Tilbakevendende gjenferd på Black Box

«Hvor mye fascisme kan vi tolerere i et demokrati?» spør en av skuespillerne aktuell med teaterstykket Ways of Seeing på Black Box i november.

Jeg har fått i oppgave å rapportere fra prøveprosessen til et fritt valgt dokumentarteater. Pia Maria Roll og Marius von der Fehr er i gang med noe nytt, så det er ikke vanskelig å velge. Jeg har jobbet med begge tidligere. Duoen sto bak det internasjonalt vellykkede intervensjonskunstverket National Apology i 2015, så jeg har høye forventninger.

Nå er de i samarbeid med Sara Baban og Hanan Benammar i gang med Ways of Seeing. Teaterstykket ser på koblingene mellom makt, rasisme og høyreekstremisme i Norge, og er å se på Black Box Teater fra 21. til 30. November.

Prøvene foregår på Trafo på Tøyen. I salen ved siden av ljomer musikken fra Blåfjell, som rasisme-analyse for barn: «Hvis alle kan se ting fra to sider….» Men her er ikke to perspektiv nok. Med fire sterke kunstnere samlet i en forsøksvis flat struktur går det mot et flerstemt uttrykk. Hanan og Marius kommer fra billedkunsten og jeg antar at tittelen også er en hilsen til avdøde John Berger og hans legendariske BBC-serie – Ways of Seeing – som kritiserer den enøyde virkelighetsoppfatningen i det vestlige perspektivet.

Personlige fortellinger som narrativ ramme

Jeg kommer inn som observatør akkurat mens prosessen står framfor noen avgjørende veivalg. Researchmaterialet er omfattende og noe må velges bort for at resten skal bli lesbart. De snakker om prosjektet som en reversert pilegrimsreise. Reisen er en metafor til teoretisk erkjennelsesreise, men henviser også til fysiske reiser – som Saras og Hanans reise til Norge fra deres hjemland.

Når de antyder i programmet at verket skal kobles til tidenes største NATO-øvelse på norsk jord settes fantasien i sving.

Det er vrient å formulere seg om det brede tematiske spennet fra rasisme via islamofobi, overvåking, terrorfrykt, sivilisasjonskrig til NATO og kapitalismekritikk, så jeg spør om de kan fortelle kortfattet om primærimpulsen, der arbeidet startet?

Pia: «Det var en stor mørk skygge som hang over den øvrige samfunnsutviklingen: Rasisme. Og utviklingen har gått så fort, det er som en helt ny æra. Så stilte vi oss spørsmålet: Er det mulig å få makt i denne nye æraen. uten å være rasist? Denne tematikken har vi drevet en omfattende research på i over et år nå, i lys av to historiske hendelser som har hatt stor betydning for Hanan og Sara: Revolusjonen i Algerie og Revolusjonen i Rojava i Syria.»

Marius:  «Vi har spurt oss: Hvilke personer og nettverk driver denne utviklingen frem? Og hvorfor? Hvilken interesse har de av det? Og hva gjør det med samfunnet og hva gjør det med oss?» Mye av arbeidsprosessen har gått på kartlegging av disse personene og nettverkene, og i forestillingen vil vi presentere vår analyse basert på kunstnerisk bearbeidelse av opplysningene vi har samlet inn. Vi har funnet noen linker som kan forklare hvordan særlig islamofobien vokser fram i Norge.»

De personlige historiene til Hanan og Sara fungerer som en narrativ ramme og gir konkrete utkikkspunkter å betrakte materialet fra. Hanan forteller at de jobber med at hennes avdøde far skal manifesteres på scenen som et gjenferd. Pia viser bilder fra et mer scenisk arbeid med møtet med gjenferdet. Jeg spør om det er tenkt som en Hamletvariant? Something is rotten in the state of …?

Hanan svarer «Nei – ikke Hamlet.» Gjenferdet peker ikke på hvem som har kommet til makten på kriminelt vis. Sara innvender at, jo da: «det er akkurat som Hamlet.» Gjenferdet hjelper deg å se klarere. Dessuten vil publikum tolke det som en Hamletreferanse når farsgjenferdet entrer en teaterscene. Det diskuteres hvordan gjenferdet skal formulere seg og hva som er de beste metodene for å komme frem til det. Skal det improviseres frem eller skrives et forslag som inneholder en forklaring på hvorfor bruk av vold noen ganger er legitimt og nødvendig for å oppnå et høyere mål?

Hanan innvender at hennes far aldri ville ha sagt noe sånt og følger opp med en refleksjonsrekke om hvordan Frantz Fanons utlegninger om vold og aktivisme har blitt notorisk misforstått og vrangtolket.

Vi ser ikke tingene slik de er, men slik vi er

Pia, Marius og Sara går til et siderom for å jobbe med en spesifikk scene jeg ikke får lov å se ennå. Jeg ber Hanan fortelle om sitt perspektiv på arbeidet:

«Hvor mye fascisme kan vi tolerere i et demokrati? For et års tiden, da vi fikk en andre periode med høyrepopulister i

regjeringen følte Sara og jeg at nå er den grensen nådd! Og så begynte vi dette prosjektet med å se nærmere på høyrepopulistene. Hva skjedde egentlig etter Breivik?» Spør hun.

«Rasismen er ikke bare i det eksplisitte, den gjennomsyrer på forskjellige måter på forskjellige nivåer, og det er mye lettere å få øye på, når man ser med blikket utenfra. Og dette henger sammen med kapitalisme og klasseforskjeller. Kapitalismen er avhengig av rasisme for å overleve. For å kunne utbytte andre mennesker må du lage en fortelling som gjør dem underlegne, mindre menneskelige.»

Kvartetten samles til kaffe. Sara har ikke sagt så mye ennå, så jeg spør om hennes innfallsvinkel til arbeidet. Hun sier: «Jeg kom til Norge som barn, eller ungdom, og jeg kom ikke frivillig. Jeg er i Norge som et resultat av imperialisme og kolonialisme. Det de gjorde med mitt folk, som nå er blitt en minoritet i mange land, men egentlig er et folk på mange millioner – åtte ganger Norge, minst. Vi er jo blitt delt mellom mange land. Derfor har vi ikke så mange rettigheter, helt grunnleggende menneskerettigheter. Mye av det går på kulturelle restriksjoner, at vi ikke kan snakke vårt eget språk, ha kurdiske navn, for eksempel.»

«Og det er grunnen til at vi måtte flykte fra Irak også,» fortsetter hun.

«Kurderne skulle jo desimeres, og derfor provoserer det ekstra når Jens Stoltenberg støtter Tyrkias invasjon i Afrin som de faktisk kaller ‘operasjon rensning‘, og så går Stoltenberg og tar Erdogan i hånda og sier ‘Jeg forstår deg! Tyrkia har rett til selvforsvar.‘ Og da får jeg bare lyst til å…»

«Jeg er i Norge som et resultat av imperialisme og kolonialisme.»  Sara Baban

Her blir samtalen avbrutt av ankomsten til forhenværende høyesterettsdommer Ketil Lund, leder av Lund-kommisjonen, som skrev rapporten om hvordan makteliten drev omfattende overvåking av venstresiden i Norge under den kalde krigen. Ensemblet går i gang med en improvisasjon der Lund vender blikket tilbake mot makteliten og viser på et provisorisk scenografisk kart hvor konsentrert geografisk maktmenneskene som drar nytte av de rasistiske strømningene bor.

Jeg blir sittende igjen virkelig nysgjerrig på hva det er Sara vil gjøre mot Stoltenberg for å gjengjelde hans støtte til massakren i Afrin. Særlig sett i lys av forrige gang jeg så denne kvartetten i aksjon på Dramatikkens hus, der de messet frem et løfte om å gjøre noe kriminelt, noe som virkelig kunne ryste staten. Jeg vet godt at det var et helt annet prosjekt og en helt annen kontekst, men det spøker likevel i bakhodet – akkompagnert av indisk harmonium, bjeller og Hanans hypnotiske fiolin. Når de i tillegg antyder i programmet at verket skal kobles til tidenes største NATO-øvelse på norsk jord, omstridte Trident Juncture, settes fantasien i sving. Hvordan vil de intervenere kunstnerisk? Jeg håper å få se svaret på Black Box fra 21.-30. november.

 

Ways of Seeing – Black Box Teater 21.–30. november. Av Sara Baban, Pia Maria Roll, Marius von der Fehr og Hanan Benammar. Se www.blackbox.no for oppdateringer om debattopplegget rundt
forestillingen.

Kommentarer