To fluer i en smekk

En ny opposisjonsleder er død på Cuba. Castro-regimet gjør fremdeles narr av «Menneskerettighetserklæringen».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Martha Beatriz Roque Cabello er en av Cubas mest kjente opposisjonelle stemmer. Hun er økonom og har vært Amnesy-fange. Fengslet en rekke ganger for sine regimekritiske ytringer. Roque skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

La Habana, Cuba. Etter at mennesket begynte å fordele arbeid, oppsto byttehandelen: Hver og en ble målt etter sin personlige innsats og anskaffelser, ikke engang stammens overhode kunne overprøve disse! Til og med Menneskerettighetserklæringen proklamerer, i artikkel 17.1, det faktum at alle mennesker har rett til å eie ting.

Men, hvis vi for et øyeblikk ignorerer historien og det som fins av internasjonale proklamasjoner: Ministerrådets direktiv nummer 292/11, som tar for seg «Reguleringer vedrørende overføringer av eiendom i form av motoriserte kjøretøy», gjør narr av alt dette: Hvilket som helst menneske i verden med tilgang til å lese direktivet, vil forstå fraværet av frihet som fins på Cuba.

Direktivet er et offisielt eksempel på statlig kontroll over de individuelle rettighetene til cubanske borgere, som samtidig forsøker å skape et feilaktig inntrykk av at de innskrenkede rettighetene «fleksibiliseres». Direktivet berører dessuten ikke bare cubanere, men også utlendinger bosatt på Cuba.

Dessuten – og helt eksplisitt – i lovregulasjonens kapittel IV, vedrørende «Overføring av eiendom i form av motoriserte kjøretøy grunnet innehavers permanente utreise fra landet», gjenspeiler fraværet av frihet, først og fremst i forhold til emigrasjon.

Når vi kjenner til Menneskerettighetserklæringens artikkel 13, som fastslår at «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt eget land», i tillegg til artikkel 17.2, hvor det heter: «Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom».

Eiendom konfiskeres

Med sistnevnte i minne: Når en person foretar en «permanent utreise» fra landet, blir et motorisert kjøretøy i vedkommendes eie konfiskert, med støtte i loven.

Straffen for den som forlater landet, er at slektningene helt fram til året etter, ikke kan disponere kjøretøyet den utvandrede etterlater. I mellomtiden er samferdselsdepartementet eier av kjøretøyet.

Og kun slekta har rett til å kreve det konfiskerte kjøretøyet tilbakelevert, men en gren av familien ekskluderer på absurd vis en annen, noe som innebærer at for eksempel en fetter må ha fullmakt fra den emigrertes samboer, barn, foreldre, besteforeldre, søsken, onkler og tanter.

Alt i alt: Et hav av papirer og dokumenter fra samferdselsdepartementet. Og ikke nok med det, for hvis nevnte departement ønsker å nekte utlevering av kjøretøyet – fordi de mener at kjøretøyet kan tjene statens behov eller være av sosial nytte – er de i sin fulle, lovmessige rett til å gjøre det.

Hva kjøp og salg angår, så fins det en verditabell som rangerer kjøretøyene etter type og alder, og denne kan tillate oss å tenke at forfatterne av direktivet skrev denne mekanisk eller i blinde, fordi: Hvilken cubaner i live i dag eier en lastebil, en personbil, en sportsbil, en van, en tilhenger, en jeep eller en pick-up som er nyere enn fem år gammel, når hele verden vet at det er helt umulig å få tak i noe sånt om du ikke er i slekt med noen høyt oppe i statshierarkiet?

Det er til og med usannsynlig at en vanlig cubaner eier noe som faller innenfor neste kategori, den for kjøretøy som er mellom fem og 15 år gamle.

Statens seier

For å virkelig vri nesa om (og med tang!) på cubanerne to ganger, kreves det en erklæring som sertifiserer at pengene som betales for kjøpesummen, er opptjent eller skaffet på lovlig vis.

Den seirende er staten, som slår to fluer i en smekk:

Staten beholder åtte prosent av kjøpssummen, 12 prosent hvis det det er to kjøretøy som selges (før bilkjøp i det hele tatt var lov, fikk jo staten ingenting, siden salget foregikk under bordet).

Visse skruppelløse mennesker og medier snakker om denne «fleksibiliseringen» som noe positivt, de får det til å virke som om friheten er gjenvunnet for den gjengse cubaner. Aviser som El Nuevo Herald (Miami-basert tabloidavis med mye Cuba-stoff), presset sitronen for juice, med oppslag som: «Nå kan cubanerne endelig kjøpe bil».

Virkeligheten er en annen: Det er ikke sikkert at hvem som helst kan dra til en forhandler med vanlige cubanske pesos og kjøpe en bil, trolig vil bare de som sitter på konvertibel valuta (for eksempel dollar, euro eller konvertible pesos), som kun oppnås gjennom oppdrag eller kontakter innad i staten.

Det nye direktivet er ikke noe annet enn en modifikasjon av det gamle direktivet som Carlos Lage Dávila, Fidél Castros tidligere høyre hånd og visepresident, lot utskrive i sin tid.

Kravene for korrekt gjennomført salg er så mange og så absurde. I samferdelsdepartementets tilleggsdirektiv en til tre under resolusjonen med nummer 400/2011, slås det fast at – hvis et kjøretøy skal selges for konvertible pesos – må selveste samferdselsministeren skrive under på papirene!

Når alt kommer til alt – med slike enorme restriksjonsmengder – vil de stakkars statsfunksjonærene, som skal ordne med alle papirene for kjøp og salg, angripes hissig av korrupsjonssyndromet. Og det kommer ikke til å være noe stakkars dem lenger.

Skrevet sammen med den tidligere samvittighetsfangen Arnaldo Ramos Lauzurique.

Oversatt av Bård Kjøge Rønning

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 28.10.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL