At smerte ikke er noe som utelukkende bør minimeres raskest mulig, men snarere også kan by på et skjult potensial, er også utgangspunktet i den tysk-sørkoreanske filosofen Byung-Chul Hans nye bok Palliativgesellschaft («Palliativsamfunnet»). Boken kan betraktes som en oppfølger til hans bestselger Müdigkeitsgesellschaft («Tretthetssamfunnet», 2010), som samtidsdiagnostisk kritiserer paradigmatiske endringer i fremveksten av det nyliberalistiske forbrukersamfunnet – der en tidligere kollektiv «negativ» psykologi med målet om å utligne ytre overgrep og mangler har blitt erstattet av en mer individuell, «positiv» psykologi, med vekt på optimisme og selv-optimering – og med utmattelsessyndromer og ADHD som samfunnspatologiske følger.
I sin nye bok utvider Han undersøkelsen av den ekskluderte negative smerten ved å granske samtidens tendenser til å unngå, fortrenge eller medisinere den i alle dens former – personlige så vel som politiske. I prestasjonssamfunnet har smerte blitt noe uønsket og forstyrrende. Samtidig er den i sine ulike nyanser en uunngåelig del av tilværelsen som tilsynelatende ikke er til å kvitte seg med. «Smerten forsvinner ikke», skriver han, «den endrer bare fremtoning.»
Ved siden av virusets biopolitiske følger kommer også det digitale, i form av smittevernsapper, til å snu ytterligere om til totalovervåkning.
Der smerten tidligere var et verktøy for disiplinering av føyelige, produserende subjekter eller personer, har den i vår tid – ifølge Han – så å si blitt privatisert. Det nyliberale «lykkedispositivets» imperativ om lykke anser smerten som en svikt, en svakhet som det gjelder å få optimalisert vekk. Istedenfor å tolke smerte som symptom og uttrykk for kritikk av rådende forhold har den privatiserte smerten blitt redusert til en nærmest narsissistisk innadrettethet. Vår tid er derfor – slik Han uttrykker det slagordaktig – preget av «motivasjonstrenere framfor revolusjonære» og av «depresjon framfor revolusjon».
Moderne biopolitisk maktutøvelse
Videre konstaterer Han vår samtids mangel på overordnede fortellinger som kan gi smerten sin mening tilbake – og dermed sette i gang en helbredelsesprosess. Når smerten overlates til medisinen og på denne måten utelukkende reduseres til biologiske prosesser, hinsides sine bokstavelig talt meta-fysiske dimensjoner, har den, ved å falle ut av den symbolske orden, blitt stum og følgelig språk- og meningsløs. Når smerten mister sin eksistensielle, tragiske dimensjon, er «vi overlevert den meningstømte, nakne kroppen». Og hvis dette er tilfellet, mener Han, er det tett forbundet med at også livet vårt kan sies å ha blitt preget av en følelse av meningsløshet.
Tapet av overordnede meningsgivende fortellinger får Han til å postulere at vi lever i en «post-narrativ tid». Hva som kunne utgjøre slike «helbredende fortellinger», forblir riktignok uklart. Til tider føles det som om Hans avsmak for nyliberalismens konsumsamfunn gjør at han beveger seg farlig nær det politisk reaksjonære.
Ifølge Han er det ikke minst også i dagens politiske klima at den lave smerteterskelen gjør seg gjeldende, der potensielt meningsfylte, konstruktive politiske diskusjoner mellom meningsmotstandere viker for en implisitt konsensustvang. «Post-demokratiet» blir et «palliativt demokrati», spår Han, samtidig som den mye omtalte «postfaktiske tidsalder» med sine fake news bidrar til en tiltagende virkelighetsapati og avstumpning, slik at potensielt revolusjonære tendenser aldri når handlingsplanet.
Dagsaktuell blir Hans bok imidlertid når covid-19 pandemiens politiske ringvirkninger trekkes inn. Det er her den kan leses i samsvar med Giorgio Agambens omdiskuterte kritikk av koronatiltakene som moderne biopolitisk maktutøvelse, der tendensene å redusere livet til utelukkende biologiske prosesser, blottet for metafysiske dimensjoner, blir åpenbare. I pandemien spår Han begynnelsen av nyliberalismens undergang: Ved siden av virusets biopolitiske følger kommer også det digitale, i form av smitteverns-apper, til å snu ytterligere om til totalovervåkning, slik at det nyliberalistiske frihetsparadigmet går i oppløsning. Hva som erstatter dette, forblir riktignok åpent – men fremtidsscenariene Han skisserer, gir lite grunn til optimisme.
Resignasjon og nihilistiske tendenser
Mest interessant blir Hans bok imidlertid når han unngår for dystopiske samfunnsdiagnostiske spådommer og undersøker smerten filosofisk i dialog med blant andre Heidegger og Hegel. Han siterer sistnevntes forståelse av bevissthetens vesen til å «utfolde seg i og gjennom selvmotsigelser, og følgelig gjennom smerte», som dermed er betinget av nødvendige møter med en kompleks, uoversiktlig og derav smertefull virkelighet. Tankens og erkjennelsens dialektiske veier er – og må være – preget av smertefulle splittelser, som kan så gjenforenes i høyere potens. Slik fungerer smerte som insitamentet til utvikling, til å bryte med det ikke lenger utholdelige. Det er dette som kan kalles smertens skapende, og revolusjonære, potensial. Følgelig forstås smerte ikke utelukkende som tegn på mangel eller ubehag, men snarere også som kjennetegnet av en grunnleggende menneskelig eksistensiell åpenhet mot verden.
Imidlertid kan man i den sammenhengen lure på hvor det har blitt av nettopp smertens revolusjonære potensial i Hans tenkning i både Müdigkeitsgesellschaft og Palliativgesellschaft. For mens hans nye bok åpner for interessante refleksjoner og innfallsvinkler omkring fenomenet smerte, skriver dens dystopiske samtidsanalyser seg bare inn i den lange tradisjonen av en modernitetens forfallshistorie à la Oswald Spengler. Med sin «smerte-apriori» og sin tilsynelatende eksklusive «omfientlighet» forkaster Han her alle ambivalente utveier, og dermed forsterkes bare de samme nihilistiske tendensene som Han egentlig kritiserer.
I motsetning til tenkere som Nietzsche – ofte sitert også av Han – som i all sin brennende modernitetskritikk alltid holdt en affirmativ positiv posisjon, makter derimot Hans språk ikke å leve opp til slik poetisk-filosofisk prosas muligens mest sentrale implisitte krav: at den må være desto mer overbevisende, skarpere og nyansert jo vagere dens innhold er. Istedenfor tyr Han i altfor stor grad til det deklamatoriske og gjemmer seg bak en flom av resignerte (parataktiske) «vi-setninger» – til tider på kanten av det tautologiske og banale: «Vi er for levende til å dø, og for døde til å leve.»
Meningsfylte, konstruktive politiske diskusjoner viker for en implisitt konsensustvang.
Nettopp dette «viet» er ikke bare et stilistisk eller retorisk problem hos Han. Ved at han skjærer alt over én kam, blir blikket blindt for de allestedsnærværende, reddende utveiene og lommene av ambivalens. Den dialektiske grunnspenningen mellom det individuelle og det fellesskapelige går under i påkallelsen av dette «viet». Mulige «revolusjonære impulser», som Han implisitt ser ut til å etterlyse, viker også i Palliativgesellschaft til fordel for hans filosofiske Weltschmerz. Autonomi og frihet ser ikke ut til å være relevante etiske og politiske kategorier i forhold til denne form for determinisme. Nyanseringer som at frihet ikke er ensbetydende med nyliberal selvutnyttelse, lar seg ikke uttrykke like slående i Hans nærmest bastant deklamerende stil, som tilsynelatende ikke tillater noen dissidens overfor tidsånden.
Fremfor å foreta mer nyanserte analyser, for derfra forsiktig å utlede potensielt fruktbare tilnærminger for presserende spørsmål i vår samtid, forblir Han stående ved «sykdomshistorien» uten å by på utveier, fluktlinjer eller noe som helst annen form for (be)handlingsplan. Slik samtidens åpenbare kriser – i den opprinnelige greske medisinske betydningen av «krinein» – defineres nettopp av det ambivalente (hvorvidt pasienten kommer til å overleve eller dø), kan det virke som om Byung-Chul Han allerede har erklært pasienten død. Og man kan lure på om ikke en slik dystopisk modernitetskritikk, med sine til tider reaksjonære tendenser, har utspilt sin rolle i dag når en lignende retorikk er blitt tatt i bruk av høyresidens populisme? At den snarere stenger de mulighetsrommene den egentlig ønsker å åpne?
LES OGSÅ: Smertekultur og psykiske strategier