Tjener fett på USAs kriger

I fjor 21-doblet Norge inntektene fra våpensalg til USA i forhold til 2001. Siden USAs terrorkriger startet, har statlige, norske våpenprodusenter solgt amerikanerne våpen for 7,7 milliarder kroner. Norge må få kontroll på egen eksport, krever Changemaker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

17.106.000.000. Eller 17,1 milliarder kroner. Så mye har norske våpenprodusenter som Nammo på Raufoss og Kongsberggruppen eksportert av bomber, granater, kanondeler og raketter til verden i løpet av tiåret som gikk. Det viser en sammenstilling Ny Tid har gjort av den våpenslaget siden 2000.

Og det er krigførende USA som tjener mest på at Norge er et av verdens ledende våpeneksporterende land: 45 prosent av eksporten har på 00-tallet gått til USA, som i samme periode har drevet kontinuerlig krigføring siden 11. september 2001: Fra samme høst i Afghanistan, fra mars 2003 også i Irak. Både Nammo og Kongsberggruppen har den norske staten som hovedeier.

Enda tydeligere blir utviklingen hvis man ser på våpeneksporttallene for 2009, som i januar i det stille ble offentliggjort av Statistisk Sentralbyrå. Det viser seg at Norge da fikk inn rekordhøye 3,1 milliarder kroner i våpensalg. Det er over tre ganger så mye som i 2004 og sju ganger så mye som i 2000, da Norge bare eksporterte for 442 millioner kroner, slik nettmagasinet Norwatch har vist.

Eksplosiv økning

Og USA har de siste par årene tatt helt over som den viktigste våpenlandet for Nato-allierte Norge: I 2009 kjøpte det amerikanske militæret norske våpen for 1,7 milliarder kroner, en «eksplosiv økning» siden 11. september-angrepet. Våpeneksporten til USA er 21-doblet siden 2001. Mens Norge dengang kun eksporterte 13 prosent av sine våpen til USA, har andelen i 2009 nå steget til hele 55 prosent.

– Det største problemet med det norske systemet ligger i salg mellom allierte, særlig salg av komponenter som skal inn i større våpensystemer. Der gjør man egentlig ikke noen særlige etiske vurderinger om hva produktene brukes til, og hvem de til slutt selges til, sier forsker Hilde Wallacher ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO).

Wallacher påpeker at Norge alt bruker sluttbrukererklæringer, men det gjelder for rundt 20 prosent av våpeneksporten. Omtrent 80 prosent går til Nato og nære allierte, hvor kontrollen er mye dårligere, konkluderer hun.

Og mer statlig våpeneksport til Nato og USA skal det bli. 2. februar ble det kjent at den norske våpenprodusenten Kongsberggruppen ligger godt an til å få en kontrakt med det amerikanske Lockheed Martin. Målet er å utstyre deres nye, omstridte F-35 fly med 1000 missiler, beregnet på sjømål. Gigantkontrakten har en verdi på 15 milliarder kroner.

Samtidig er Norge et av verdens største våpenprodusenter i forhold til folketallet. Og at norske våpen fort kan havne i land der Norge også driver fredsarbeid. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør? Og hvilke konsekvenser får det når verdens største militærmakt har Norge som en av sine hovedleverandører?

Ønsker nytt regelverk

En organisasjon som i flere år har stilt slike spørsmål om norsk våpeneksport, er Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp. Denne uka arrangerer Changemaker sin landsomfattende fredsuke, fra 1.-7. februar, som en utvidelse av deres kampanje «det er typisk norsk å tjene penger på krig».

Med den har organisasjonen ønsket å rette et kritisk blikk mot det faktum at norskproduserte våpen kan bli brukt i konflikter og kriger verden over.

– Norge markedsfører seg som en fredsnasjon, men er altså en av verdens største våpeneksportører og tjener store penger på krig. Og til tross for et eksportregelverk som sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt, har ikke Norge kontroll på hvor de norske våpnene ender opp. Regelverket har mangler som gjør at norske våpen kan bli videresolgt til land som Israel, Kongo og Sri Lanka, steder hvor Norge også driver fredsarbeid, sier Changemakers leder, Ida Thomassen til Ny Tid.

For Changemaker er det et viktig poeng at dette skjer fordi Norge ikke stiller krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. De mener heller ikke merking av våpen og forsvarsmateriell gjøres på en måte som sikrer innsyn i videresalg. En sluttbrukererklæring kan ifølge Changemaker være en garanti for at norske våpen ikke blir solgt videre til kontroversielle stater uten norsk samtykke. Ved at Norge selger våpen til stater som USA, Tsjekkia og Tyskland, er det ifølge dem sjansene store for at de havner hos en tredjepart som deltar i væpnet konflikt eller land der det er brudd på menneskerettighetene.

Forsker Hilde Wallacher ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO) påpeker imidlertid at en sluttbrukererklæring ikke er en garanti for at problemer knyttet til våpeneksport vil opphøre:

– En sluttbrukererklæring har i og for seg ikke nødvendigvis en stor effekt. Det som er viktig med erklæringen, er for det for første om den har klausuler der man innhenter forpliktelser fra mottakeren i forhold til videreeksport, enten det er klausuler som forbyr dette eller som krever at norsk tillatelse må innhentes før en slik re-eksport gjennomføres. Og for det andre vil det gjerne være nødvendig å etterprøve det hvis man tror at ting har blitt reeksportert likevel, sier hun til Ny Tid.

– Må ha kontroll

I høstens regjeringserklæring, Soria Moria II, fikk Changemaker delvis gjennomslag for sine kampsaker. Regjeringen har formulert at de vil se på muligheten for å kreve sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for å gjøre dette til norm innad i NATO.

Til Ny Tid forteller Changemaker at de vil følge både de internasjonale forhandlingene om en internasjonal håndvåpenavtale under FN og Jonas Gahr Støres initiativ overfor andre Nato-land svært grundig. Men de koordinerer ikke med andre organisasjoner internasjonalt da ser anser det for mer effektivt å bruke kreftene på å påvirke norske myndigheter, som har en pådriverrolle i arbeidet mot internasjonale avtaler.

– For at man skal ha troverdighet for å være en slik pådriver, må man også ha kontroll på egen eksport, sier Thomassen.

PRIO-forsker Wallacher stiller seg på sin side kritisk til hvor mange andre Nato-land som vil slutte rekker med Norge:

– Det er godt mulig at man vil kunne få en regel i Nato hvor man, i tillegg til den dokumentasjonen man allerede produserer, vil akseptere at man gir en sluttbrukererklæring, sier Wallacher.

Hun peker på at det er særlig komponenter hvor det tekniske spørsmålet rundt militærets samarbeid på utvikling av militære produkter gjør at det er veldig mange andre spørsmål spiller inn med hensyn til sluttbruk.

– Norge produserer mindre komponenter til USA og andre land for å gå inn i større produksjoner, og gjør det gjerne som ledd i et militært samarbeid. Det er veldig lite sannsynlig, slik jeg ser det, at man vil kunne få etablert noen form for forpliktende erklæringer innenfor Nato som hindrer hovedproduksjonslandene sin mulighet, som USA, til å selge produktene de produserer til hvem de vil, hevder hun.

– Utilstrekkelig merking

Changemakers påstand om at rutinene for overvåkning av våpensalg burde skjerpes og forbedres finner støtte hos Hilde Wallacher ved PRIO. Men på tross av en mørk situasjon, ser hun framgang på visse områder:

– Det finnes både FN-register for våpen og muligheter for merking og sporing, men det benyttes i altfor liten grad, og det er altfor dårlig innen internasjonalt samarbeid. Nå diskuteres dette i møtene til FNs program for å forby ulovlige bruk av håndvåpen. En del av prosessen har hatt framgang. Mange land er enige om at man ønsker å bedre forhindring og sporing av hvordan våpen havner hos illegale væpnede grupper og terrorister. Men foreløpig er man ikke kommet langt nok, sier hun til Ny Tid.

For Thomassen i Changemaker er hovedproblemet mangelen på felles standarder innen merking:

– Det store problemet med dagens merkingspraksis, er at det finnes en myriade av ulike metoder å merke på og ulike koder for merking. Det vi ønsker er en internasjonal standard for hva de ulike kodene betyr, og at det er åpent hva merkingen betyr. For i dag er dette hemmelig og bare noe våpenindustrien vet selv. Det er også umulig for uavhengige instanser å forstå. Så det merkes, men det merkes ikke tilstrekkelig.

Statssekretær Gry Larsen (Ap) i Utenriksdepartementet er også enig med både Thomassen og Wallacher om at merkingen av våpen og ammunisjon bør forbedres:

– Ammunisjon produsert av Nammo-konsernet er merket, slik at den kan spores tilbake til Nammo. Men, som vi skriver i Soria Moria II, vi er opptatt av å se videre på mulighetene for enda bedre merking og sporingsmekanismer. Vi mener det bør etableres et internasjonalt merkingssystem for håndvåpen og ammunisjon. Norge jobber sammen med andre land for å kartlegge hva som er den mest effektive merkingen, og arbeider for å få til en internasjonal standard på dette området. Vi støtter også regionale initiativ, blant annet i Latin Amerika og Afrika, som tar sikte på å bedre kontrollen med handel med våpen og ammunisjon, skriver hun på e-post til Ny Tid.

Nammos eksportpraksis

Ifølge Changemaker er den norske stat passivt samtykkende til at våpen kommer på avveie. De peker på at dette er merkbart gjennom deres eierskap i det nordiske selskapet Nammo, hvor staten eier 50 prosent. Selskapet produserer ammunisjon i Norge, Sverige og Finland, og også fabrikker i Malaysia og Polen. En konsekvens av dette er Nammo følger eksportkontrollen fra landet ammunisjonen produseres i.

Og selskapets eksportpraksis er ikke nødvendigvis sammenfallende med hvilken holdning den norske stat har til hvem det er riktig å eksportere ammunisjon til. Ifølge Kirkens Nødhjelp ble for eksempel norskproduserte våpen fra Nammo solgt videre via Tjekkia til seks av sju hovedsamarbeidsland som var mottakere av norsk bistand.

Da Ny Tid konfronterte UDs statssekretær Gry Larsen med Nammos eksportpraksis, påpekte hun at det var vanskelig å endre den nåværende situasjonen:

– Utenlandske selskap basert i utlandet følger lover og regler i det landet de virker. Eksempelvis er Nammo-Talley et amerikansk selskap underlagt amerikansk lov. Vi hadde gjerne sett at alle land hadde et like strengt eksportkontrollregime som Norge, men vi kan altså ikke endre lovgivningen i andre land.

For Thomassen i Changemaker er en slik holdning svært provoserende:

– De kommer seg unna. Når vi sier at norske våpen er havnet i bruk på Gaza-stripen, er det fordi det er en norskeeid fabrikk i USA som har solgt rakettene som er blitt brukt i Gaza. Det er rett og slett ansvarsfraskrivelse når vi sier at det ikke er norske våpen, eller ikke vil vedkjenne seg dette. Det er helt riktig at det ikke har gått en direkte eksport fra Norge til Israel. Men det har jo gått fra en norskeid fabrikk i utlandet. Det er jo også noe vi krever – at det norske regelverket skal gjelde for norske våpenfabrikker i alle land. Vi har jo produksjon mange andre steder enn i Norge, men det er likevel norsk eksport som finner sted, slår Changemaker-lederen fast.

Kan øke i 2010

I motsetning til Ida Thomassen har Statssekretær Gry Larsen lite å utsette ved det norske lovverket:

– Vi har et av de strengeste regelverk i verden hva gjelder våpeneksport, og stor åpenhet omkring dette. Eksempelvis har vi siden 1996 gitt ut en årlig stortingsmelding som gir betydelig innsyn i omfanget av eksporten. I løpet av vår tid i regjering har vi hele tiden vært opptatt av å sørge for enda mer åpenhet, skriver hun til Ny Tid.

Dermed ligger det an til ytterligere økninger i norsk våpeneksport også i 2010. Gitt at Kongsberggruppens nye milliardavtale med Lockheed Martin blir inngått, med eksport av 1000 sjømissiler, kan tiåret få en riktig pangstart for norske våpenprodusenter.

---
DEL