Toget går nå!

Vil du fortelle Bush og Bondevik hva du mener om en krig mot Irak, før bombene faller, er det denne lørdagen toget går. Vær der!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg tror norske politikere, europeiske politikere og kanskje til og med enkelte amerikanske politikere er overrasket og sjokkert over hvor raskt og hvor stor krigsmotstanden har vokst i opinionen. De aller fleste av oss er enige om at Saddam Hussein er en ustabil, farlig tyrann. De færreste av oss mener at militærmakt aldri skal brukes for å stanse tyranner. Men de fleste av oss synes å være enige med Tysklands utenriksminister Joschka Fischer, som sist lørdag ga USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld klar beskjed: Vi er ikke overbevist.

  • Vi er ikke overbevist om at Iraks kapasitet for eller planer om å utvikle masseødeleggelsesvåpen er slik USA og Storbritannia forsøker å overbevise oss om.
  • Vi er ikke overbevist om at USAs motiver er av den edle sorten.
  • Vi er ikke overbevist om at alle fredelige midler for å kartlegge Iraks eventuelle masseødeleggelsesvåpen er utbrukt.
  • Vi er ikke overbevist om at våpeninspektørene ikke skal få mer tid.
  • Vi er ikke overbevist om at en krig mot Irak er nødvendig eller riktig.
  • Vi er ikke overbevist om at en krig mot Irak vil demme opp mot internasjonal terrorisme. Snarere tvert imot tror vi det er en avsporing.

Vi er derimot overbevist om at en krig mot Irak vil føre til lidelser for den irakiske sivilbefolkningen.

Vi er overbevist om at et angrep på Irak vil være i strid med FN-paktens ånd, helt uavhengig av hva slags resolusjon FNs sikkerhetsråd måtte bli enige om.

Vi er overbevist om at et angrep på Irak uten mandat fra Sikkerhetsrådet vil være en grov forbrytelse mot internasjonal rettsorden.

Vi er overbevist om at Norge og andre land uansett ikke må ta del i et angrep på Irak.

Amerikanerne og britene har ikke lagt mange pinner i kors for å overbevise oss heller. USAs utenriksminister Colin Powell oppsøkte FNs sikkerhetsråd med tegninger, lydbåndopptak og uklare satellittfotos som man ikke med beste vilje kan akseptere som «bevis». I etterkant har det blitt satt spørsmålstegn ved blant annet hvor anleggene som er satellittfotografert egentlig befinner seg. Detaljerte og nøyaktige beskrivelser gir selvsagt et dårligere show på CNN og i Sikkerhetsrådets møtesal. Men hvis amerikanerne skal bevise noen ting som helst, må de altså komme opp med opplysninger som er kontrollerbare og nøyaktige. Det har de ikke gjort.

Britene, på sin side, har lagt fram en rapport som for en stor del er avskrift av en doktorgradsavhandling av en amerikansk eksiliraker, og som ikke handler om dagens situasjon, men om situasjonen ti år tilbake i tid. Den britiske regjeringen har likevel latt som om rapporten er up to date. Det er den ikke. Men Colin Powell roser den for dens grundighet. Forfatteren av avhandlingen som ble kopiert, mener den britiske regjeringen fører folk bak lyset.

Amerikanernes og britenes lemfeldige omgang med fakta har ført til, og bør føre til, en internasjonal diplomatisk krise. Før de to regjeringene som ivrer for en krig kommer opp med skikkelig dokumentasjon for sine påstander, bør Sikkerhetsrådet rett og slett avstå fra å vedta noen ting som helst om militærbruk mot Irak. Det må kunne stilles de samme krav til briter og amerikanere, som til irakere, om samarbeid og dokumentasjon.

Krigsmotstanden i Norge og andre europeiske land er viktig. Vi skal nok ikke ha for store forhåpninger om at George W. Bush og hans regjering, eller Tony Blair, lytter til oss. Men det foregår ennå en dragkamp mellom USA/Storbritannia og deler av Europa om hva FN skal mene om en krig. Og om hva Nato skal mene og gjøre.

Tyskland og Frankrike gikk hardt ut i starten, men i hvert fall Frankrike, som er det av de to landene med vetorett i Sikkerhetsrådet, har myknet etter hvert. Mye tyder på at Frankrikes president Jaques Chirac ønsker å spille høy og mørk så lenge som mulig, før han faller inn i krigsfolden. Han minner om Carl I. Hagen under budsjettforhandlingene: Hold spenningen oppe, for pokker, så alle kan se at vi er viktige. Så blir det enighet til slutt.

Men Frankrikes regjering er i likhet med tyskerne dypt skeptiske til en krig. Derfor kommer de to landene til å holde igjen så lenge som mulig. Hvor Frankrike og Tyskland havner er imidlertid også et spørsmål om hjemlig opinion og internasjonal støtte. Hvis Gerhard Schröder og Jaques Chirac blir stående ensomme i sin skepsis, faller også deres motstand raskt.

En rekke europeiske statsledere har sluttet seg til noe så snodig som en fellesannonse i store aviser, der de støtter en hard linje mot Irak. Det øker presset på og isolasjonen av de europeiske lederne som er skeptiske til eller motsetter seg en krig.

Nettopp da er det nødvendig å vise at Chirac og Schröder har solid støtte fra befolkningen i Europa hvis de holder fast på sin motstand. Og at de vil skuffe europeerne om de gir etter.

Derfor er det uhyre viktig at antikrigsmanifestasjonene i europeiske og andre byer denne lørdagen blir massemønstringer. Ikke minst i land som Norge, som er medlem av Nato, og som har en regjering med en svært ullen holdning til spørsmålet om krig, er det avgjørende at opinionen sier fra. Så lenge Frankrike og Tyskland står imot er ikke den viktige debatten om man skal følge FN-sporet eller ikke. Spørsmålet er hvilket spor FN skal følge. Og det kan den norske regjering påvirke gjennom sitt standpunkt.

Jeg skal innrømme at det har blitt få demonstrasjonstog på meg det siste tiåret. For en som er vokst opp i 1970-tallets tog mot kuppet i Chile, kristen formålsparagraf i barnehagene, USAs krig i Vietnam, og 1980-tallets fredsdemonstrasjoner, anti-apartheid-aksjoner og protester mot USAs støtte til morderbandene i Nicaragua, framstod 1990-tallets flokker på et par hundre forfrosne sjeler i ensom protest mot Israels overgrep mot palestinerne mer som avmaktsdemonstrasjoner enn som mektige markeringer.

Sånn tror jeg det er mange som har følt det. Og derfor har demonstrasjonstogene også blitt færre og kraftløsere. En viktig lærdom er å ikke tillyse demonstrasjon hvis ingen kommer.

Men en annen lærdom er at hvert par føtter teller når noe viktig står på spill. Derfor finnes det få unnskyldninger for å ikke møte opp i de demonstrasjonene som er tillyst lørdag – i hvert fall for dem som bor i nærheten av de store byene.

Lørdag 15. februar er tillyst som global aksjonsdag mot krig. Det kommer sikkert til å bli flere demonstrasjoner, men om du ikke skal rekke over alle, er dette så langt den viktigste å slutte opp om.

---
DEL

Legg igjen et svar