Tjener rått på globalisering

At ikke den tredje verden tjener på globalisering? I Brasil, India og Kina rister man på hodet over påstanden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er en suksesshistorie. Og den gjelder Brasil, i første omgang. For Brasil er altså i ferd med å bli verdens største eksportør av landbruksvarer. I løpet av det neste tiåret vil målet være nådd, tror ekspertene.

Allerede ligger Brasil på verdenstoppen hva gjelder eksport av kylling, appelsinjus, sukker, kaffe og tobakk. I fjor gikk landet forbi USA i eksport av oksekjøtt. I løpet av de ni første månedene av 2004 økte eksporten av brasiliansk biff med hele 77 prosent i forhold til samme periode året før. Med sine 175 millioner kyr – den største bølingen i hele verden – regner myndighetene med at inntektene vil nå formidable 2.5 milliarder dollar i år.

Det er et bonanza som nesten savner sidestykke. Brasiliansk landbruk har blitt en mega-business som håver inn 150 milliarder dollar årlig. Det utgjør 40 prosent av landets samlede eksport. Og det har resultert i en handelsbalanse som går i pluss med hele 30 milliarder dollar. Myndighetene refererer til jordbruket som «det grønne ankeret» i økonomien. Men det er innenfor soyaproduksjon at Brasil definerer sin egen suksess.

Brasil vil bli størst på soya. De vil banke sin gamle rival og fiende, USA, ned i støvlene. De kommer til å klare det også. For landet er allerede nummer to på lista over verdens soyaprodusenter. For USA, og for Europa på andre produkter, er nemlig den bitre sannheten at ingen av dem kan konkurrere med Brasil i et fritt og globalisert marked.

Det nye kornkammeret

Glem miljøet et øyeblikk – regnskogen og Amazonas og alt det der. Og glem det faktum at superinntektene ikke har gjort mye for de fattige i favelaene – ennå. For faktum er at Brasil tjener rått på markedsøkonomi og globalisering. En viktig grunn til det er selvfølgelig klimaet, med mulighet for to – eller kanskje tre – avlinger i året.

Enda viktigere for den økonomiske boomen er det faktum at både Brasil og landene rundt – Argentina, Bolivia, Uruguay og Paraguay – besitter noen av verdens sist dyrkede områder. Det betyr at potensialet for nydyrking er enormt. Ikke noen andre steder i verden fins det så mye brakkland som etter hvert kan legges under plogen. Og med nye teknikker for å ta i bruk tropisk og næringsfattig jord, har flere av disse landene etter hvert ekspandert jordbruket inn i regioner som tidligere ble regnet som ikke dyrkbare.

Det handler med andre ord om miljø og natur – forutsetninger som alltid har vært der men som Latin-Amerika nå utnytter på en helt annen måte enn før. Det kan de gjøre fordi markedsliberalismen har fjernet de proppene som tidligere satt i systemet.

Det er en kjettersk tanke selvfølgelig, men vanskelig å komme unna. Da Brasil fjernet viktige handelsrestriksjoner på begynnelsen av 1990-tallet, gikk importen av traktorer, slåmaskiner, gjødsel, sprøytemidler og såkorn rett i været. Da valutaen, real, dessuten ble devaluert og fristilt fra dollaren i 1999, gikk på den andre siden eksporten rett i været. I løpet av «no time» ble inntekten til brasilianske bønder tredoblet.

I dag sender Brasil soyabønner, bomull og kjøtt til markeder så langt unna som Kina, Russland og Pakistan. Det samme gjør de andre landene i Latin-Amerika. Noen produkter er annerledes, og kjøperne er ikke alltid de samme. Men summa summarum er Latin-Amerika verdens nye korn- og kjøttkammer. Til sammen har Brasil og Argentina tatt rotta på USA i soyaproduksjonen allerede. De produserer mat både billigere og bedre, og har et produktivitetsnivå som ligger langt over både det man finner i Europa og det man finner i USA.

Det er ikke uten problemer. I fjor gikk produksjonen av soyabønner ned for første gang i Brasil. Årsaken er en sopp som kan spise hele avlinger, og som ble oppdaget i det sørlige Amerika for tre år siden. I fjor førte kraftig regn i deler av Brasil til at man ikke lenger klarte å kontrollere sykdommen. Resultatet ble en redusert avling; fra 52 millioner metriske tonn til 49.8 millioner metriske tonn.

Tilbakeslaget kom samtidig med sterkt fallende priser; nesten tretti prosent ned. Brasilianske soyaprodusenter går en røffere framtid i møte. Men ingen tror at klondyke er over med dette. Som i alle andre bonanzaer fører hurtig øket produksjon av en gitt art eller plante ofte til kriser i form av pest og sykdommer. Hvis Brasil følger mønsteret, vil krisa være over i løpet av et par år.

Kina og Latin-Amerika er sant

Så handler det altså om mat, men ikke bare om det. For Latin-Amerika er i rivende utvikling også på andre områder. Og det er verdt å merke seg at en annen framvoksende økonomi, i hurtigtogsfart den også, nå kaster sine sultne blikk på det frodige kontinentet sør for Panama-kanalen.

Kina har sprengt grensene for hvor mye det er fornuftig å vokse i 10-15 år allerede. Der Europa bare kan skilte med en vekst på rundt to prosent, ligger tallet for verdens mest befolkede land på rundt ti prosent. Helt siden 90-tallet har ekspertene spådd at den kinesiske økonomien vil bryte sammen på grunn av overoppheting. Det er mulig den vil gjøre det også. Men foreløpig er kineserne en hund etter matvarer, alle mulige former for råvarer; og – ikke minst – olje.

Det er derfor Latin-Amerika er så spennende for Beijing. For hva fins det ikke der, om ikke nettopp mat, olje og råvarer?

Statsledere har reist i skytteltrafikk over halve kloden for å møte hverandre. I november var den kinesiske presidenten Hu Jintao i Argentina, Brasil og Chile. I desember var Venezuelas Hugo Chavez i den kinesiske hovedstaden. Overalt inngikk man den samme dealen: Kina importerer råvarer og mat fra Latin-Amerika mot at det samme Kina betaler for utbygging av veier, havner, strømnett; kort sagt infrastruktur, i hele området – samt sender kineserne dit som turister. Man kan spørre seg hva Beijing egentlig fikk. Men retten til å kjøpe, som gir Kina sikre forsyninger av de fleste varer, later til å være mer enn nok for en stat som ønsker å ha kontroll over leveranser i tiår framover.

De siste åtte årene; fra 1997 og fram til nå, har den kinesiske eksporten til Latin-Amerika økt fra fem milliarder dollar til rundt 18 milliarder dollar. Importen har økt fra rundt fire milliarder dollar til 23 milliarder dollar. Det er et slags bonanza det også. Og nå vil venezuelansk olje komme på toppen av det. Kina skal investere kraftig i Venezuelas oljesektor, sier de, samtidig som handelen mellom de to landene er beregnet å komme opp i tre milliarder dollar i år. Her har kineserne alt å vinne, siden Venezuela får solgt oljen sin uansett. Og i rekken av økonomiske boomer i Latin-Amerika, kan man jo også nevne at Venezuelas økonomi vokste med gigantiske 18 prosent i fjor som en følge av de skyhøye oljeprisene.

Kina er motoren

På mange måter er nettopp Kina motoren for fattige og framvoksende økonomier i disse dager. Behovet for olje er bare ett element. Men det er det viktigste. Med bedrifter som går dag og natt, og med to millioner kinesere som kjøpte bil bare i fjor, står Kina i en situasjon hvor de øker oljeimporten med omlag en tredel fra år til år.

I 2010 vil kineserne importere fire millioner fat olje pr. dag. I 2030 vil behovet være på ti millioner fat om dagen. Det er det samme som USA importerer nå. Og siden vestlige oljeselskaper har sikret seg kontrollen over de fleste «kurante» oljeprodusenter og -land, ser Kina til de mellomstore og mindre – og dels «ukurante» – oljelandene.

Venezuela – med sin av mange forhatte president – er bare ett eksempel på det. Det samme er Iran og Sudan. Men Kina handler også olje av Indonesia og Angola. I Midtøsten er de inne i De Forente Arabiske Emirater, Bahrain, Kuwait, Qatar og Oman, med en handel som tilsvarte 20 milliarder dollar i fjor. Samme år kom den noe oppsiktsvekkende meldingen om at det kinesiske oljeselskapet Sinopec hadde undertegnet en kontrakt med det saudi-arabiske kongedømmet om å utvikle naturgass ved Ghawar-feltet.

Nå fins det knapt noe land i Golfen hvor ikke kineserne er inne med millionkontrakter. Men like viktig i denne sammenheng er at oljen har brakt Kina inn i Afrika. Det er nemlig her kineserne kan finne andre sårt trengte råvarer til sin framstormende industri. Når nye og ganske store økonomier som Kina og India etterspør klassiske råvarer, vil også Afrika tjene penger. Så kan også dette kontinentet vente en ny bonanza?

Kanskje ikke akkurat det. Men Kina har nå i hvert fall investert et hundretalls millioner dollar i en kobbergruve i Zambia. Og Zimbabwes samlede tobakksproduksjon – kraftig redusert etter president Robert Mugabes «jordreform» – røykes nå opp av 1.3 milliarder kinesere.

Det meste av handelen mellom Kina og Afrika skjer mellom Kina og Sør-Afrika. Sør-Afrikas eksport til Kina er mer enn doblet de siste fem årene. Men tilsammen har Kina nå handelsavtaler med mer enn 40 afrikanske land. Det kinesiske telecom-firmaet Huawei er inne i både Kenya, Zimbabwe og Nigeria – til en verdi av 400 millioner dollar. Kinesiske arbeidere på utlån bygger vannkraft i det sørlige Zambia – til en verdi av 600 millioner dollar. Og afrikanerne kjøper billige kinesiske tekstiler som aldri før.

Kinesiske tekstilbedrifter har de siste årene brukt afrikanske arbeidere til å sy sammen klær – i et forsøk på å unngå amerikanske tollregler. Og dermed er man over i en ny debatt, nemlig det mange hevder virkelig vil løfte økonomiene i fattige deler av verden: frislippet av handelen med tekstiler og klær over hele verden, som trådte i kraft i år.

Fritt fram for tekstiler

India og Kina er sikre på at det er en sannhet som i hvert fall gjelder dem. Fra 1. januar i år kan begge land, og alle andre som eksporterer klær og tekstiler, selge disse fritt i alle de 148 landene som er med i WTO. For India faller denne markedstilgangen sammen med en annen revolusjon; nemlig det faktum at indiske bønder produserer stadig mer genetisk forbedret bomull. I år vil omlag ti prosent av bomullsplantene være genetisk manipulert. Med større avlinger og åpen dør til verden tar India nå sats for å få enda mer penger ut av landsbygda.

India har fire millioner bomullsbønder, og tekstiler er landets viktigste eksportvare. 60 millioner indere lever i større eller mindre grad av bomullen, som utgjør tretti prosent av den samlede jordbruksproduksjonen. Bomull, og tekstiler, er med andre ord helt avgjørende for utviklinga i rurale områder. Siden det er disse områdene som har sakket mest akterut i forhold til den rivende økonomiske utviklinga ellers, er indiske myndigheter overivrige etter å øke produksjonen enda mer.

Men det er Kina som er størst på tekstiler. Med mellom tyve og tretti prosent av det globale markedet måtte Kina svelge dyre overgangsordninger da landet ble medlem av WTO for tre år siden. Nå er myndighetene i Beijing like mye på hugget som myndighetene i New Delhi. Kina har gjort det klart at alle forsøk på å omgå reglene kan eller vil bli møtt med sanksjoner.

Handelen med tekstiler utgjør 169 milliarder dollar på årsbasis. For klær ligger summen på 226 milliarder dollar. Her er det penger å tjene. Og det er Kina og India som kommer til å tjene dem, på bekostning av tekstilarbeidere (de som er igjen) i Europa og USA – men også på bekostning av små produsenter som hittil har nytt godt av kvoteordningene: som for eksempel Bangladesh.

Foreløpig er frykten blant de små større enn det forverringen skulle tilsi. Faktisk har det ikke skjedd noen forverring i det hele tatt, ennå. Importlandene har stort sett bestemt seg for å holde fast på sine gamle leverandører, i hvert fall inntil ting har roet seg og man ser hvordan de nye reglene fungerer. Men på sikt, når alt flyter fritt, vil tekstilproduksjonen i økende grad bli konsentrert rundt de store og effektive produsentene.

Det gir en sannhet innenfor tekstilproduksjon som gjelder all globalisering: det er de framvoksende økonomiene som tjener rått, ikke de aller fattigste. Det er land som Brasil, India og Kina alle snakker om i dag. Det er de som stormer fram. Når de stormer fram, drypper det en god del på andre også. Ikke minst drypper det på land som besitter vesentlige råvarer, om det nå er olje eller annet. Men de aller fattigste vil forbli fattige i overskuelig framtid.

Ikke desto mindre er markedsliberalisme og globalisering i ferd med å trekke millioner – for ikke å si milliarder – av mennesker ut av fattigdom. Det er også i ferd med å sende USA og Europa over på defensiven. Begge steder jobber myndighetene frenetisk for å stagge den globaliseringen de sjøl har fått istand. De bruker ethvert smutthull: sikkerhetsklausuler mot markedsforstyrrelser, politisk og økonomisk press, subsidier til egen industri, miljøkrav, anklager om barnearbeid, standarder for matvarer, forbud mot genprodukter …. kort sagt.

Men utviklingen går på skinner. Og det som står igjen, og som er en oppgave for Hu Jintao, Manmohan Singh og Luiz Inacio Lula da Silva, er å drive igjennom en nasjonal omfordeling. Foreløpig går livet i favelaene sin vante og fattige gang. Og Brasil har fortsatt fire millioner ekstremt fattige.

Men kanskje er det et tegn i tiden at landet også har ti millioner ekstremt overvektige?

---
DEL

Legg igjen et svar