To nye kortfilmer fra Rotterdam

FILMFESTIVALEN I ROTTERDAM: Årets filmfestival avdekket flere dokumentarfilmer og kortfilmer, blant dem Above Us Only Sky og Pelourinho: They Don’t Really Care About Us, som viste seg å være et røft klenodium av en film.
Above Us Only Sky Regissør Arthur Kleinjan
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 19.04.2019

Above Us Only Sky / Pelourinho: They Don’t Really Care About Us

Arthur KleinjanAkosua Adoma Owusu

Nederland, Tsjekkia / Ghana

Mens festivalens fiksjonsfilmer kan være av forvirrende variabel kvalitet, avdekket årets internasjonale filmfestival i Rotterdam flere dokumentarer og kortfilmer (særlig i den eksperimentelle delen av spekteret) som kan vise seg å være blant årets beste. Arrangementets 48. utgave, som fant sted i den nederlandske havnebyen fra 23. januar til 3. februar, presenterte enda en gang en rik fangst av internasjonale titler, som til tross for tilsynelatende kort varighet skjulte et både rikt og komplekst innhold.

Fortelling som trollbinder

Den 49 år gamle billedkunstneren Arthur Kleinjan, som selv er født og oppvokst i Rotterdam, var representert med den 28 minutter lange Above Us Only Sky – en nederlandsk-tsjekkisk samproduksjon som blir presentert som både film og video-installasjon. Handlingens startpunkt er utbruddet til den islandske vulkanen Eyafjallajökull i 2010. Askeskyen derfra resulterte i – som filmens forteller bemerker – den mest alvorlige hindringen for europeisk luftfart siden andre verdenskrig.

Mens han erindrer virkningen av dette geologiske fenomenet på sine egne reiseruter (han ble tvunget til å ta et tog fra Brussel til Praha), fortsetter fortelleren med å samle sammen en episodisk, nedtonet og stadig mer fjetrende fortelling, som omfatter så ulike figurer som John Lennon, Ludwig Wittgenstein og den tsjekkoslovakiske romanforfatteren Bohumil Hrabal. Han definerer metoden sin som å samle sammen «en historie som består av virkelige, tilfeldige hendelser […]. Jeg vil rett og slett respondere på hvilken som helst historie som byr seg fram for meg».

Filmen er en vev av besettelser, med figuren Vesna Vulovic nokså tilfeldig plassert i sentrum. Denne jugoslaviske flyvertinnen ivret for å gjøre det lettere å reise til Storbritannia, hjemlandet til hennes elskede Beatles, og vant en heller særegen form for berømmelse i 1972. Hun var den eneste overlevende etter at et fly eksploderte over Tsjekkoslovakia: Vulovic falt 10 160 meter uten fallskjerm (dette er fremdeles verdensrekord). Hun fikk alvorlige skader – inkludert kraniebrudd, tre brukne ryggvirvler, brukne ribbein og begge beina samt brukket bekken – men kom seg, og levde videre i 44 år. Tre år etter sin død blir hun nå minnet som en slags ledestjerne for Kleinjans frittstreifende spekulasjoner.

Spirituell og informativ

Fortellerstemmen tilhører Marc Sabat, en kanadisk komponist bosatt i Brasil. Teksten er merkelig, lærd og spottende og binder ulike geografiske, kulturelle og historiske berøringspunkter sammen på en elegant måte. Denne essayistiske filmen er både spirituell og informativ: Hvem visste for eksempel at Wittgenstein «arvet et av de største industriimperier i Europa» takket være sin far, stålmagnaten Karl? I likhet med den Storbritannia-baserte tyske forfatteren W.G. Sebald og den britiske «arkitekten-som-ble-filmskaper» Patrick Keiller er Kleinjan et genialt reisefølge så lenge filmen varer. Og det ser ikke ut til å være noen grunn til at hans krumspring og digresjoner ikke skulle kunne utvides til en hel spillefilm.

Fengende utdrag fra den heftige Jackson-hymnen på lydsiden gjør Pelourinho til et røft, sint klenodium av en film.

Det hjelper selvsagt at Kleinjan har et så sterkt øye for komposisjon, sted og detaljer. Ved hjelp av dronekameraer, som synes å være en gjenganger innen dokumentarfilm akkurat nå, gjengir han det majestetiske ved det for lengst nedlagte Kladno-stålverket i Tsjekkia – en hjørnestein i Wittgenstein-familiens forretningsimperium. Som en svevende, grublende og beroligende øvelse i intellektuell og sanselig stimulering er Above Us Only Sky et flaneri av høyere orden, stillferdig dyp i sine implikasjoner, og i det hele tatt et glimrende eksempel på den heller korte dokumentarformen.

Et bemerkelsesverdig amerikansk livsløp

Hvis Above Us Only Sky brer seg langsomt utover, er Akosua Adoma Owusus Pelourinho: They Don’t Really Care About Us et opplivende sjuminutters sensuelt overfall av en film. Pelourinho er den eneste ghanesiske produksjonen i festivalen, som er kjent for å være blant de mest globale filmfestivalene av sitt omfang og sin type. Filmen inngår i en pågående serie av sosiologiske og historiske granskninger utført av Owusu, en 35 år gammel ghanesisk-amerikaner født i Virginia og i hovedsak bosatt i New York, der hun underviser ved Pratt Institute i Brooklyn.

Utgangspunktet hennes i Pelourinho er et brev fra den innflytelsesrike og banebrytende afroamerikanske forfatteren og aksjonisten W.E.B. Du Bois som han skrev til den brasilianske ambassaden i USA i 1927. Brevet var ansporet av det som ble oppfattet som en eksklusjonspolitikk, beregnet på å hindre amerikanske «negre» fra å komme inn i det søramerikanske landet (det var åpenbart bekymring for at en eller annen form for snik-kolonisering var under planlegging i Washington).

Pelourinho: They Don’t Really Care About Us Regissør Akosua Adoma Owusu

Du Bois, som selv var født i Massachusetts, skulle senere oppleve alvorlige byråkratiske vanskeligheter på grunn av sine egne reiser etter at den amerikanske regjeringen konfiskerte passet hans i 1951. Dette hindret ham i å akseptere en invitasjon til feiringen av Ghanas uavhengighet i 1957, men tre år senere hadde han fått passet sitt tilbake og besøkte den nye republikken for første gang. I 1963, 95 år gammel, ble han til slutt borger av Ghana etter at hans eget hjemland hadde nektet å fornye passet hans. Kort tid etterpå avsluttet han der det siste kapitlet i et av USAs mest bemerkelsesverdige livsløp.

I Owusus film blir det lest opp utdrag både fra Du Bois’ brev fra 1927 og fra det offisielle svaret (som hevder retten til å nekte adgang for de som kan sette «offentlig orden eller nasjonale interesser» i fare). Opplesningen skjer mens lerretet framviser et 16 mm-opptak fra Pelourinho-distriktet, det historiske sentrum i hovedstaden Salvador i den nordøstlige brasilianske delstaten Bahia.

En trofast turistmagnet

Dette rufsete nabolaget oppnådde en viss verdensberømmelse i 1996, da Spike Jones og Michael Jackson filmet musikkvideoen til sistnevntes hit «They Don’t Care About Us» der. Owusus kameraer – kornete 16 mm-opptak, langt unna den glatte Hollywood-profesjonalismen til Lee og kompani – dokumenterer levningene etter Jacksons besøk. Den avdøde popkongens ansikt er framstilt i utallige kitsch-aktige former – deriblant et pappbilde av ikonet i full størrelse på balkongen til en toetasjes bygning, som lokalt er kjent under navnet «Michael Jackson-huset» (Casa do Michael Jackson). Huset spilte en viktig rolle i musikkvideoen og har siden vist seg å være en trofast turistmagnet.

Michael Jackson

Her er en amerikansk «neger», impliserer filmen ironisk, som etter ankomsten til Brasil blir feiret i stedet for å forårsake alarm (selv om valget av bakgrunn vakte misnøye hos myndighetene, som fryktet den mulige negative effekten av slik publisitet).

Fengende utdrag fra den heftige Jackson-hymnen på lydsiden gjør Pelourinho til et røft, sint klenodium av en film. Den behandler alvorlige – og svært aktuelle – sosioøkonomiske spørsmål knyttet til immigrasjon, fordommer og tverrkulturell kommunikasjon på en svært fokusert måte.

Kommentarer