Tøffe prioriteringer må til

Å velge er samtidig å velge bort. Men hvis vi ikke velger i det hele tatt – hvor ender vi opp da?

Lindahl er leder i Changemaker. Epost hslindahl@gmail.com

Av: Hanne Sofie Lindahl

En ny ekspedisjon står for døra. Det grønne skiftet er på alles lepper. Dette abstrakte begrepet som alle har en idé om hvordan ser ut, men som ingen helt klarer å forklare, er det viktigste vi skal arbeide mot de neste tiårene. Det grønne skiftet bør ses på som en ekspedisjon der lavutslippsamfunnet er målet. Det er det nye, uoppdagede målet, vår tids store mann- og kvinndomsprøve – Grønnpolen.

Veivalg. Klimaendringene er i ferd med å ødelegge måten vi har levd på på Jorda, i så stor skala at hundrevis av millioner mennesker mister livsgrunnlaget sitt. Å være klimaflyktning er ikke lenger en lek med ord, det er en realitet for en raskt økende gruppe mennesker over hele verden. Felles for dem er at de har lite ressurser å sette inn når krisen rammer, og at de har gjort lite for å havne i denne situasjonen selv.
Samtidig vet vi nok om klimaendringenes årsak til å kunne peke på noen utfordringer. En av de viktigste er at vi bruker ressurser som naturen har brukt millioner av år på å lage – på noen få hundre år. Vi er enige om at verden trenger mye mer energi, men at denne ikke kan komme fra disse fossile ressursene. Derfor er vi nødt til å forestille oss et samfunn som er radikalt annerledes enn det vi har i dag. Det er dette som gjør det til en ekspedisjon – vi vet ikke helt hvilken vei vi ender opp med å ta, men vi har en god formening om hvor vi skal.
Men har vi det som trengs? Er politikerne tøffe nok til å gjøre de harde prioriteringene? Veivalg handler ikke bare om å velge hvor vi skal, men også hvor vi ikke skal. Å velge er samtidig å velge bort. Dessverre er det få steder dette er så tydelig som i debatten om det grønne skiftet. Gjennom å tviholde på en oppblåst oljeindustri, er resultatet at vi ikke tar noe veivalg i det hele tatt.

En favorisert industri. Tempoet vi utvinner de fossile ressursene olje og gass i, er i dag kunstig høyt. Gjennom gunstige støtteordninger – som i alle andre næringer ville blitt kalt subsidier – tar staten både økonomiske kostnader og risiko for selskapene. Leterefusjonsordningen og gunstige avskrivningsregler er eksempler på ordninger som favoriserer petroleums-
industrien i forhold til andre industrier i Norge. Refusjonsordningen fungerer slik at selskaper som leter etter olje, kan få hele 78 prosent av leteutgiftene tilbakebetalt av staten. Den gunstige fordelen gjør at langt flere selskaper er villige til å prøve lykken. Resultatet er at kun 23 av 73 oljeselskaper som borer etter olje på norsk sokkel, er i skatteposisjon, og at milliarder av norske skattepenger kastes ut av vinduet for å holde petroleumsindustrien kunstig i live. Dermed bidrar subsidiene til at det grønne skiftet og utviklingen av fornybar energi blir andrevalget blant investorer og norske energiprodusenter. Subsidiene hindrer ikke bare realiseringen av det grønne skiftet, men skaper også avmakt hos politikere. De færreste tør å adressere temaet, og subsidiene forblir fredet og utelatt fra debattene.

Prioriteringer. Forutsetningene for et vellykket grønt skifte er tydelige prioriteringer. Vi når ikke Grønnpolen ved å bygge opp en næring vi er nødt til å kvitte oss med. Skal vi nå Grønnpolen, må tiltak for å skape vekst og utvikling i fornybarnæringen prioriteres, samtidig som petroleumsindustrien må fases ut. Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Stillheten og ansvarsfraskrivelsen må opphøre, og dette må skje ved at norske politikere begynner å snakke om hva vi skal prioritere ned når vi prioriterer opp noe annet.

Vi når ikke Grønnpolen ved å bygge opp en næring vi er nødt til å kvitte oss med.

Løsningene er allerede mange, og nye skapes hver dag. Investeringer i miljøteknologi, opprettelsen av et statlig fornybarselskap og økte investeringer i fornybar energi og infrastruktur gjennom Oljefondet er konkrete tiltak som kan gjennomføres for å flytte Norge nærmere Grønnpolen. Det vi trenger nå, er modige politikere som tør å sette seg mål og fryktløst legge ut på ekspedisjon mot lavutslippssamfunnet. Akkurat nå er vi ikke i nærheten av å nå målet, selv om alle er enige om at det er til Grønnpolen vi skal. Vi har pratet lenge nok. Nå må norske politikere vise at de er klare for å gjøre de riktige prioriteringene. Ekspedisjonen mot Grønnpolen har startet.

---
DEL