Tingenes stillstand 

Ting (2016). Regi og foto: Thomas Østbye

Regissør Thomas Østbye gjenoppfrisker blikket på ting og mennesker. 

Kjetil Røed

Se, se, se. Hvor ofte gjør vi dét? Hele tiden, naturligvis, fordi vi orienterer oss i verden og lokaliserer hva som tjener oss, hva vi kan bruke, hva som er pent eller tilfredsstiller et eller annet behov. Men bare se? Det er langt sjeldnere at vi ser og ser, oppmerksomt, skikkelig, grundig, på noe som ikke umiddelbart betyr noe for oss eller gir oss noe. Ja, bare ser på en enkelt gjenstand, en ukomplisert ting som bare er der, uten noen forklarende kontekst, uten noen umiddelbar anvendelse.

Thomas Østbyes film Ting handler om nettopp ting – hva annet – og opprettholder et lang-
trukkent, stødig syn for oss. For de fleste av oss skjer det nok ikke særlig ofte at vi tar oss tid til denne typen refleksjonskikking.

Ting etter ting. Det første vi ser, er en stein, litt mosebegrodd, kanskje i en skog, ruglete og tung – den befinner seg i hvert fall ikke på fjellet, tenker jeg; høstgule stråklaser ligger rundt den, og den er halvt avrundet av vind og vær. Den er tung, det ser jeg, og det er som om den svake sjanglingen (eller duvingen) i kameraet finner et motsvar i steinens diskrete massivitet der den ligger, og antakeligvis har ligget i lang, lang tid. Hundrevis, ja, kanskje tusenvis, av år. Hvor mange har sett på denne steinen?

Jeg vet ikke, men det er dette jeg tenker når Thomas Østbyes kamera ser, og jeg ser gjennom det med ham, sammen med regissøren og alle andre som ser steinen med meg og ham. Et betraktende fellesskap med filmen som medium. Det kjennes godt.

Stillhet i bevegelsen. Det neste vi får se, er en uoppredd seng. Ikke skitten, snarere sovet i bare et par-tre netter. Tøyet er krøllet i små forhøyninger etter at en kropp har ligget der, eller er det to? Jo mer jeg ser, jo mer projiserer jeg også fortellinger inn i det sette, i tingen, i laknenes vitne om forløp (sex og søvn), og begynner å dikte. Er det kanskje ikke et par som nettopp har stått opp? Er mannen i gang med frokosten, mens kvinnen henter avisen og tenker på at hun har lyst på ha fersk appelsinjuice idet hun slipper inn katten?

Ingenting av dette er i tingene – i sengen, i det krøllete lakenet, ikke  engang i dynene som er påtrukket forskjellige dynetrekk (det ene hvitt, det andre stripete) – men likevel. Det er dette jeg ser når jeg ser lenge.

Stillstand og bevegelse. For når jeg ser disse tingene, begynner jeg å se mer. Mennesker som bruker tingene, mennesker som har vært nær dem og snart kommer tilbake for å bruke dem mer. Eller bare se, som meg, som Thomas Østbye.

Jeg elsker denne åpenheten, denne visuelle vektløsheten, disse svevende bildene som løfter tankene mine.

Senere er det en frontrute med regnsprut fykende mot seg jeg får se. Jeg ser fra innsiden, som en fører eller en passasjer ved siden av bilføreren. Her står det ikke stille, her er det en bil som kjører fort, men samtidig er tingen selv – altså frontruten, som er tingen jeg ser – stillestående. Det er kjøringen og regnet som skaper dramatikken, de heftige bevegelsene. Dynamikken rundt drar det stillestående glasset inn i en fortelling om dårlig vær og hastige forflytninger. Men selv står det stille.

Jeg elsker denne åpenheten, denne visuelle vektløsheten, disse svevende bildene som løfter tankene mine, som får meg til å fortelle som seende, men som hele veien er forankret i tingene som presenteres for meg.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.