Tilblivelsen av akademiet i Ramallah

Palestina-bilaget: På okkuperte Vestbredden ble kunsten en form for kunnskap basert på forskning og fri kritisk ten-kning. En av grunnleggerne av kunstakademiet i Ramallah, forteller her hva som skjedde – støttet av Norge.

(Translated from Norwegian by Google Gtranslate)

Jeg har skrevet om International Academy of Art – Palestina# (IAAP) på redaktør Truls Lies oppfordring.

Jeg måtte grave frem minner fra mange år siden og gå tilbake til noen dokumenter, brev, møtereferater, bilder og til og med e-poster. For å videre kvikke opp hukommelsen, kontaktet jeg noen av kunstnerne og vennene som deltok i dette unike og spesielle prosjektet. Så kunne vi utveksle minner og arrangementer, ikke bare for å ordne dem, men også for å redde dem fra glemselen. Særlig siden mange av disse av disse begivenhetene og historiene aldri ble tatt opp eller nedtegnet! Derfor har jeg valgt en enkel metode for å gjenfortelle historien. Målet mitt har vært å unngå, så langt det er mulig, det som allerede er kjent og publisert om akademiets historie, og i stedet undersøke teksten og betydninger som ligger skjult mellom linjene.

Brobygger

Erfaringen med akademiet i Palestina var, sammen med mange andre, et viktig tillegg og et fremskritt for den palestinske kunstscenen og for kunsthistorien. Dette representerte også et forbilde som viser hva slags institusjon kunstnere selv etterstrebet. Et institutt som er i stand til å smelte kunstens behov sammen med samtidskunstens praksis i en situasjon preget av manglende institusjoner. Og det i en spesiell tid der landet Palestina gjennomlever en okkupasjon.

Spørsmålene dreide seg omkring hvordan og når?  Hva slags akademi vil vi ha?

IAAP har vært en ny brobygger og koblet kunstpraksis i Palestina opp mot den internasjonale kunstscenen. Dette skjedde  midt i et nesten fullstendig fravær av all den infrastruktur kunsten trenger, slik som museer, høyskoler, gallerier og markeder. Dette  åpnet opp en videre utvikling av kunsten – som også kunne oppleves av andre. Til tross for de ekstraordinære omstendighetene palestinerne levde og fortsatt lever under, var denne kunstneriske praksisen alltid tilstede og vitnet om noe essensielt, som ellers ble motarbeidet, overvåket og begrenset i sine muligheter.

En gruppe kunstnere

- annonse -

Ideen om å etablere et kunstakademi i Palestina ble unnfanget i 2003. Under den israelske invasjonen av Vestbredden var Ramallah underlagt strengt portforbud der byens gater og institusjoner ble utsatt for gjentatte angrep, ødeleggelser og beleiring. På den tiden holdt venner samlinger i hemmelighet for å diskutere livet og for å ta vare på hverandre – særlig når portforbudene ble opphevet i noen timer så folk kunne kjøpe noen dagligvarer.

Det som skjedde var at vi, en gruppe kunstnere, møttes et par ganger i Nablus St., spesielt i hovedkvarteret til The Palestinian Association of Artists og jeg husker at foreningen ble ledet av Nabil Anani og at Tayseer Barakat, Suleiman Mansour, Kareem Dabbah, Samir Salameh og Dina Ghazal var med. Vi tenkte på mulige aktiviteter og utstillinger for å protestere mot situasjonen.

For eksempel ble en utstilling av plakater og fotografier en gang stelt i stand på veggene i et av de ødelagte sikkerhetshovedkvarterene. Utallige ideer ble tatt opp og diskutert for å fylle behovet for å komme med et slags tilsvar, mens tanks rullet omkring i sentrum og soldater okkuperte hustakene til mange bygninger, slik som Kulturdepartementet og Amwaj Radio bygningen. Perioden var preget av frustrasjon og en følelse av et stort tap. I en by som var offer for overgrep, visste vi ikke hva vi skulle gjøre: Ikke fordi angrepene ennå ikke var over, heller ikke fordi vi knapt kunne holde oss samlet – men på grunn av de mange forskjellige ideene og visjonene som ikke kunne virkeliggjøres.

Fra da av begynte vi å leke med tanken på en internasjonal kunstutstilling i en beleiret by, for å etablere et museum for krigens levninger, og andre ideer, som å jobbe med barna i deres egne nabolag for å dempe presset.

Forbudet, og Birzeit University

I et møte for Kunnskapsdepartementet utdanningsråd, der vi møttes som kunstnere for å diskutere læreplanen for kunstutdanning i skoler og kunstfakulteter i Palestina, la kunstneren Suleiman Mansour frem ideen om å etablere et kunstakademi. Møtet ble ledet av Gabi Baramki som den gang var undersekretær i Kunnskapsdepartementet.

Suleiman nevnte de mange diskusjonene han hadde hatt med tidligere utdanningsminister Munther Salah, om å grunnlegge et uavhengig kunstakademi i Palestina, og hvordan det var viktig å finne alternative måter å virkeliggjøre denne ideen på. Spesielt siden de israelske okkupasjonsmyndighetene forhindret og forbød etableringen av to typer utdanningsfakultet i Palestina – landbruk og kunst. Og etter Oslo-avtalen lå utfordringen i det å få tilstrekkelig støtte og finansiering til å etablere slike.

Foreningens leder Nabil Anani, påpekte også innsatsen gjort på 80-tallet, spesielt med Birzeit University og Baramki som var deres visepresident på den tiden. Han fortalte at et universitet som Birzeit – til tross for at de hadde finansieringen i orden, ikke var i stand til å etablere et kunstakademi – fordi de den gang ikke hadde klart å få innvilget en autorisasjon. Anani og flere la ideen om et akademi på is, mens man ventet på det rette tidspunktet.

Henrik Placht

Ideen ble senere gjenopplivet i et møte mellom oss og en samling norske kunstnere og solidaritetsaktivister i foreningens hovedkvarter, der Dr. Musleh Kanaaneh var til stede og åpnet møtet.

Delegasjonen bestod av tre norske kunstnere, blant dem Henrik Placht, som uttrykte en klar og presis idé om akademiet, etter våre mange diskusjoner om situasjonen, og om kunstnere og kunstscenen i Palestina. Ideen om å etablere et museum eller erklære byen som et åpent museum ble snart fullstendig overskygget av tanken om utdanning! Ideen virket som en fjern drøm, men ingen protesterte – ikke engang de som ikke var så veldig begeistret for den. Møtet ble avsluttet med at vi ble enige om å ha flere møter, og det var det som skjedde. Ideer begynte å vokse frem og utvikle seg i hodet til palestinske og norske kunstnere.

Henrik, den mest entusiastiske i den norske gruppen deltok på de fleste møtene sammen med Suleiman Mansour, Tayseer Barakat, Dr. Musleh Kanaaneh og meg, Khaled Hourani. Vi begynte å diskutere pensum og undervisningsmetoder og spenningen økte etter at vi diskuterte ideen om logoen og navnet. Det første forslaget til et navn var Ramallah Academy for Arts med egen logo designet av en av de norske kunstnerne. Det ble siden erstattet av International Academy of Arts – Palestina.

Stadig ideer og drømmer

Etter at den norske gruppen dro hjem, diskuterte vi stadig ideer og drømmer. Spørsmålene dreide seg omkring hvordan og når? Hva slags akademi vil vi ha? Disse møtene var avgjørende, for her viste alle stor entusiasme og et oppriktig ønske om å jobbe og forske og diskutere. Henriks besøk le hyppige og han kom av og til alene og andre ganger sammen med andre kunstnere som Michael Donald og Lars Ramberg.

Ramberg laget en film om besøket, Ten Days in Ramallah, som ble sendt på norsk TV. I tillegg til selve besøket, dekket filmen den første workshopen som ble holdt på foreningens kontor med deltakelse av utvalgte studenter under prosjektnavnet International Academy of Art. Vi fikk støtte fra den norske representanten til å til å holde en workshop i Ramallah og en annen i Gaza. Vi holdt også en konferanse om kunst og høyere utdanning i Palestina i Rocky Hotel i Al-Masyoun.

Konferansen ble besøkt av offisielle representanter fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) for første gang. Disse workshopene fungerte som en hjørnestein for akademiprosjektet, etterpå kunne vi bygge videre på ideen og fremme den videre gjennom forskning og eksperimentering.

De israelske okkupasjonsmyndighetene forbød etableringen et utdanningsfakultet for kunst i Palestina.

I tillegg til de vellykkede workshopene som ble fulgt av to utstillinger, en i Al-Hallaj Kunsthall i Ramallah, og den andre i Gaza by i Kulturdepartementets forum, gjennomførte vi en rekke møter med kulturministeren, forfatteren Yehya Yakhlof som ga sterk støtte til ideen om akademiet. Dessuten med med en rekke kulturinstitusjoner som: Riwaq Center, Khalil Al-Sakakini Center, Al-Qattan Foundation og Ashtar teater. Diskusjonene var hovedsakelig om vi hadde kapasitet til, da etterspørselen var stor.  Vi møtte utover myndighetene også andre kunstnere, forfattere, dramatikere, musikere og filmskapere. Noen av disse sluttet seg til grunnleggerne, blant dem kunstnerne Said Murad og Hayyan Al-Jubeh. Vi sendte deretter inn en søknad om å registrere en NGO på vegne av Den palestinske foreningen for samtidskunst med akademiet som sitt sentrale prosjekt.

Besøket i Norge og videre

Etter dette utkrystalliserte ideene seg om akademiets grunnleggelse og et partnerskap med KHIO. Vi, Suleiman Mansour, Mohammed Odeh, Khaled Hourani og Reem Fadda, som jobbet som direktør for Den palestinske foreningen for samtidskunst, besøkte Norge og hadde flere møter med Utenriksdepartementet for å forklare ideen og dens betydning. Vi møtte også kulturkomiteen på Stortinget og direktør og dekan ved Statens Kunstakademi. Til slutt undertegnet vi et memorandum som bekreftet overenskomsten med akademiet i Oslo. Vi fikk et positivt svar fra Utenriksdepartementet om finansieringen. Og ble overrasket over den enorme dekningen besøket fikk av norsk presse.

Hourani og Placht på rektors kontor (utdrag fra upubliserte filmintervju). Foto Trils Lie

Etter dette begynte Henrik å jobbe som prosjektleder ved KHIO. Samtidig drevi vi alle i Palestina med frivillighetsarbeid: vi begynte å lete etter lokaler, lage planer og programmer, tilpasse pensumet inntil vi til slutt leide huset til historikeren Aref Al-Aref. Dette  ble først renovert og tilpasset for å gjøre plass for akademiets prosjekt. Samtidig ble jobbtilbud annonsert, og møbler og utstyr ble kjøpt inn. Maria Khouri ble utnevnt som akademiets direktør, og jeg, Khaled Hourani som kunstnerisk leder. Reem Fadda ble en akademisk veileder som spilte en viktig rolle i utformingen av akademiets identitet og undervisningsmetodikken. I mellomtiden ble mange navn med i prosjektet og andre takket for seg.

Akademiet

Sammen med foreningens administrasjon og Universitetet i Oslo dannet de første ansatte ved akademiet en gruppe som skulle jobbe med slikt som lover og forskrifter, læreplan, undervisningsplaner, lærere, visjon og mål. Akademiet lyktes med å bygge et bredt nettverk av lokale og internasjonale relasjoner – som gjorde det mulig å i full åpenhet implementere ulike programmer på relativt kort tid.

Bilder av studentarbeider:fra akademiets kontor. Foto: Truls Lie

Etter kunngjøringen i 2007 ble 12 studenter tatt inn i det moderne visuelle kunstprogrammet – det første av sitt slag i Palestina. Det første semesteret i 2007 startet så i akademibygningen, med klasserom, studentatelierer, en datalab, et bibliotek, studiopraksis, forelesninger, kurs og til og med en skoleklokke!

Kunstnernes drøm ble til virkelighet ved hjelp av et dyktig pedagogisk kunstinstitutt og et sted der dialog mellom kunstnere fra ulike generasjoner og nasjonaliteter kunne feste seg. Slik ble det opprettet en bro som forbinder Palestina med verden utenfor –  kunsten ble en form for kunnskap basert på forskning og fri kritisk tenkning.

Historien selv, et knutepunkt

Jeg har her fortalt hendelsene som en historie med navn og datoer for ikke å glemme, selv om jeg kanskje ikke husker alle navnene. Dette er en åpen tekst, åpen for redigeringer og tillegg – simpelthen fordi historien om akademiet kan leses fra forskjellige vinkler med forskjellige fortellere.

Fortellingen om akademiet er en blanding av ideer, drømmer og intensjoner. Akademiet er et barn som bærer i seg egenskapene til alle de som bidro til å bringe det til verden. Det kan bli sett på forskjellige måter av grunnleggerne og deres partnere, men det ble til ved at forskjellige ideer smeltet sammen. De beste av ideene ble til gjennom diskusjon, kommunikasjon og deltakelse.

Mens media dehumaniserer krigen, gir kunstnerne lidelsen et
menneskelig ansikt.

Vi var ofte uenige – om fargen på rekkverket eller dekorasjonene, fargen på logoen eller læreplanen siden hver av oss har vår egen visualisering av akademiet. Men vi diskuterte alle detaljer uansett! Noen ganger forståelsesfult, og andre ganger hissig. Uansett: denne ideen om et akademi ville ikke blitt realisert hvis det ikke hadde vært for den kjærligheten og aksepten dette vakre barnet fikk – som ingen forlot eller krevet monopol på.

Med årene ble akademiet et knutepunkt som bød på kunst og kunstnere både fra Palestina og utlandet. Det tiltrakk seg lokal og internasjonal oppmerksomhet, som et sted for dialog, undervisning, læring og kreativitet.

Bilder av studentarbeider:fra akademiets kontor. Foto: Truls Lie

Filosofien og visjonen bak akademiets arbeid vektla åpenhet, styrking av nasjonal kultur og spørsmål om identitet, frihet, kjønn, politikk og kritisk tenkning. Dette fikk vi til ved hjelp av et bredt utvalg av forelesere og professorer. Undervisningsprogrammet betraktet byen og landet som en arbeidsplass, istedenfor å begrense seg til akademiets fysiske domene. Akademiet brukte også sin brede krets av kontakter og partnerskap til å utveksle kunnskap og kompetanse med lignende akademiske institutter som det har regelmessig utvekslinger for studenter og lærere.

Akademiet har tatt del i flere partnerskap og prosjekter som ga studentene praktiske erfaringer i tillegg til teori. Vi mottok også studenter fra forskjellige regioner i Palestina og verden gjennom vårt utvekslingsprogram! Flere kull har blitt uteksaminert så langt – jeg husker fremdeles sporadiske skrik av glede og spenning fra studentene fra disse årene.

Ulike prosjekter

De forskjellige kunstprosjektene ved akademiet fikk et solid rykte lokalt og internasjonalt, og dannet et grunnlag for nye forbindelser og veier. De tjente ikke bare som pedagogiske verktøy, men styrket den lokale kunstneriske kulturen.

Jeg nevner her til slutt noen ulike prosjekter og workshops der Akademiets studenter, ansatte, kunstnere og lokalsamfunn engasjerte seg: Ekskursjoner til ulike palestinske byer, monumenter og publikasjoner, Picasso i Palestina, Jerusalem Milestone, Jeriko Under havet, Qalandia International Festival, Disarming Design Fra Palestina, Subjective Atlas of Palestine og mange andre utstillinger og festivaler både i Palestina og internasjonalt.

Med stor og sjenerøs støtte fra Det Norske Utenriksdepartementet, og mange andre lokale og internasjonale grunnleggere, har akademiet vert i stand til å fortsette og blomstre, hele tiden i harmoni med samfunnets behov og moderne undervisningsmetoder.

Khaled Hourani, kunstner designer og kritiker, lever og arbeider i Ramallah. Han jobbet som kunstnerisk leder 2007–2010 og som direktør for International Academy of Art Palestine fra 2010–2013.Tidligere jobbet han som direktør for kunstavdelingen i det palestinske kulturdepartementet (2004-06). Hourani har deltatt i mange lokale og internasjonale utstillinger.

Palestinsk deligasjon p bes¯k i Norge

PALESTINSK KUNSTAKADEMI

Første kull til bachelor-utdanning tas opp høsten 2007.

Drives offisielt som arabisk underavdeling av Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) fram til skolen får egen godkjenning av de palestinske selvstyremyndighetene.

Utenriksdepartementet har støttet oppstarten med ni millioner kroner. UD har også vært med på den faglige delen av prosjektet.

Palestinske studenter studerer allerede ved KHIO som en del av prosjektet.

(Henrick Placht i midten, fra 2007)

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

En landbrugsklynge – et topmoderne industrielt kompleks

MAD: Problemet er adgangen til mad. Alle skal spise for at leve. Skal vi spise, må vi købe. For at købe, må vi arbejde. Vi spiser, fordøjer, og skider.

Dydens diktatur

KINA: Kinas kommunistparti praler i dag med, at det er i stand til at genkende enhver af landets 1.4 milliarder borgere inden for få sekunder. Europa må finde alternativer til den stigende polarisering mellem Kina og USA – mellem et statsligt overvågende diktatur og den liberalistiske individualismes hensynsløse selvudlevelse. Måske en form for anarkistisk samfundsorden?

Protest kan koste deg livet

HONDURAS: Nina Lakhanis farlige søken etter sannheten bak drapet på miljøaktivisten Berta Cáceres ender opp i flere spørsmål enn svar.

Det kulturelle bindemiddelet

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

Kreativ ødeleggelse

SØPPEL: Norge er ikke rigget for tekstilsortering. Selv om vi sorterer søppel, er vi ikke i nærheten av steder i Japan, som kan resirkulere i 34 ulike kategorier. Der er målet at kommunene ikke sitter igjen med noe avfall – og uten søppelbiler!

Kontrollsamfunnet og det uregjerlige

SENMODERNE: Mennesker i dag får mer og mer kontroll over omgivelsene – men mister kontakt med verden. Hvor går grensen for målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner?