Tilbakeblikk på verdens største hippiefest

«Woodstock Music & Art Fair presents An Aquarius Exhibition – 3 Days of Peace & Music» var tittelen på begivenheten som fant sted i den nordlige delen av staten New York fra 15. til 18. august, 1969. Jo mer man hører om kaoset og oppfinnsomheten som utgjorde den legendariske Woodstock festivalen, desto mer forbløffende virker det at den fant sted i det hele tatt. I dag virker det utrolig at 400 000 mennesker samlet seg som de gjorde på Max Yasgurs melkefarm i staten New York – helt uten vold – da hendelsene ellers rundt om i landet skulle tilsi det motsatte. En ukjent mengde cannabis (og LSD) gjorde kanskje sitt for å bidra til at arrangementet gikk fredelig for seg, men energien som førte festivaldeltakerne sammen, stakk dypere.

«Woodstock-nasjonen»

Ideen om å arrangere en musikk- og kunstfestival utendørs begynte å ta form tre år før Woodstock fant sted. John P. Roberts og Joel Rosenman, begge midt i 20-årene, hadde bestemt seg for å tjene noen ekstra kroner. De hadde møttes mens de spilte golf; Roberts hadde arvet en halv million dollar, og etter hvert spredte ryktene seg rundt omkring i landet gjennom undergrunnsaviser og -blader.

I dag virker det utrolig at 400 000 mennesker samlet seg som de
gjorde – helt uten vold.

Det finnes nå to Woodstock-filmer, én fra 1970 og én som vil bli sluppet av det amerikanske fjernsynsselskapet PBS i år for å feire festivalens 50-års jubileum. Over 25 år etter at den første filmen gjorde det stort ved Oscar-utdelingen i 1971, skrev filmkritikeren Roger Ebert at Michael Wadleighs originale Woodstock – en fabelaktig dokumentarfilm sammensatt av 190 kilometer med opptak fra 16 kameraer og klippet av 7 regissører – «skapte forestillingen om ‘Woodstock-nasjonen’ som eksisterte i tre dager og ble absorbert inn i den amerikanske myten». Musikken alene fylte et seks-siders album som solgte til gull et par uker etter utgivelsen.

Den nye Woodstock (2019), regissert av Barak Goodman, har en helt annen stemning. Den ble laget for historieserien til PBS’ «American Experience», og fjor ble det reklamert med at den ville handle om menneskene som deltok på festivalen, og ikke dem som opptrådte. Så hva er det vi har fått nå? For det meste røster fra i dag og historiske arkivopptak ordnet kronologisk. Filmen er full av kameravandringer gjennom folkemengden og i utkantene der folk fant, tilberedte og delte mat, sammen med gamle fotografier av tenåringer og unge voksne. I dag hører vi de samme menneskene fortelle bak kameraet, i en litt eldre utgave av seg selv. Regissøren ønsker ikke å forlate det historiske sporet, men ordene kan bli for didaktiske innimellom. Filmen oppleves som opplysende, men hvor er følelsene?

Woodstock-festivalen var en rockefestival som ble arrangert 15.–18. august 1969 i Bethel, nær byen Woodstock i delstaten New York i USA. Woodstock ble i utgangs punktet arrangert som en protest mot Vietnam krigen. Under mottoet «Three days of peace and love» skulle den være et tilsvar til grusomhetene som fant sted i Vietnam. Blant de 32 artistene som opptrådte, kan nevnes The Band, The Who, Crosby, Stills, Nash & Young, Joe Cocker, Jimi Hendrix, Janis Joplin,Santana, Sly and the Family Stone, Richie Havens, Joan Baez, Ten Years After og Jefferson Airplane.
(kilde: SNL)

Kjærlighet var svaret

Den nye Woodstock er laget med mange ulike stemmer, alle off-camera, og ofte fra mennene som arrangerte evenementet. De beskriver hvordan festivalen vokste seg større helt til ingen lenger hadde oversikt; andre snakker om krigen og vervingen; noen få kvinner forteller hva Woodstock betød for dem. Det er vanskelig å holde rede på hvem som sier hva, men når det kommer til stykket, spiller det egentlig ingen rolle: Disse stemmene representerer tusener.

«En av begivenhetene som berørte alle, var krigen i Vietnam.»
Woodstock- deltaker

I 12. sekvens av filmen er det noen som sier: «En av begivenhetene som berørte alle, var krigen i Vietnam.» En mann beskriver hvor redd han som 17-åring var for innkallingen til militæret; et klipp fra fjernsynet rapporterer om ukens antall døde og savnede, og i et annet annonserer reporter Dan Rather mordet på Martin Luther King jr., så kommer mordet på Bobby Kennedy.

Volden som den gangen definerte folket ut
fra klasse og hudfarge; den dramatiske effekten av p-pillen på kvinners
seksuelle atferd; det generelle opprøret mot «establishmentet» – alle disse
temaene beveger seg gjennom filmen som en fugl drivende på luftstrømmer.

Men i tre dager var kjærligheten svaret: 400 000 levde på et nedtråkket jorde og tepper, fylte veiene og trengte seg sammen rundt leirbål om natten. Så tok maten slutt og uværet kom, og små grendesamfunn rundt jordet prøvde å fø på disse unge menneskene som best de kunne. Det virker som om bonden Max Yasgurs konservatisme omfattet respekt for frihet og ytringsfrihet for folk han ikke nødvendigvis var enig med. Han hjalp til med å skaffe dem mat også; han var engasjert og støttende.

Når man nå ser 50 år tilbake, oppleves det
som naivt, naivt på et vakkert vis, at 400 000 mennesker forventet at
musikken skulle knytte dem sammen, og at kjærlighet skulle beskytte dem og
sørge for dem. Enkelte levde fra dag til dag uten at noen forsto dem, men her
fant de fellesskap: Festivaldeltaker Laureen Starobin sier: «Jeg kunne flykte
inn i musikken min. […] Det var slik en trøst for meg.» Woodstock brakte
henne sammen med folk som henne selv.

Det kan hende
det likevel var vannmannens [aquarius’ red.anm.] magiske energi som beskyttet
festivalen fra voldelige sammenkomster den gangen, men Woodstock lever videre,
siden filmteam og profesjonelle lydfolk som var til stede, skapte det
materialet som etablerte Woodstock-myten i ettertid. Arkivet deres er en
verdifull ressurs!