multiplum. Da får man produkter som er enkle og svelge men som har kort læringskurve. Vi bør bli flinkere til å oppsøke det litt sære og lokalpregede som gir litt motstand. Det gir pluralisme i kulturlivet.

– Bulgareren Tzvetan Todorovs tanker, slik de blant annet kommer til uttrykk i boka Hope and memory kan kanskje være nyttige når det gjelder denne doble motstanden mot konformisme på den ene siden og kapitalismens tendens til ensretting på den andre?

– Ja, langt på vei. Han peker på faren ved instrumentalisering av samfunnet. At alt skal effektiviseres og være produktivt, også innen sektorer der det ikke er ønskelig – som i helsesektoren for eksempel. Diagnosen minner om hva jeg har kalt «Rimi-samfunnet»: Det er ikke så farlig hva du selger så lenge det kan stables høyt på paller og kjøres raskt ut fra lageret. Samtidig peker han på tendensen til autoritær moralisme eller «moralsk korrekthet». Han beskriver den som en tendens som «forsøker å føre moral og politikk sammen igjen, og som fremskynder ekskluderingen av avvikere, forsterker moraliseringen og sprer en stemning av selvrettferdighet». Kulturradikalismen må kjempe på disse to frontene samtidig.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 har Todorov også hevdet at USA stadig mer ligner et autoritært regime.

– Forskjellig fra tidligere tiders totalitarisme fordi det er kledd i demokratiske fåreklær, men med mange av de samme konsekvensene, forteller Hylland Eriksen.

Han tenker blant annet på at patriotisme har ført til selvsensur i amerikanske medier. Det igjen har bevirket spredningen av desinformasjon i den amerikanske offentligheten, blant annet når det gjelder Bush’ grunnlag for å gå til krig mot Irak. Et av de mest ekstreme eksemplene er, ifølge Hylland Eriksen, en meningsmåling som nylig ble referert av BBC, som viser at over halvparten av den amerikanske befolkningen fremdeles tror at Saddam Hussein stod bak angrepene på World Trade Center.

– Assosiasjonene går til George Orwells dystopiske roman 1984. Egentlig representerer en slik ensretting og den radikale islamismen, som også gir rigide, dogmatiske og sentralistiske svar på modernitetens spørsmål, to sider av samme sak. Det er en retorikk som graviterer i retning av «den rette lære». I motsetning til dette har Europa en langt mer pluralistisk tradisjon, som ligger nærmere kulturradikalismen, sier han.

Hva kan trigge moralsk harme?

– Todorov peker også på det han kaller «splittende identitetspolitikk» som en farlig utvikling som kan bli mer betydningsfull i det 21. århundre. Er også dette noe kulturradikalismen bør ta med seg?

– Jeg mener det går et viktig skille mellom identitetspolitikk ovenfra og identitetspolitikk nedenfra. De kasteløse i India, er et eksempel på det siste. Forsterket gruppefølelse har gjort dem i stand til å kjempe mer effektivt for sine interesser. Dersom målet er å oppnå politisk eller økonomisk likhet, er identitetspolitikk nedenfra av det gode. Det blir meningsløst å beskylde de kasteløse for essensialisme. Identitetspolitikk ovenfra er derimot problematisk. Da handler det om å utelukke grupper fra samfunnet. Man får raskt en «strategisk essensialisme» som medfører det stikk motsatte av like muligheter og rettigheter, sier Hylland Eriksen.

Men.

– Når det er sagt: De tidlige kulturradikalerne tok litt for lett på fenomener som tillit, forpliktelser og fellesskapsfølelse. Noe slikt må man ha i et samfunn. Man kan kanskje si at kulturradikalismen handler om å gjøre et alvorlig forsøk på å håndtere spenningen mellom det som splitter og det som samler – uten fasitsvar, men med konkrete løsningsforslag.

– Kulturradikalismen har handlet om å bygge ned den normative kontrollen over livene våre. Slik har den vært et overskridende prosjekt. Men i dag er jo denne overskridelsen et kjennetegn ved forbrukerkulturen. Det skal mye til å trigge moralsk harme i dagens Norge. Har kulturradikalismen mistet dette overskridende potensialet?

– Da jeg jobbet i Gateavisa på 80-tallet fant vi på et redaksjonsmøte ut at det mest sjokkerende vi kunne finne på, sannsynligvis bestod i å bli kristne alle sammen. Nå tror jeg det viktigste er å unngå å stivne med et enkelt sett av holdninger og løsninger. Kulturradikalismen har også handlet om å unngå saueflokkmentaliteten. Åsne Seierstad-debatten kan i grunnen tjene som eksempel på behovet for en fornyet kulturradikalisme på dette punktet. Alle feiret Åsne til å begynne med. Så kom reaksjonene fra bokhandleren i Kabul. Plutselig ble hun – riktignok forbigående – frakjent all ære. Den kulturradikale må heller tenke slik: Dersom de fleste mener at alle arrangerte ekteskap er tvangsekteskap, må noen påpeke at det også kan være en fin ting. Og motsatt: Da folk sa at det var så «flott med innvandrernes sterke familiebånd», måtte man innvende at disse båndene begrenset den individuelle friheten. Poenget er å bryte opp en form for konformisme som raskt setter seg. Igjen er vi tilbake ved Edward Said: Kulturradikaleren må stille spørsmål ved vedtatte sannheter.

– Hvor finner man kulturradikalismen i dagens Norge? Er den forbeholdt venstresiden eller er den spredt utover det politiske spekteret? Hvorfor tror du det mangler en kulturradikal bevegelse i Norge når det fortsatt er kulturradikale kamper av betydning igjen å kjempe?

– Det er et vanskelig spørsmål. Men for å begynne et sted: Jeg tror i alle fall ikke at kulturradikalismen er forbeholdt den politiske venstresiden alene. De som går inn i sin tid, men velger å svømme mot strømmen på en offensiv, intelligent og optimistisk måte, vil fungere kulturradikalt, uavhengig av partiboka. Bekymringen er derimot aldri kulturradikal, bare konservativ.

---
DEL

Legg igjen et svar