Bestill sommerutgaven her

For English click here.

To testamenter over livet

For English click here.

HELVETE / Er det mulig samtidig å berøre fire store temaer, som synd og ondskap, kunnskaps- og erobrertrang, relasjoner og konkurranse, eller selve dødsangsten? La meg prøve i dette essayet – om Thomas Hylland Eriksen og Dante.

[Obs. Denne finnes også på engelsk]

Man kan vel si at Thomas Hylland Eriksens nye bok Syv meninger med livet (Kagge Forlag) er et slags testamente fra hans hånd, slik det oppsummerer et langt liv og mye innsikt. Hans liv er de siste årene blitt satt på prøve med kreften, noe som ga ytterligere livsvisdom for denne sosialantropologen eller pilegrimen – slik han observerende har fartet verden rundt, eller her i Norge spesielt har delt sin kunnskap gjennom forelesninger og bøker.

La meg lese boken mot en annen «pilegrim» – Dante Alighieri og Den guddommelige komedie (La Divina Commedia), fra over 700 år siden. Komedien er et annet «testamente» over et levd liv, der det hinsidige kristne virkelighetsbildet fra middelalderen dominerer. Den står i en interessant kontrast til det sekulære dennesidige bak Syv meninger. Men er de så forskjellige?

Eksempelvis formidler Hylland Eriksen myten om de to ulvene. En bestefar sier til sin sønnesønn: «Jeg har to ulver i meg som kjemper om herredømme. Den ene er ond. Han er sinne, misunnelse, sorg, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, agg, mindreverdighetsfølelse, løgn, falsk stolthet, overmot og egoisme. Den andre er positive følelser. Han er glede, fred, kjærlighet, håp, harmoni, ydmykhet, godhet, vennlighet, empati, sjenerøsitet, sannhet, medfølelse og tillit.»

Dante skildrer på sin side i Komedien det første av de tre dødsrikene, selve helvete (Inferno) med syndernes dårskap og ondskap: fråtsere, gniere, sløsere, vrangvillige, hovmodige, gudsbespottere, voldsmenn, selvmordere, tyver, trollmenn, smigrere, forførere og forrædere. Disse straffes med evig pine.

For Hylland Eriksen kommer det an på hvilke omstendigheter som mater ulvene – eksempelvis dagens vekst i våpensalg i USA på grunn av lavere tillit til andre under pandemien.

Dante beskrev synderne i en del av helvete som tøylesløse – drukkenskap, fråtseri og kjærlighetsforvillelser – mens de i det nedre verre helvete var positivt onde. Brudd med Guds orden førte til uhyrlige, men rettferdige straffer i dette skrekk-kabinettet Dante skapte. Dantes pilegrim (den unge versjonen av ham selv) viser samtidig i denne fiktive underverdenen sin medfølelse med en rekke døde italienske forfedre og kjente personligheter, så han hadde også sine tvil om Guds straffende rettferdighet.

Pilegrimen reiser gjennom helvetes mørke, ut og opp på skjærsildens fjell (Purgatoriet), der mange andre mindre syndere må kjempe for tilgivelse, og kommer til slutt opp i det tredje dødsriket – paradiset med englene og Guds himmel.

Relasjoner

Denne mannsdominerte fortellingen fra Dantes tid fikk en fornyelse der Florentina Holzinger i våres på Volksbühne i Berlin viste oss Komedien med et dusin nakne kvinner streve rundt i dødsrikene, samt en narraktig klossete Dante (se bildet over).

For så kan vi spørre oss om hvor anvendelig en slik kristen fortelling er i dag, i en verden av antropologer og utviklede demokratier. Var for eksempel ikke Dante altfor ensidig med at bare de som vedkjente seg Kristus kunne frelses (med mindre de altså var havnet i helvetes limbo) – det vil si en fordømmelse av andre religioner? Ganske forskjellig fra mangfoldet Hylland Eriksen presenterer.

Dantes døde figurer i helvete var samtidig individualistiske syndere som bare tenkte på sitt eget beste (se Henrik Syses forord til Asbjørn Bjornes’ oversettelse av Inferno til riksmål) og fortjente straffen som fulgte.

Hylland Eriksen gir oss et alternativ i sitt første kapittel «Relasjoner» i Syv meninger. Med meningsfulle relasjoner følger dessuten gjenytelsene, slik «en mening med livet er å gi og ta imot i en strøm som flyter kontinuerlig». Han legger også til at de relasjonelle nettverkene kan være definert gjennom «konkurranse eller solidaritet, individualisme eller økologiske forbindelser». Som vi vet, fører ikke konkurranse og individualisme akkurat til den forbrødningen verden nå trenger – med miljøendringer og krig. For Hylland Eriksen er også det mer filosofiske livet i ensomhet – uten forpliktende relasjoner med eksempelvis barn – ikke et komplett liv. Og hvis relasjonene opphører: «Når trådene blir usynlige for deg, er du helt alene. Det er da livet blir meningsløst.»

Er Putin selve Lucifer, som fortjener straffen å være evig frosset fast i en isbrønn?

Fremfor Dantes opplyste paradis som den store meningen forteller Hylland Eriksen om da han som ung reiste ut i verden en januardag, hvor han så «opplevde en frihetsfølelse som var så svimlende og berusende at den fremdeles kan gjenkalles. […] Disse måneder var noen av de mest intenst meningsfylte i mitt liv». Han trengte altså ikke å dykke ned i helvete, og så bestige purgatoriefjellet for via en vakker Beatrice å møte lyset eller sin Gud.

Reasjoner er også poenget fra kunstnergruppen Alt Går Bra, som via en intervju-
undersøkelse avdekket at menneskers møter er det viktigste (se forrige NY TID), altså samvær her nede på jorden.

I kapitlene som beskriver livets syv meninger, er et av dem «Knapphet» – der han nevner kjedsomheten fra oppveksten i Tønsberg, som skapte en produktiv knapphetsfølelse: Han vaklet deretter mellom «hippienes langhårede, fargerike, økologiske optimisme og den industrielle grå postpunkens depressivitet». Det er heller ikke meningsfylt å være storforbruker i et friksjonsfritt samfunn der du får alt du peker på. Skuffelser, anerkjennelse og ambisjoner bør følge på om du skal oppleve at livet har mening. Du trenger kriser og må utvikle deg, og filteret du bruker overfor verden, bør stadig renses – ifølge Hylland Eriksen.

Tiden og Odyssevs

I hans kapittel «Langsom tid» minnes vi med filosofen Martin Heidegger at vi er tid, og at tiden er dyrebar, knapp, relativ, penger, ubegripelig og som sanden i timeglasset. Utover et kapittel om øyeblikkets gleder får vi også «Drømmene» hvor jeg igjen tenker på Dante. Som Hylland Eriksen påpeker, er drømmetilværelsen i mange kulturer en veksling mellom «det dennesidige og en annen verden, som kan være dødsriket eller en alternativ verden». Drømmene er dermed en kilde til innsikt i både verden og ditt selv. Slik Dantes fiksjonsverden har vært for mange forfattere og intellektuelle etter ham (se også om Kristin Floods Inferno på side 54.)

Også Dantes beskrivelse av Odyssevs er interessant: Odyssevs drømmer om en ny eller annen verden og setter med båt og mannskap til havs – og bryter dermed mot Guds ordnede lover. De havarerer. Han havner i helvete. I sin bok Fra Helvetet til Paradiset (Gyldendal, 1965) spør Olof Lagercrantz om ut fra menneskelig hybris at Gud heller skulle latt Odyssevs være personen dypest nede i helvete, og ikke Lucifer («den onde selv, helvetes konge og hersker»). Men å bevege seg utover det gitte skaperverket eller en samfunnsorden, står i dag for oss som symbol på eventyrlyst og kunnskapstrang. Altså en Hylland Eriksen, eller kanskje Dante selv?

På sin side er Odyssevs ifølge Dante bevisst at han trosser gudenes vilje, slik han for kunnskapens skyld er villig til å ofre alt: Fremskrittet, der veien er maktpåliggende, selv om målet er utslettelse. Guds verden «er et sinnrikt urverk som en gang skal slå de veldige dommedagsslagene», som Lagercrantz skriver. Om kunnskap, egenvilje og fri søken kan være viktigere enn «frelse», slår det noen ganger et faustisk vitebegjær eller en erobrertrang tilbake på mennesket.

Ukrainas inferno

Ukraina-krigens vold, tortur og terror pågår uten en tanke på om man havner i helvete for slike synder. Er Putin selve Lucifer (som fortjener straffen å være evig frosset fast i en isbrønn)? Og hva med den mer «troskyldige» Stoltenberg (vet han hva han er med på?), eller den kyniske Biden med USA/NATOs mulige interesse av å svekke Russland og Europa for selv relativt å vokse sterkere?

I dag befolkes flere slike dødsriker der store vestlige våpenforsyninger forhaler krigen med bare enda flere døde – uten noen egentlig vinner i sikte. Totalitære Russland og «oppsetsige» Ukraina har også en rekke sjeler her i trygge Europa som heier på – der fremskrittets mål om seier dekker til syndenes hovmodighet, overmot, forførelse og løgner.

Det er sannsynlig at vi ender med en tragedie, en helvetes realisme, en eskalering som er ute av kontroll. Tragedien begynner som kjent på aristotelisk vis i det gode og fredelige og ender dårlig – mens komedien (Dante) er fortellingen som begynner i det elendige og ender godt (i paradiset).

I dette samspillet mellom lys og mørke kan jeg legge til tidsskriftet Vagants nummer i fjor om Dante, der de er inne på at vi alle kjenner frykten for døden: «Det er den som står på spill fra første stund i Komedien. Skogen i første sang er den ‘som ingen før gikk levende igjennom’. […] Dante var intenst opptatt av døden, det er den som driver ham, både som filosofisk og teologisk problem.»

Dødsangsten

Dødsbevisstheten fra de mange sangene er også tema hos Hylland Eriksen. Den syvende meningen med livet, «Å gi slipp», er talende nok i en slik sammenheng.

Hylland Eriksen havnet med kreften på en avdeling forbeholdt dødssyke.

Hylland Eriksen forteller om da han havnet med kreften på en avdeling som var forbeholdt dødssyke. Han observerte at dødsangsten var like stor hos de eldre som de unge. Det virket som om de eldre fremfor å være takknemlige og mette av dage slet med at de var ute av stand til å gjøre opp for seg – det å ha gjort andre urett uten å ha fått bedt om unnskyldning, eller en forbrytelse de ikke hadde sonet for. Ifølge sykepleieren var fortvilelsen over å dø også grunnet i det motsatte: at noen andre hadde gjort dem urett, et bittert arveoppgjør eller en utro ektefelle.

Hylland Eriksen skiller i boken mellom en god død, der man forsoner seg med tingenes og sin egen forgjengelighet, og den dårlige døden, den som kommer plutselig, hvor man ikke rekker å ta avskjed. Dessuten henviser han i dette kapittelet «Å gi slipp» til dødsriter og nålevendes forhold til «usynlige krefter som ligger under den sanselige verden og regulerer den, kort sagt verdenen av guder og ånder». Ja, her er Dantes Komedie talende, slik underverdenen av forfedrenes ånder veileder vel så mye om livet selv når vi nå lever det. Sosialantropologen Hylland Eriksen skriver lignende om hvordan de på Madagaskar kjører rundt en stund med den dødes levninger i taxi: «Grunnen er at forfedreåndene kan skape store problemer for de nålevende dersom ikke alt er på stell.»

Samtidig påpekes betydningen av å være en del av en større fortelling – det kan være kjærligheten eller solidaritet. Dette hjelper oss også med å akseptere vår endelighet – eller at du ikke er noe «mer enn dette skrøpelige, forgjengelige individet, et støvfnugg som bare lever et øyeblikk». Han gjentar faktisk ordet «støvfnugg» seks ganger i boken.

En tid for alt

To tenkere, med 700 år imellom, har skrevet ned sine rikholdige og kloke verdenserfaringer – sine testamenter til ettertiden. Syv meninger ender med akopalypsen – motsatt av Dante som begynner med helvete. Boken ble skrevet før Ukraina-krigen, som da ikke er nevnt, men Hylland Eriksen forteller oss om «vår sivilisasjons kommende undergang» via Roy Scrantons Learning to Die in the Anthropocene (2016). I denne boken må soldaten se døden i øynene, og om vi skal overleve, «må vi lære å leve med og gjennom slutten på vår nåværende sivilisasjon», ifølge Scranton. Hylland Eriksen siterer ham også med at når «knappheten på rent vann, jord, energi og mat slår inn, vil adrenalin og testosteron igjen bli historiens drivkrefter, sier han, altså ikke menneskerettigheter, fremskrittstro og den herredømmefrie diskurs».

Hylland Eriksen erkjenner at han selv ikke har vært i krig, slik Scranton har, og er derfor mer optimistisk: I Syv meninger foreskriver han derfor mer humanistisk dannelse, og en mer syklisk (sirkulær) enn fremadskridende lineær tidsforståelse. Dessuten håper han at vi, som ham i dag, klarer å leve mer i øyeblikket – dog samtidig med katedralen og det saktegroende eiketreets tid. Og ikke minst, at vi har evnen til å kunne ta imot betingelsesløs kjærlighet.

Nå kan jeg ikke tenke meg at Hylland Eriksen som Dante tror på et liv etter døden, så med dødserfaringen fra kreften understreker han at det fremfor paradiset er verden her som er det vidunderlige, «mangfoldig og rik på muligheter». Men for at sirkelen skal være sluttet, er det «en tid for alt, også for å ta avskjed».

Men det hele kommer nok samtidig an på hvilken ulv som mates – eller hvilken dårskap som styrer menneskene, når en mulig utslettende europeisk krig truer oss alle – med evig fortapelse.

Avatar photo
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Relaterte artikler