Tilgjort. Avgjort

Hege Storhaug går til nye angrep på det hun tror er islam.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[slør] Det har blitt sagt at man umulig kan forholde seg likegyldig til Hege Storhaug og hennes alarmrop. Denne gangen er det annerledes. Om det er noe hun avslører i Tilslørt. Avslørt, må det være prosjektets rungende hulhet.

Hennes velkjente katastrofescenario, der vestlige frihetsverdier bukker under for islamismen, kunne kanskje fått økt troverdighet av en virkelighetstest. Slørdebatten egner seg også godt, ettersom den fordrer en viss kompleksitetsfølsomhet. Noe slikt mangler imidlertid i den nye boka til Human Rights Services talsperson. Stilt overfor en kompleks politisk realitet, der det gjelder å finne pragmatiske løsninger, er den så og si verdiløs.

Enda verre må det være at Storhaug ikke engang leverer et utfordrende anklageskrift à la Men størst av alt er friheten. Snarere blir dette drøvtygging, som på grunn av pussige disponeringer og begrepslig samrøre oppleves som irrelevant i enhver debatt om møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten.

Sur på burkabytur

Storhaug begynner i burka, ute i Oslos gater, og føler seg «som et vesen utstilt på sirkus eller i en dyrehage». Det er høyst uklart hva meningen med dette stuntet er. Om det skal gi forfatteren troverdighet, blir spørsmålet: Hvor mye lærer man egentlig om slørproblematikken når man motvillig rusler rundt i heldekkende drakt en lørdags formiddag? Og dersom stuntet skal gi eksempler på hvordan plagget er «det mest synlige uttrykket for kjønnsfascisme»: Hvor ille kan dette egentlig bli, når det verste som bifaller burkanovisen Storhaug er eplekake og krem i ansiktssløret?

Ikke bare er det et latterlig sprik mellom Storhaugs nagende burkafrykt og de beskjedne opplevelsene hun faktisk får i dette plagget. Istedenfor å gjøre et forsøk på å forstå hvilke sammenhenger tildekkingen av kvinnekroppen inngår i – som politisk symbol, som individuell identitetsmarkør og som religiøst fromhetsideal – nøyer hun seg også med å forsvare reaksjonene til gode nordmenn som roper skjellsord til hennes selviscenesatte burkafigur.

Trykksverte på avveier

Underlig nok bruker hun uforholdsmessig mye plass på å underbygge tesen om at tildekkingens kvinneundertrykkende karakter er årsaken til endel europeisk uro rundt slørbruk de siste årene. Det er vanskelig å forstå hvorfor nettopp dette rettferdiggjør trykksverte, særlig når Storhaug knapt utdyper mer sentrale påstander. Hun hevder for eksempel følgende «enkle og uomtvistelige sannhet»: «Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer … menneskerettigheter med sitt fravær – det være seg kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet.» Nøyaktig hvordan disse ulike rettighetskategoriene henger sammen med slørbruk – i en sosial virkelighet – får vi aldri vite mye om.

Forfatteren vil også innføre et forbud mot slørbruk i skolen og i det offentlige, men diskuterer ikke om det vil hjelpe de som tvinges til å gå med plagget, eller hvorvidt det vil gjøre islamismen til en mindre trussel. Før en pamflett som Tilslørt. Avslørt kan tas alvorlig, må slike refleksjoner med.

Begrepsgrøt

Det er riktignok en interessant observasjon at sløret ikke alltid reduserer det seksuelle blikket, men også kan forsterke det gjennom å gi kvinnekroppen mytologisk tiltrekningskraft. Men her grøtes iranske ayatollaer og saudiske wahabister, tradisjonelle konservative holdninger og moderne umma-islamisme, sammen til en klissete begrepsmasse. Er det virkelig ingen forskjeller mellom Det egyptiske brorskapet og landsbybefolkningen i Pakistan når det kommer til slørets betydning?

Storhaug innfører et skille mellom islam og islamister, men istedenfor å holde på denne viktige distinksjonen, manipulerer hun den. Etter først å ha beskrevet islamismen som kalifatutopisme med terrorsympatier og stalinistiske eller nazistiske trekk, plasserer hun samtlige muslimske menigheter i Norge i umiddelbar nærhet av denne ekstremismen. Hennes forståelse av fenomenet er altså for snever og for inkluderende på en og samme tid. Dermed blir Tilslørt. Avslørt, med sin mangelfulle skisse av tildekkingens boklige og historiske kilder, aldri et informert bidrag i en vesentlig debatt.

Definisjonsran

Poenget er ikke å forsvare enhver tildekkingspraksis, og slik delta i Storhaugs fordummende spill. Til det har debatten om vektingen av ulike rettighetskrav i forhold til hijab-, jilbab-, niqab-, chador- og burkabruk har for mange meningslag. Kanskje skal man til og med gi Storhaug rett i at det er noe halvkvedet over å kalle hijab for gode gammeldagse «skaut», lik de våre tipoldemødre brukte, noe endel velmenende akademikere og pressefolk har gjort.

Det evinnelige hovedproblemet med Storhaugs retorikk er imidlertid ranet av retten til å definere hvem som undertrykkes. Å arrogant avvise slørbærende kvinners egne tolkninger er «falsk bevissthet»-nivellering, en mistankens hermeneutikk, som vi nå burde slippe i den politiske debatten.

Forfatterens angrep på «naivister» som Thomas Hylland Eriksen, Randi Gressgård, Berit Thorbjørnsrud og Tore Lindholm blir også svakt når hun opplever «akademias mangel på empati med de undertrykte og mangel på vilje til å granske slørets iboende verdier… som frastøtende». Hadde hun enda gransket noe.

Storhaug mener sløret utelukkende fungerer segregerende, både når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, og når det gjelder forholdet mellom minoritet og majoritetssamfunn. Hun skriver at plagget like godt kunne være erstattet med en plakat, der det står «nei til menneskerettigheter» og «avvikle demokratiet basert på forkastelige frihetsverdier».

Man kunne enkelt satt opp en mottese: Jo flere slike bøker som utgis, jo mer potent blir sløret som et religionspolitisk symbol.

---
DEL