To hundre års taushet

For alle som vil vite mer om dagens forhold mellom iranere og arabere, er en 60 år gammel bok varmt å anbefale.

Journalist located in Iran and Middle East.

Two Centuries of Silence

Abdollhossein Zarrinkoub

Mazda Publishers

USA

«Hvor er du fra?» «Jeg er fra Iran.» «Så du snakker arabisk?» «Nei, vi snakker farsi. Iranere er ikke arabere. Vi er persere.» Dette en vanlig samtale for iranere i møtet med folk med mangelfulle kunnskaper om deres kultur og historie.

I begynnelsen var iranerne zoroastrikere. Men så, i det 7. århundre, erobret araberne Iran i det persiske imperiets tid, og iranerne konverterte til islam. Boken Do Qarn Sokut, «To hundre års taushet», skrevet av den iranske litteraturviteren Abdollhossein Zarrinkoub (1923–1999), er en velformulert fremstilling av de aller første årene etter dette historiske, politiske og kulturelle nederlaget. Boken ble utgitt allerede i 1957, men er fremdeles svært betydningsfull og lesverdig. Bokutgivelser og lesning har som kjent visse utfordringer i Iran. En iraner leser i gjennomsnitt dessverre bare 13 minutter per dag, og snittprisen på en bok er nesten fire dollar.

Posttraumatisk taushet. Abdollhossein Zarrinkoub var ekspert på iransk litteratur og persisk kultur og historie, og innehadde stillinger ved universiteter som Oxford, Sorbonne og Princeton. I løpet av sitt liv skrev han over 25 bøker og oversatte minst seks, i tillegg til å utgi sju vitenskapelige verker. Zarrinkoubs bøker er mye lest i akademiske kretser og betraktes som hovedkilder i studier av mystisisme og perseren Mowlavis mystiske antropologi. Mowlavi var en muslimsk lærd, jurist. lyriker og sufimystiker som levde på 1200-tallet. Han er også kjent som Rumi.

Den engelske oversettelsen av To hundre års taushet inneholder ti kapitler som beskriver de ulike tiårene i perioden, med fokus på utfordringene, krigene og invasjonene som iranerne var utsatt for. Zarrinkoubs kaller årene for «taushetens æra» grunnet arabernes sjokkseier over iranerne, som tradisjonelt hadde vært kulturelt produktive og selveste Romerrikets rivaler. Tausheten var en reaksjon på de omfattende kulturelle og politiske endringene perserne gjennomgikk.

Iranernes hat mot arabere springer ikke nødvendigvis ut av arabisk grusomhet, men av hatet mot egen svakhet overfor en enda svakere fiende.

Hat-kimen sådd. Araberne invaderte Iran i 641, under rikets sasanidiske epoke (224–651). Den svake regjeringen, forfallet, spredningen av ideer, skinnhellighet, løgner, bestikkelser og åndelig svekkelse generelt bidro til at det persiske imperiet ble erobret av enkle arabiske nomader. Profeten Muhammeds fredelige budskap var grunnet på likhet, godhet og brorskap – tanker som forente araberne og ga dem styrke. De zoroastriske prestene mistet makt og innflytelse. Da araberne slo til, opplevde perserne krigens herjinger med brutalitet og drap. Kimen til iranernes hat mot arabere var sådd, og ble ytterligere næret av de arabiske makthavernes rasefordommer overfor iranerne. Dette nådde et toppunkt under Umajjad-kalifatet (frem til cirka. 900 e.Kr.).

Under arabernes herredømme ble arabisk det offisielle språket i Iran. Araberne holdt strengt på at iranerne skulle bruke arabisk; de brente bøker skrevet på farsi og tvang iranerne til å snakke arabisk. Men iranerne gjorde motstand å bruke pahlavi i dagliglivet.

Irak, som var selve brennpunktet for iransk og arabisk oppmerksomhet, var kjerneområdet for Abbasid-kalifatet (762–1258) og vuggen for Tusen og én natt-historiene, som for en stor del handler om plyndring av iranske områder. Som Zarrinkoub påpeker i To hundre års taushet, reagerte mange sterkt på at en beruset kalif kunne strø juveler over poeter og musikere som underholdt under hans banketter. Hatet førte enkelte steder til at arabisk-gifte iranske kvinner «tok et drabelig tak i skjegget til sine menn» og leverte dem til makthaverne for å få dem drept.

Forakt for egen svakhet. Tahirid-dynastiet (821–873) var det første iranske dynastiet etter at araberne ble styrtet og iransk selvstendighet var gjenvunnet. Motviljen de to folkegruppene imellom var sterk og gjensidig, og begge tilla seg selv alle edle egenskaper mens motparten var ussel. I løpet hundreårene med arabisk styre ble det stiftet mange religiøse sekter, men ingen av dem har overlevd. Helt siden det arabiske nederlaget var et faktum, har konflikten mellom arabere og iranere vært religiøst preget, noe som har fortsatt frem til i dag.

Når en ser på historien gjennom To hundre års taushet, blir en klar over at iranernes hat mot arabere ikke nødvendigvis springer ut av arabisk grusomhet. De dyptgående konfliktene er også knyttet til iranernes hat mot sin egen svakhet stilt overfor en «enda svakere fiende». Som tidligere nevnt var Iran et imperium, men et imperium som var svekket av de sasanidiske herskernes vanstyre. Så vanskjøttet, ustabilt og sårbart var det at et moderat angrep fra arabiske nomader var nok til å feie det overende. Zarrinkoub siterer en av de arabiske herskerne: «Jeg er overrasket over at iranerne, som styrte her i tusenvis av år, aldri hadde bruk for oss, mens vi styrte i hundre år og var avhengige av dem hver time på dagen.» Det iranerne mistet, var troen på seg selv.

Zarrinkoubs fremstilling er verken anti-arabisk eller pan-iransk, men forteller historien om tidlig iransk og arabisk samkvem på en nøktern og faktaorientert måte. Zarrinkoub omredigerte og justerte boken i senere utgaver, og viser slik at han er fleksibel og uten fordommer. For alle som vil vite mer om dagens forhold mellom de to partene, er To hundre års taushet varmt å anbefale. Og husk: Iranere ikke er arabere, men persere.

DEL
Journalist located in Iran and Middle East.