Tintin blant villmenn i Afrika, USA og Sovjet

Han er i dag alle journalisters forbilde, men det startet skikkelig dårlig for 75-årsjubilanten Tintin.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tintin var ikke den første europeiske tegneserien, men det var Tintin og hans far – Hergé – som etablerte den europeiske tegneserien for alvor: Først på 1930-tallet, deretter for fullt etter annen verdenskrig. Den første Tintin-historien kom 10. januar 1929 og het «Tintin i Sovjet». Avisen arrangerte da en fiktiv hjemkomst i forbindelse med lanseringen, hvor Tintin og hunden Terry var til stede. Det var et så vellykket markedsføringsstunt at de gjorde det samme med «Tintin i Kongo». Da hadde de «leid» inn en liten negergutt til å ledsage Tintin.

Det er først og fremst Tintins eventyr i Sovjetunionen, USA og Kongo som ettertiden har karakterisert med ord som «rasistisk», «fascistisk», «antiamerikansk», «naivt» og andre enda verre uttrykk. I en scene i «Tintin i Kongo» underviser journalisten «negerne» i hvor Belgia er på kartet. Den ble senere byttet ut med «to pluss to» isteden, som om det var så mye bedre. Senere kalte Hergé selv seriene på 1930-tallet for en «ungdomssynd» og føyde til: «Alt jeg visste om landet var det folk sa på den tiden: «Negere er store barn. Flaks for dem at vi er her!» Og jeg tegnet dem i den nedlatende ånden som rådet i Belgia på den tiden. Jeg forsøker ikke å unnskylde meg. Jeg innrømmer at mine tidlige bøker var typisk for den borgelige overklassementaliteten da».

Siden skulle Hergé, eller Georges Remi som han egentlig het, blir noe mer nøye med forarbeidet.

Antiamerikanisten

Den tredje serien av land Tintin besøkte, var Amerika. Skal vi tro Hergé så består Amerika kun av kjeltringer, cowboyer og indianere – høye hus og menneskeforlatte prærier. Hans kilder var heller skrale: Et temanummer fra avisen Le Crapouillot om USA, en bok om indianere og Georges Duhamels «Scènes de la vie future» – ett av de fremste antiamerikanske skriftene i Frankrike i mellomkrigstiden. Hergé selv kom ikke til USA før i 1971.

«Tintin i Amerika» er hovedsakelig lagt til Chicago, men jakten fører Tintin ut på prærien, hvor han møter ekte cowboyer og indianere. «Har du sett, Terry? En ekte rødhud!», sier Tintin da han ankommer Redskincity – en lovløs by full av primitive indianere. Selv Tintins hund er skeptisk til indianerne, og spesielt indianernes hunder:

«De kjøterne tror visst jeg er på talefot med rødhunder», sier Terry da et par hunder kommer bort og snuser på ham mens han venter på at Tintin kjøper seg cowboy-klær. I Hergès verden er indianerne barbariske, naive og «villmenn», som Terry kaller dem. De samarbeider med Al Capone, fordi skurkene får overbevist indianerne om at Tintin er ute etter jaktmarkene deres. De erklærer krig mot Tintin. De graver opp stridsøksa, etter å ha brukt lengre tid på å huske hvor det var de begravde den. Til slutt fanger de Tintin og skal starte å torturere ham, da Tintin på eventyrlig vis greier å sette indianerne opp mot hverandre, og flykter i kaoset som følger. Tintins blikk på indianerne mildner noe da han skjønner hvem som står bak, men likevel inviterer Hergè oss til å lese konflikten som en konflikt mellom de hvite og de røde, de siviliserte og de usiviliserte: «Nei, det er ikke indianerne! Det er gangstersjefen… Jeg begynner å forstå hvorfor indianerne hater min rase…»

I 1995 fjernet et distriktsbibliotek i Washington «Tintin i Amerika» fra hyllene fordi de mente Hergé presenterte et rasistisk bilde av de amerikanske indianerne. Boka er kun tilgjengelig for lærere som underviser i rasisme.

Nazi-hjelp

Tintin-eventyrene kom først i bokform etter 1945, men grunnlaget ble lagt på 1930-tallet. Serien ble først publisert i det ukentlige barnebilaget til den belgiske høyreorienterte katolske dagsavisen Le Vingtième Siècle, hvor Hergé var redaktør. Serien var et forsøk fra den katolske kirkes side på å skape egne moralske figurer som kunne konkurrere med løssluppenheten fra amerikansk populærkultur. Under den tyske okkupasjonen av Belgia fortsatte Hergé å tegne for den pro-nazistiske avisen Le Soir.

Nazistene forbød amerikanske tegneserier i Belgia og Frankrike, og nettopp dette forbudet gjorde det mulig for Frankrike og Belgia senere til å bli de dominerende tegneserielandene i Europa. Ulike restriksjoner etter annen verdenskrig gjorde det også mulig for de to landene å holde på dominansen. I perioder etter annen verdenskrig var det forbudt å utgi Supermann og Batman i Frankrike. Lovene ble drevet fram av kommunister og kristne og konservative i trespann: «Det var grupperinger med i utgangspunktet motstridende interesser som var drivkreftene bak oppdemmingen av amerikanske serier: den katolske kirken, kommunistene og konservative. Kirken reagerte mot voldsomheten i mange av seriene og mot seksuelle undertoner. Kommunistene mislikte den kapitalistiske ideologien som seriene mer eller mindre implisitt representerte. For den konservative høyresiden var det generelt nasjonale verdier man ville verne. Kampanjen fikk dessuten støtte av franske kunstnere og utgivere som før krigen hadde opplevd den harde konkurransen fra amerikanerne», skriver Morten Harper i boka «Tegneseriens triangel» (1997). Reguleringene førte til at det ble etablert et skille mellom nasjonale og utenlandske serier, slik at egne lands serieskapere «fikk høyere anseelse».

Slapp unna

Det var så vidt Hergé unngikk å bli tiltalt da freden kom i 1945 på grunn av samarbeidet under krigen, men også fordi Hergé pleiet nær omgang med og hjalp sentrale fascister til makten på 1930-tallet. For eksempel tegnet Hergé omslaget til journalist og aktivist Lèon Degrelles politiske pamflett fra 1932. To år senere stiftet den samme personen det belgiske fascistpartiet.

Men Hergé ble altså ikke dømt, til tross for alt han ble arresterte og avhørt hele fire ganger. Dommerne var bekymret for sitt gode navn og rykte. «Jeg ville blitt latterliggjort», som en av de ansvarlige for opprydningen sa det. Tintin reddet Hergé. Tintin var rett og slett for stor for Belgia. Hergé solgte kun 34.000 album fram til året 1939. Mellom 1940 til 1945 solgte han hele 324.000 album. Krigen var med andre ord god butikk for Hergé.

Da frigjøringen kom var imidlertid en konkurrerende avis rask på pletten med en satirisk og karikert tegneseriestripe under tittelen: «Tintin i naziland». 26 andre ansatte i den samme avisen som Hergé jobbet i, ble fengslet

Betyr det at Hergé var fascist? Der strides de tegneserielærde. Journalisten Tim Judah skrev i forbindelse med 70-års markeringen i 1999:

«Når det gjaldt politikk, var Hergé og hans lille venn på bølgelengde; avslappede, sindige og de fulgte med strømmen. Forstå det, og Tintin er ikke lenger en karakter med skjellett i skapet, men en oppfinnelse av en mann som ville selge tegneseriestriper».

Ifølge Judah var altså ikke Hergé fascist – han ville bare selge tegneseriestriper. Og den beste måten å selge tegneseriestriper på da var altså å flørte med fascismen og rasismen. Siden var ikke det helt god tone. Heftet «Den mystiske stjerne» ble skapt under krigen. Der er den store fienden den amerikanske jøden Blumenstein. Senere skiftet han både navn og opphavsland til Bohlwinkel fra den fiktive staten Sao Rico.

Eventyrlig

Selv om Hergé ikke ble dømt etter krigen, fikk han likevel forbud mot å tegne i aviser. Isteden begynte Hergé å samle sammen sitt gamle stoff og utgi hovedpersonen Tintins eventyr i et eget «Tintin-magasin». Alt kom med – foruten de verste nazifiserte tegneseriestripene fra krigsårene. Hele 23 hefter skulle det bli, oversatt til 50 språk og solgt i mer enn 200 millioner eksemplarer. Rundt 4 millioner årlig. 80 prosent blir solgt innenfor i fransktalende land.

Tintins betydning for fransk og europeisk kultur har vært og er stor.

Serien har aldri slått an i USA blant folk flest. Harry Thompson, som har skrevet en bok om Tintin og hans skaper, mener Tintins gjennomgående antiamerikanske syn har vært en medvirkende årsak til at Tintin aldri har slått an i USA.

I Europa har serien om den modige helgen vært folkelesning. Derfor har han også ofte blitt misbrukt i politiske spill. Grunnleggeren av det belgiske fascistpartiet, Lèon Degrelle, sa «Tintin, C`est moi!». General de Gaulle sa at når alt kom til alt var Tintin hans eneste rival.

Pierre Assouline, som har skrevet en større biografi om Hergé, har sagt at Tintin ikke nødvendigvis er spesifikk fransk eller belgisk, men derimot typisk europeisk:

«Jeg ville puttet Tintin på euroen. Siden Disney er inkarnasjonen av Amerika og yankee-imperialisme, er Tintin inkarnasjonen på Europeisk motstand.» Så sent som i februar 1999 ble det avholdt møte der 60 medlemmer fra den franske nasjonalforsamlingen diskuterte hvorvidt Tintin var venstreradikal eller høyreradikal. De ble ikke enige.

---
DEL

Legg igjen et svar