Tilbake til månen

Månen skal utforskes grundigere enn noen gang. I det nye kappløpet om verdensrommet er det Kina, India og Japan som er i føringen. Japan sendte opp måneraketten Kaguya den 14. september. Indias første oppskyting skal skje i april 2008, med god hjelp fra Bergen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[romfart] For lenge siden fantes en prinsesse som het Kaguya i Japan. Hun kom til jorda fra månen som en baby i et bambuskratt, hvor hun ble funnet av et gammelt ektepar. Dette er en historie om et velkjent japansk eventyr, «Bambuskutteren».

14. september i år sendte japanerne prinsessen tilbake til sitt hjemsted, månen. Denne gangen i helt en annen form.

Stor interesse

Måneekspedisjonen Kaguya er oppkalt etter prinsessen, og navnet ble valgt ved å samle inn navneforslag fra folket, sier Satoki Kurokawa, talsperson ved Japans luftromsutforskningsorgan Jaxa. I engelsktalende land brukes som regel navnet SELENE, oppkalt etter selenologi Utvelgelsen var en del av Jaxas kampanje for å vekke folks interesse for måneekspedisjonen og romutvikling. De har også samlet tusenvis av beskjeder fra rundt om i verden, som skal sendes til månen.

I forkant av oppskytingen forklarte Kurokawa at Kaguya, med den trettende HIIA-raketten ombord, forlater jorda fra Tangashima romsenter.

­- Kaguya går på en ensom romtur. Hun skilles ut fra utskytningsfartøyet 45 minutter og 32 sekunder etter utskytning, 16. august klokka 09:30 japansk tid, sier Kurokawa til Ny Tid. Oppskytingen ble senere utsatt en måned på grunn av tekniske problemer med små satellittene om bord.

Dette er den største ekspedisjonen siden de amerikanske Apollo-ekspedisjonen på 1960- og 1970-tallet. Etter Apollo har det bare vært fire ekspedisjoner for å utforske månen: japanske Hiten, amerikanske Clementine og Lunar Prospector, og Europas SMART-1. Men denne ekspedisjonen er annerledes:

– Ingen av dem gjennomførte vitenskapelig observasjon på månen så nøye som Kaguya skal gjøre, sier Yasunori Matogawa ved Planetary Society Japan.

Mer forskning

Den ett år lange ekspedisjonen til Kaguya har ambisjoner om å studere månens opprinnelse og utvikling og å skaffe kunnskap måneoverflatens forhold og månens bane. Ekspedisjonen vil bekrefte teoriene om at månen ble skapt på samme tid som jorda, 4,5 milliarder år siden, og at månen nå er solid, men at den på et tidspunkt var flytende.

– Jaxa ønsker også at ekspedisjonene skal fremme månevitenskap, sier Kurokawa.

Ifølge Jaxa består Kaguya av en hovedsatellitt og to subsatellitter. Hovedsatellitten er to ganger to ganger fem meter og har en makskraft på 3,5 kilowatt. Den går i en 100 kilometers sirkulær bane. De to små satellittene veier femti kilo og er en meter høye og skal sirkle rundt månen i elliptiske baner i et år.

Omtrent en halvtime etter utskyting kommer solpanelene på plass. 20 dager seinere plasseres satellitten i en lang, elliptisk bane; etter enda 40 dager oppnår romfartøyet sin 100 kilometers sirkulære bane. Etter tre måneder skal data transmission bus and mission instruments gjennomgå en grundig undersøkelse.

Nå kan observasjonene starte. Et kamera fra NHK (Japans kringkastingsselskap) er installert på satellitten.

– Vi er i dialog med NHK om hvordan vi skal håndtere de høyoppløselige bildene som kameraet skal ta på veien til månen, sier Kurokawa.

Kaguya har også et annet viktig oppdrag, i form av en satellitt som skal observere drivhusgasser (Gosat). Satellitten skal observere tettheten av karbondioksid, en av gassene som skaper drivhuseffekten.

– Gosat er designet for å måle fordelingen av drivhusgasser på en tilnærmet global basis, mens den sirkler rundt planeten hvert hundrede minutt, sier Asaka Hagiwara, talsperson for Gosat.

Japan er forpliktet av Kyotoprotokollen av 1997 til å redusere utslippet av drivhusgasser. Ved å skyte ut Gosat, vil Japan gi et stort bidrag ved å samle inn data om drivhusgasser.

– Vi håper Gosat vil lykkes i oppdraget sitt, så vi vil bli i stand til vitenskapelig å håndtere global oppvarming, forklarer Hagiwara.

Ifølge Gosats publikasjon har antallet bakkebaserte observasjonspunkter for karbondioksid vært begrenset, og ujevnt fordelt over jordkloden. Gosat gjør det mulig å presist overvåke tettheten av karbondioksid, ved å kombinere globale observasjonsdata sentr fra rommet

med data tatt fra land, og med simuleringsmodeller.

Hilser konkurranse velkommen

Kaguyas oppdrag vekker oppsikt i Asias nye økonomier, Kina og India. I likhet med økonomisk vekst har begge disse landene forsøkt å markere seg som framstående asiatiske nasjoner når det gjelder romteknologi. Begge landene er i ferd med å bygge opp sine egne romprogrammer, Chang’E-1 i Kina og Chandrayaan-1 i India. Kina satser på en oppskyting i 2012, mens India er allerede i gang i full sving med sin base for sitt månelandingsfartøy sør for Bangalore (se side 44).

I Japan hilses dette kappløpet velkommen. Kurokawa hever konkurranse vil føre til at landene må tilpasse seg og skape ny romteknologi.

– Fortidens romkappløp, hvor utviklede land gjorde alt de kunne for å få sendt menn til månen, har endret seg dramatisk. Nå ser vi fram til å utforske rommet vitenskapelig, og selvsagt betyr dette at andre lands oppdagelser vil være viktige bidrag til forskningen på verdensbasis. Hvis Kina og India starter romprogrammer for å samle informasjon fra verdensrommet, vil Japan og andre land være takknemlig for deres bidrag, sier Kurokawa.

Så når prinsesse Kaguya endelig kommer til månen, vil hun kanskje vente på en prins fra Kina eller India. Hvem vet, kanskje de lever lykkelig i alle sine dager.

Fra Bergen til månen

I enden av en lang, grå korridor ved Institutt for fysikk og teknologi holder de ti forskerne i SIR 2-teamet ved Universitetet i Bergen til. Forskergruppa ble etablert sommeren 2005 for å samarbeide med den indiske romfartsorganisasjonen om deres måneprogram.

I februar 2008 skal den indiske satellitten Chandrayaan-1 skytes opp og gå i bane rundt månen. I 100 kilometers høyde skal den gjøre fjernmålinger av månens overflate. Med seg på ferden har den blant annet måleutstyr fra UiB, som teamet ved Institutt for fysikk og teknologi har utarbeidet. SIR-2 heter komponenten som UiBs bidrar med. Med sin vekt på vel to kilo utgjør den cirka en prosent av den indiske sattelitens totalvekt, men det er tross alt to meget viktige prosent.

Førsteamenuensis Kjell Brønstad har erfaring fra blant annet satellittforskning i rommet, og var blant de første som ble satt på oppgaven. Sammen med et par andre av seniorforskerne besøkte han den indiske romfartsorganisasjonen for to år siden. Det gjorde inntrykk.

– Indias romprogram er lite kjent her i vest. De har egne raketter, utskytningsramper og telemetrifasiliteter. I og med den store selvstendigheten de har innen romvirksomhet, har de nok på sikt trolig også ambisjoner om bemannet ferd til månen. Under mitt besøk til Bangalore fikk vi innblikk i omfanget og kvaliteten de står for, og det er kort og godt imponerende.

India har tenkt å ta USAs romforskning ett skritt videre ved å undersøke mineralene

nøyere.

– Den indiske romfartsorganisasjonen skal lage intet mindre enn et tredimensjonalt kart over måneoverflaten. Det har ikke blitt gjort tidligere. Da amerikanerne var på månen for snart førti år sidn, undersøkte de bare så vidt mineralforekomstene der, forteller Brønstad.

Men det er ikke der inspirasjonen til å reise til månen kommer fra. Det er nemlig det tyske Max Planck-instituttet som er oppdragsgiveren til romforskningsteamet ved Universitetet i Bergen. Det kjente tyske instituttet har igjen fått oppdraget fra den indiske romfartsorganisasjonen ISRO. Pengestøtte har UIB fått fra ESA, den europeiske romfartsorganisasjonen, med 600.000 euro.

– Vi skal gjøre såkalt spektroskopi. Det vil si å måle det infrarøde spekteret som blir reflektert på måneflaten, forklarer doktorgradstipendiat Olav Torheim. – Det avleste frekvensspekteret blir brukt til å avgjøre hva slags bergarter det er på månen. SIR-2-instrumentet er delt opp i tre enheter; sensorenheten, strømforsyning og utløsingselektronikken. Vi på UIB har tatt oss av det sistnevnte.

Forskerteamet har tro på at Chandrayaan-prosjektet kan stå for et gjennombrudd innen romfart.

– Ved å fly til månen med et slikt sett av instrumenter, kan vi skaffe mer viten om vårt solsystem og de planeter det består av. Og ved å lære mer om månen, kan vi få bedre innblikk i vår egen galakses historie, mener Brønstad.

---
DEL