Tingenes stillstand 

Ting (2016). Regi og foto: Thomas Østbye

Regissør Thomas Østbye gjenoppfrisker blikket på ting og mennesker. 

Se, se, se. Hvor ofte gjør vi dét? Hele tiden, naturligvis, fordi vi orienterer oss i verden og lokaliserer hva som tjener oss, hva vi kan bruke, hva som er pent eller tilfredsstiller et eller annet behov. Men bare se? Det er langt sjeldnere at vi ser og ser, oppmerksomt, skikkelig, grundig, på noe som ikke umiddelbart betyr noe for oss eller gir oss noe. Ja, bare ser på en enkelt gjenstand, en ukomplisert ting som bare er der, uten noen forklarende kontekst, uten noen umiddelbar anvendelse.

Thomas Østbyes film Ting handler om nettopp ting – hva annet – og opprettholder et lang-
trukkent, stødig syn for oss. For de fleste av oss skjer det nok ikke særlig ofte at vi tar oss tid til denne typen refleksjonskikking.

Ting etter ting. Det første vi ser, er en stein, litt mosebegrodd, kanskje i en skog, ruglete og tung – den befinner seg i hvert fall ikke på fjellet, tenker jeg; høstgule stråklaser ligger rundt den, og den er halvt avrundet av vind og vær. Den er tung, det ser jeg, og det er som om den svake sjanglingen (eller duvingen) i kameraet finner et motsvar i steinens diskrete massivitet der den ligger, og antakeligvis har ligget i lang, lang tid. Hundrevis, ja, kanskje tusenvis, av år. Hvor mange har sett på denne steinen?

Jeg vet ikke, men det er dette jeg tenker når Thomas Østbyes kamera ser, og jeg ser gjennom det med ham, sammen med regissøren og alle andre som ser steinen med meg og ham. Et betraktende fellesskap med filmen som medium. Det kjennes godt.

Stillhet i bevegelsen. Det neste vi får se, er en uoppredd …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Kjetil Røed
Frilansskribent.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte