Tilbake til unntakstilstanden

Paranoid passer som betegnelse på de neokonservatives første systematiske bok om utenriksplitikk.

FILE PHOTO -- A B-2 Spirit bomber is followed by two F-117 Nighthawks during a mission. The B-2 is a multi-role bomber capable of delivering both conventional and nuclear munitions. A dramatic leap forward in technology
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det siste året burde ha gitt amerikanerne nok å tenke på. Det holder å nevne de transatlantiske spenninger, de sterke konfliktene mellom utenriks- og forsvarsdepartementet i Washington, og ikke minst de sikkerhetspolitiske og sivile problemene i selve Irak. Enkelte vil imidlertid innvende at denne typen problemstillinger har liten relevans. Skal vi tro to av de mest sentrale neokonservative tenkerne i dagens USA, Richard Perle og David Frum, er nemlig USA i krig. Og ikke en hvilken som helst krig. Terrorkrigen omfatter hele samfunnsstrukturen, der folkerettens skille mellom militære og sivile virkemidler har brutt sammen. Vi har med andre ord å gjøre med en type krig som er «total», mer radikal enn noensinne, der radikal islam er utpekt som hovedfienden. Og ettersom den nye fienden ikke lar seg knekke ved hjelp av gamle prinsipper som oppdemming eller avskrekking har krigen mot terror bare så vidt begynt. Verden blir ikke trygg igjen, før den er absolutt renovert for terror. Vi befinner oss med andre ord, for å sitere Churchill, ved «the end of the beginning». Men ikke bare USA, nei, hele den vestlige sivilisasjon er i akutt krise. Summa summarum: Frums og Perles verden er en farlig, hobbesiansk og anarkisk verden, der det kun finnes gode venner og onde fiender. Mellomløsninger og kompromisser er utenfor rekkevidde. Det foreligger kort og godt ingen tredje vei: «There is no middle way for Americans: it is victory or holocaust». Forfatterne legger til grunn en banal logikk om at enhver riktig handling også innebærer en eller annen form for militær makt. Alt annet er handlingslammelse: «The responsible thing to do when confronted by a foreign threat is to act when we can, and the earlier the better». Og hvis man ikke lenger kan stole på «skumle» regimer, kan man jo stole på sin egen skråsikkerhet: «The best way to deal with a country with which we have differences is to be clear and direct: If you do this, we shall do that».

Overflatisk

Som man forstår: Forfatternes poeng er ikke å gjøre leseren bedre kjent med politisk islam, men å konstruere en troverdig trussel for amerikanerne. Det ligger derfor ikke noen stor overraskelse i at selve trusselen – og årsakene til denne – blir behandlet ytterst overflatisk. Deres påstander er, for å si det mildt, lite konsistente. I det ene øyeblikket er ondskapen i islamsk terror «to be found in Islam itself», i det andre «poisonous cultural effect of tyranny». Ondskapen har med andre ord ikke kun opphav i religion, men også politiske forhold.

Derfor forteller boken minst om religion og mest om kontroll i Midtøsten – verken økonomisk eller strategisk, men ideologisk. For ideologier er som kjent enkle å forholde seg til. De er entydige, begripelige og altomfattende. Forfatterne trekker derfor linjer tilbake til fortiden. Til tross for enorme ulikheter, blir militant islam plassert i samme kategori som både fascisme, kommunisme og pan-arabisme. Den kalde krigens ideologiske polarisering har bare fått nye spillere: «The war against extremist Islam is as much an ideological war as the cold war ever was» – en ideologisk krig som i følge forfatterne dreier seg om «world dominion». Gitt forfatternes bakgrunn kommer imidlertid ikke dette som noen stor overraskelse.

For om noen er kjent som nettopp «kald kriger», eller «hard liner», må det være Richard Perle. Også bare kalt «Dart Vader» eller «Mørkets fyrste». Perle er en utenrikspolitisk veteran i Washington. Hans hatter er mange: Rådgiver for den neokonservative senator Henry «Scoop» Jackson på 1970-tallet, viseforsvarsminister for Ronald Reagan på 1980-tallet, rådgiver for det israelske høyrepartiet Likud og Jewish Institute for National Security Affairs, medieeier (Jerusalem Post), investor, think tank-ekspert i neokonservative nøkkelinstitusjoner som American Enterprise Institute og Project for the New American Century, og dessuten medlem av det tidligere anonyme rådgiverorganet Defence Policy Board, som han under sin egen ledelse oppgraderte til en av Bush-regjeringens viktigste utenrikspolitiske institusjoner. Men av hensyn til Bush jr.s kommende valgkamp, og kanskje aller mest på grunn av egen rollekonflikt – deriblant sammenblanding av politiske og økonomiske interesser – er Perle ikke lenger medlem der. Til tross for de mange rollene har Perles tenkning likevel vært konsekvent steil, det være seg den kompromissløse holdningen til rustningskappløpet mot Sovjet under den kalde krigen eller det konsekvente forsvaret av staten Israels eksistens med Jerusalem som hovedstad. David Frum på den annen side, er ikke noe mindre soft, selv om hans utenrikspolitiske rulleblad er mindre tydelig. Frum er mest kjent som taleskriver for Bush jr. i økonomiske spørsmål og skal angivelig være opphavsmannen til begrepet «axis of evil». Både Perle og Frum er klar over sitt eget harde image. De gjør det nettopp til et hovedpoeng i boken: Kritikken rettes nemlig ikke bare mot radikal islam, men vel så mye mot sikkerhetspolitiske institusjoner som FBI, CIA og ikke minst Utenriksdepartementet. Sistnevnte, herunder det utenrikspolitiske byråkratiet – som i de fleste sammenhenger betegnes som «realpolitisk» – blir fremstilt som ideologer «grounded in ideological dependence upon failing international organizations and denial of realities of the post September 11. world». Både Brent Scowcroft, Henry Kissinger, den eldre Bush, Richard Haass, Colin Powell og Richard Armitage er gårsdagens menn. De er dessuten unasjonale, ja nesten anti-amerikanske, ettersom de i følge forfatterne tenker mer på seg selv enn på sikkerheten til amerikanske borgere: «The State stop representing America to the world and begin representing the world in America». Opp imot dette stiller forfatterne det de mener er de egentlige «realister» – som i vanlig begrepsjargong er de ideologiske revolusjonære – for disse ønsker å omkalfatre den eksisterende orden. Hard-linere er nåtidens menn, de har lært av historien, har evnen til å handle, og ikke minst viljen til å ta i bruk militær makt mot terroristene.

Propaganda

An end to evil bør først og fremst leses som propaganda – som et manifest med en rekke teser om rett og galt her i verden. For en europeer – ikke minst en nordmann – er det lett å bli skremt av forfatternes skråsikre, aggressive, provoserende og arrogante stil. De er begge intenst overbevist om riktigheten i egne synspunkter. Deres ideologiske – enkelte vil si ekstreme syn på verden – går ut på at så lenge USA ikke får gjøre som de vil, vil de handle på egen hånd. Alene. USA har angivelig rett til å spre sine verdier til resten av verden. Noen eksempler: «it is time for stronger medicine», «we came to Iraq to restore the self-government stolen from it by decades of tyranny», «once the international bureaucrats get their hands on a society, they never let go», «the Arab-Israeli quarrel is not a cause of Islamic extremism», «in the highly centralized and bureaucratic countries of Europe, it often is possible for a relatively small number of people to push through a plan or concept over the objections of most of the population», «a nation of laws must understand the limits of legalism», «the United States has never demanded unthinking obedience from its friends», «what some Europeans decry as unilateralism many Americans regard as leadership», «a more closely integrated Europe is no longer an unqualified American interest», «our relationship with Russia is not an alliance, not even a friendship, but rather a series of transactions», «the UN is not some immemorial achievement of the human race», the United States has become the greatest of all great powers in world history», «America’s vocation is not an imperial vocation, our vocation is to support justice with power». Og så videre.

Boka overrasker altså ikke. Men skremmer den? Fra et ikke-amerikansk ståsted er svaret både ja og nei. På den ene side har den neokonservative politikken – til tross for redusert betydning i den siste tiden – hatt stor innflytelse på USAs Irak-politikk. Det skulle være viktig nok. Boken, eller manifestet om man vil, er dessuten det mest systematiske forsøket på å teoretisere om internasjonale spørsmål innenfor dette miljøet. På den annen side kommer jo boken fra en annen planet. Resultat er egentlig mer latter enn frykt. Propagandaen er med andre ord ikke veldig effektiv. Boken mangler for eksempel et gjennomgripende argument. I stedet serveres en serie med konkrete og til tider svært enkle oppskrifter på hvordan saker og ting skal gjøres for at seier oppnås. Flere av forslagene er allerede blitt en nyhetssak verden over. Innenrikspolitisk foreslås blant annet dette: Reformering av FBI, CIA (blant annet fjerne George Tenet som leder), Pentagon (blant annet ansette flere politisk lojale embetsmenn), State Departement og dessuten utvikle et nasjonal sikkerhetskort som gjør det mulig å kontrollere de fleste bevegelsene til mennesker som befinner seg på amerikansk territorium. De utenrikspolitiske forslagene er imidlertid mest kontroversielle: Regimeendring i Iran, eliminering av terrortrusselen i Syria og Nord-Korea, med åpning for blokade og eventuelt forkjøpsangrep mot atomlagre i sistnevnte land, løsrive de østre deler av Saudi-Arabia (oljerikt, shiadominert), behandle både Frankrike og Kina som rivaler og potensielle fiender, og redusere avhengigheten til både Europa og FN. Og ikke minst: Fornekte den mulighet at opprettelsen av staten Palestina vil bringe fred i Midtøsten.

Paradoksene står i kø

Jeg hadde, for å være helt ærlig, ventet meg en mer komplisert bok – de enkle konklusjoner tatt i betraktning – der neokonservativ filosofi og ikke minst moralske overlegninger hadde blitt drøftet grundig. Denne boken kan ikke leses slik. Kildene er kontroversielle. Ikke bare tematikken, men også selve argumentasjonen er selektiv. Listen av selvmotsigelser er dessuten lang. Paradoksene står i kø: Hvis demokrati, markedsøkonomi og nasjonal suverenitet er veien til en bedre verden, hvorfor ikke i Palestina? Hvis totalitære regimer er årsaken til terror, hvorfor ikke i Uzbekistan, Kazhakstan og Pakistan? Hvis tankene til bin Laden er så ekstremt onde, hvorfor ikke også Perle & Frums tanker? Plassen her tillater dessverre ikke å gå inn på bokens mange grove generaliseringer. Kun ett: Hvis radikal islam er problemet, hvordan er demokratiet løsningen? Om dette sier boken fint lite. Den neokonservative tenkningens vektlegging av nettopp demokrati – og dets spredning til resten av kloden – synes altså å være viktigere som slagord og ideologisk anviser. Forfatternes totale mangel på selvransakelse og selvkritikk irriterer imidlertid mest. Deres ideologiske og nær fundamentalistiske korstog er allerede nevnt. Vel så problematisk er deres stadige selvrettferdige hang til å plassere seg i den amerikanske nasjonens sentrum. Og på den måten ikke bare unngå kritikk, men avfeie enhver kritikk som unasjonal. Uttalelser som at «the American public instinctively senses that in a dangerous world the toughest line is the safest line», er ytterst tvilsom. Og dessuten: Til tross for forfatternes mange radikale forslag er det likevel et ytterst nasjonalt preg over boken. Både Perle og Frum sitter fastlåst i den kalde krigens stereotype fiendebilder der militærmakten er et hellig virkemiddel i kampen mellom stater: «Nobody appreciates the importance of military power in the war on terrorism more than the authors of this book». Problemet er bare at terrortrusselen ikke er nasjonal, men global. Dagens trusselbilde er med andre ord såpass komplekst at løsningene som foreskrives i An end to evil er lite anvendelige, for å si det pent. Det er altså ikke soft-linerne, men Perle og Frum som er gårsdagens menn. Deres form for muskuløs idealisme kan ikke fungere som seriøs guide for utenrikspolitikk i vår tid. For hvis en lar antiterrorkampen styre all utenrikspolitisk handling, ender vi opp i Perle og Frums verden – i ren paranoia.

---
DEL

Legg igjen et svar